På FNs kart over gjenværende kolonier i Afrika
er det ett uløst kolonispørsmål igjen.
Mange tror at kolonitiden er over. Det er den ikke. På FNs kart over de gjenværende koloniene i Afrika, er det fremdeles ett uløst kolonispørsmål igjen. Nabolandet Marokko okkuperer deler av Vest-Sahara og forhindrer avkoloniseringen.
Det var høsten 1975 at det saharawiske folkets årelange drøm om selvstendighet gikk i knus. Territoriets kolonimakt, Spania, forlot Vest-Sahara uten å legge grunnen for uavhengighet, slik FN hadde forlangt. I stedet så de mellom fingrene på at marokkanske styrker rullet inn i territoriet, stikk i strid med folkeretten og i strid med en uttalelse fra Den internasjonale domstolen i Haag.
Marokkanske styrker møtte betydelig motstand fra saharawiene, som hadde organisert seg i frigjøringsbevegelsen Polisario. Etter 16 år med væpnet konflikt inngikk partene en våpenhvileavtale i 1991. Ifølge avtalen skulle det gjennomføres en folkeavstemning i Vest-Sahara i 1992 om territoriet skulle bli selvstendig eller innlemmes i Marokko. Løsningen var i tråd med de over 100 FN-resolusjonene som krever at saharawiene må få rett til selvbestemmelse innfridd. FN-operasjonen MINURSO ble opprettet for å overvåke våpenhvilen og sikre gjennomføring av folkeavstemningen. Men den er ennå ikke blitt avholdt.
Det saharawiske folkets rettigheter er støttet av mer enn hundre FN-resolusjoner, av en viktig uttalelse fra Den internasjonale domstolen i Haag og av foreløpig fire dommer i EU-domstolen. Ingen stater i verden anerkjenner Marokkos krav på Vest-Sahara.
«The Court's conclusion is that the materials and information presented to it do not establish any tie of territorial sovereignty between the territory of Western Sahara and the Kingdom of Morocco or the Mauritanian entity. Thus the Court has not found legal ties of such a nature as might affect the application of General Assembly resolution 1514 (XV) in the decolonization of Western Sahara and, in particular, of the principle of self-determination through the free and genuine expression of the will of the peoples of the Territory.»
Den internasjonale domstolen i Haag, 16. oktober 1975
Men Marokko har to viktige allierte: sin egen tidligere kolonimakt Frankrike og nabolandet Spania.
Frankrike har et tungt næringsliv i Marokko og en stor marokkansk diaspora boende i sitt eget land. Spania grenser til nabolandet i sør, og må pleie de diplomatiske relasjonene godt av hensyn til migrasjon og naboskapsforhold.
Tospannet Frankrike og Spania forsvarer Marokko i alle sammenhenger. Sammen lykkes regjeringene og politiske partier fra Spania og Frankrike å legge såpass stort press på EUs institusjoner, at også EUs politikk blir kulørt av marokkanske posisjoner. Forsøk fra nordeuropeiske, afrikanske eller latinamerikanske stater i å bremse alliansen har foreløpig vist seg fånyttes.
En egen såkalt ‘vennegruppe for Vest-Sahara’ fungerer uformelt overfor Sikkerhetsrådet i utviklingen av rådets resolusjoner. Gruppen er ikke formelt nedsatt, og har ikke et formelt mandat. Ingen av de fem statene i arbeidsgruppen er spesielt gode venner av Vest-Saharas folk, og Frankrike og Spania besitter to av plassene. Alle forsøk på å endre sammensetningen av gruppen avvises av de som allerede hevder å være ‘medlemmer’ av gruppen.
Ved Franco-regimets kollaps i Spania, meldte den spanske regjeringen til FN at de hadde avsluttet sitt ansvar i territoriet. Dette er ikke ikke anerkjent. FNs juridiske kontor uttalte i 2002 at Spania ikke hadde anledning til dette, og territoriet er av den grunn fortsatt på FNs lister over kolonier. Spansk høyesterett slo i 2015 fast at Spania fortsatt har kolonimaktansvar i territoriet, noe politiske myndigheter avviser. Den spanske regjeringen henviser i dag til beslutningen fra Franco-regimet om å overlate territoriet til nabolandet Marokko.
Rapporten Sandfast, utgitt av de norske ungdomspartiene i 2018, trekker opp hovedlinjene i konflikten, mens vår podkast med samme navn følger FNs behandling av temaet. En rapport fra SAIH i 2016 forklarer godt hvordan prosessen om folkeavstemning rant ut i sanden.
Rundt 200.000 saharawier har flyktet fra sitt hjemland og bor i dag i flyktningleirer på den algeriske siden av grensen til Vest-Sahara.
Delen av Sahara der flyktningene i dag holder til har aldri tidligere vært fast bebodd. Om sommeren kryper temperaturen over 50 grader og om vinteren når den under frysepunktet. De harde forholdene gjør befolkningen fullstendig avhengig av internasjonal humanitær bistand.
Hjelpen som kommer til leirene distribueres av flyktningene selv. De siste årene har stadig mindre bistand blitt gitt til de flyktningene, og en stor del av befolkningen lider av under- og feilernæring. Norge er i dag en viktig aktør i å gi humanitær bistand til leirene, en bistand som ytes via FN-organisasjonene. Kirkens Nødhjelp distribuerte høyernæringsmat i flyktningleirene i 2000-2018, mens Norsk Folkehjelp drev landminekurs og landminerydding i årene 1998-2000 og 2015-2018.
Til tross for vanskelighetene har befolkningen klart seg på en formidabel måte. Mange kaller de fem saharawiske flyktningleirene i Algerie for de best organiserte leirene i verden. Hver leir bærer navnet til steder inne i okkuperte Vest-Sahara.
I tillegg til befolkningen i flyktningleirene, befinner det seg en stor saharawisk diaspora spredt rundt i hele verden - de fleste på Kanariøyene og i fastlands-Spania.
Kun et fåtall saharawier har funnet veien til Norge. De er intervjuet i denne videoen:
Vest-Sahara er blant de land i verden som scorer lavest på politiske friheter. FNs fredsbevarende styrke nektes å rapportere om overgrep de er vitne til.
Når saharawiene i de okkuperte områdene bankes opp av politiet på gaten, kan de se FN-personell kjøre forbi i sine biler. I en normal kontekst, ville FN-representantene rapportert på overgrepene de er vitne til. Men Vest-Sahara er ikke et normalt sted i verden. FNs operasjon er den eneste moderne FN-operasjonen som ikke har lov til fortelle oppover i FN-systemet om overgrepene de ser.
Årsaken er Frankrike.
Den franske regjeringen arbeider aktivt for å forhindre at menneskerettighetene i Vest-Sahara skal rapporteres på. USA og Storbritannia har begge foreslått i FNs Sikkerhetsråd at MINURSO-operasjonen skal få overvåke overgrepene, men Frankrike sier nei. Spørsmålet har blitt tatt opp av tidligere Utenriksminister Børge Brende med den franske utenriksministeren.
Forrige gang en av FNs spesialrapportører på menneskerettigheter besøkte Vest-Sahara var i 2013, da Spesialrapportøren på vilkårlig fengsling, en gruppe ledet av professor Mads Andenæs, var innom både Marokko og de okkuperte områdene. Gruppen dokumenterte utstrakt bruk av vilkårlig fengsling og tortur i varetekt. Siden den gang har Marokko nektet å ta i mot slike besøk. De siste årene er rundt 150 nordmenn deportert fra de okkuperte områdene eller blitt nektet å komme inn i Vest-Sahara. Listen over forsvunnede saharawier er på flere hundre. Spanske rettsmedisinere har gravd opp noen av de forsvunnede fra massegraver.
Ifølge den marokkanske grunnloven er Vest-Sahara en integrert del av det marokkanske kongedømmet. Saharawier som stiller spørsmål om dette, og krever sin rett til selvbestemmelse, kan utsettes for alvorlige overgrep.
Videoen under viser den saharawiske journalisten Walid El Batal som trekkes ut av en bil av marokkansk politi 7. juni 2019. Et halvår senere ble han dømt til 2 år i fengsel for vold mot politiet. FN har bedt Marokko om å etterforske arrestasjonen og torturen av Batal.
Vest-Saharas historie er full av modige saharawier som har blitt utsatt for overgrep. Et av de større symbolene for saharawienes kamp er menneskerettighetsforkjemperen Sidi Mohamed Daddach som i 2002 ble tildelt den norske Raftoprisen. Daddach satt 24 år i marokkansk fangenskap, hvorav 14 år på dødscelle. Under årene i fangenskap nektet han å søke om benådning, men arbeidet for de andre fangenes rettigheter, og fikk smuglet ut informasjon om de uverdige forholdene i fengselet.
Etter løslatelsen i 2002, har Daddach gang etter gang blitt trakassert av politiet.
«Jeg ble slått over hele kroppen. De kjeftet på meg og ydmyket meg og trakk meg gjennom gaten»
63 år gamle Sidi Mohamed Daddach på telefon til Støttekomiteen i 2020.
I 2010 ble et tjuetalls saharawier satt i fengsel. De fleste av dem hadde vært med på å organisere en fredelig protestleir som saharawiene i de okkuperte områdene satte opp på en ørkenslette utenfor landets hovedstad. Det begynte med et par titalls saharawier som tok med seg teltene sine og satte opp en liten camp. Ettersom dagene gikk, hadde gruppen vokst til et fredelig parallellsamfunn på over 10.000 folk. Det var uken før den arabiske våren startet i de andre arabiske landene, stedet het Gdeim Izik.
7. november 2010, etter en måneds stille protest, grep politiet inn. Det brøt ut kamper mellom politi og frustrerte saharawier. Både politifolk og saharawiske sivile døde i slagene. Etter tre år ble en gruppe på 25 sivile saharawier dømt i en marokkansk militærdomstol, de fleste til mellom 20 år og livstid. Sju år etter ble saken anket i en sivil domstol, men dommene ble i all hovedsak opprettholdt.
De eneste bevisene brukt var tilståelser avgitt under tortur i avhør.
Støttekomiteen har fulgt saken i flere år, og observerte rettsprosessen. Her er en rapport vi har skrevet om den kafkaiske rettsprosessen mot gruppen.
De norske eksportørene av krigsmateriell Nammo og Comrod har begge ekspotert utstyr til våre allierte som med all sannynlighet har endt opp i Vest-Sahara. Støttekomiteen har forsøkt å få de to i tale om hva slags menneskerettslige vurderinger de gjorde ved leveransene, men selskapene har avvist problemstillingen.
Også Front Polisario har fått kritikk for overgrep mot menneskerettighetene, om enn i langt fra like stor grad som Marokko. I mange år var Polisario ansvarlige for å holde flere hundre marokkanske soldater i krigsfangenskap, alle tatt til fange inne i de okkuperte områdene. De siste fangene ble returnert til Marokko i august 2005. Fram til løslatelsen av disse fangene var det vanlig krav fra stater som Norge at man ba ‘partene’ i konflikten om å løslate politiske fanger og krigsfanger. Etter de marokkanske fangenes løslatelse, forsvant i stor grad kravet på Marokko om at de måtte løslate saharawiske politiske fanger. Den grundigste gjennomgangen av menneskerettighetene i flyktningleirene ble gjort av Human Rights Watch i 2014. Polisario arbeider internasjonalt for at MINURSO-operasjonen som patruljerer flyktningleirene og de okkuperte områdene må få rapportere om menneskerettighetssituasjonen, men forsøkene motarbeides av Marokko og dets allierte.
Vest-Sahara har blant verdens rikeste fosfat- og fiskeforekomster. Et av Marokkos hovedmotiver bak okkupasjonen av Vest-Sahara, har alltid vært territoriets verdifulle naturressurser.
Verdens lengste samlebånd frakter klumper av fosfatstein fra en gruve i de okkuperte områdene og ut til kysten.
Utenriksdepartementet fraråder norske næringslivsengasjementer i Vest-Sahara. Bakgrunnen er tolkningen av folkeretten. Norge anerkjenner ikke Marokkos suverenitetskrav over territoriet. Vest-Saharas status som et ikke-selvstyrt territorium gir det saharawiske folket det som folkeretten omtaler som 'permanent suverenitet' over territoriet og dets ressurser.
Retten som saharawiene har til å forvalte sine egne ressurser er gjentatte ganger repetert av FN, FNs menneskerettighetsråd og EU-domstolen. Norge slutter seg til EU-domstolens holdning: å drive business i Vest-Sahara uten å ha fått lov av Vest-Saharas folk, vil stride med folkeretten.
Til tross for dette er internasjonalt og norsk næringsliv tungt inne i territoriet. Selskapene opererer på marokkanske tillatelser og bidrar til å både legitimere og finansiere Marokkos okkupasjon. I tillegg er de med på å sysselsette marokkanere som har flyttet inn i territoriet.
Brorparten av saharawiene som har flyktet fra okkupasjonen, eller som bor i den delen av Vest-Sahara som ikke er okkupert, tjener ingenting på Marokkos plyndring. Støttekomiteen kartlegger aktivitetene og fôrer informasjon ut på hjemmesidene til vår internasjonale organisasjon Western Sahara Resource Watch.
Fiskeriet
Ett av verdens rikeste fiskefarvann ligger utenfor kysten av Vest-Sahara. Fiskebestandene tiltrekker utenlandske selskaper og regjeringer, som støtter Marokko i okkupasjonen.
EU finansierer bygging av dormatorier for sivile innflyttere fra okkupasjonsmakten for å jobbe i fiskeriindustrien i territoriet. I bytte får EUs trålere - på marokkanske lisenser - hente ut fisken som det saharawiske folket har eierskap over, men ikke selv tilgang til. EU-domstolen konkluderte i 2018 med at EUs tilnærming til okkupasjonen er i strid med EU-retten. Men EU-institusjonene ser bort fra sin egen domstol, og viderefører praksisen. Det kontroversielle samarbeidet mellom EU og Marokko stammer fra 1988, kort tid etter at Marokkos naboland Spania sluttet seg til EU. I 1975 hadde Spania sørget for å videreføre sine fiskerimuligheter utenfor kysten av territoriet som en del av pakken der den spanske regjeringen tillot at Marokko kunne okkupere deres tidligere koloni. Fisket var således en del av gevinsten som lå på bordet da Spania besluttet å bryte FN-charteret og avkoloniseringsprosessen. Fiskeriforekomstene har vært saharawienes forbannelse siden 1975.
Den til nå største norske fiskeriinvesteringen er gjort av Sjøvik-gruppen fra Midsund. Gruppen har investert i mottaksanlegg på land i Dakhla, og har kjøpt fiskelisenser fra det marokkanske fiskeriministeriet. Selskapet driver to trålere som har blitt ombygget til formålet. Leder av selskapet, Odd-Kjell Sjøvik, har sagt til avisen FiskeribladetFiskaren at Vest-Sahara er marokkansk. Sjøvik har hyret inn Advokatfirmaet Schjødt AS som stikk i strid med vurderinger både fra FN Generalforsamling, EU-domstolen og Advokatforeningen, påstår til norske medier for at Vest-Sahara ikke er okkupert. Schjøtt har også i 2014 forsøkt å vanne ut det norske utenriksdepartementets posisjon på at territoriet er okkupert av Marokko, og deretter Advokatforeningens anmodning om endringer av reglene for advokatskikk. Også det siste er med begrunnelsen om at Vest-Sahara ikke er okkupert.
En av eierne i Sjøvik er Kristian Eidesvik fra Haugesund. Han er også involvert på en annen måte i industrien, gjennom rederiet Green Reefers som i en årrekke har deltatt i eksport av fisk som russiske trålere har tyvfisket utenfor kysten av territoriet. Green Reefers sitter på en flåte av kjølefartøy som fryser ned fisken for eksport til markeder andre steder i Afrika. En eneste båt med frossenfisk kan inneholde rundt 5000 tonn fisk - fem ganger så mye som flyktningene får i humanitær bistand årlig i form av hermetisk fisk. I 2019 lyktes Støttekomiteen nesten å få arrestert det norskflaggete fartøyet Green Glacier i Sør-Afrika. Fartøyet slapp først unna arrest i Sør-Afrika og deretter en internasjonal arrestordre på fartøyet. Støttekomiteen fortsetter å lete etter åpninger for å anholde fartøyene til dette og andre rederier. I likhet med andre norske selskaper i territoriet, har de ikke innhentet tillatelse fra saharawiske - kun marokkanske - myndigheter.
Omtrent en tredel av den marokkanske private trålerflåten i Vest-Sahara består av gamle norske fiskefartøy. Problemstillingen ble dekket i denne rapporten som vi samarbeidet med Greenpeace om i 2014. Eksporten av gamle norske trålere til Marokko har pågått i en årrekke, og er gjort av fiskeribedrifter i Knarrevik, Bømlo, Straume, Os, Bergen, Kopervik og andre steder på Vestlandet.
Det har gjennom alle år vært en omfattende norsk deltakelse i fiskeoljeindustrien i Vest-Sahara. Deler av dette ble stanset i 2010 da SVTs Uppdrag Granskning og NRK publiserte dokumentarer om handelen. Noe av industrien er bygget på gammelt norsk produksjonsutstyr, med norsk kompetanse, fraktet på fartøy fra Farsund tilhørende rederiet Gezina/Brøvig, chartret av et lite kontor i Bergen - Sea Tank. Støttekomiteen undersøker i 2020 involveringen av den norske fiskeoppdrettsnæringen i import fra Vest-Sahara.
Det ble også tidligere påbegynt norsk fiskebåtproduksjon i Vest-Sahara, med støtte fra NORAD. Da dette ble avslørt gjennom NRK Brennpunkt i mai 2005, ble bistanden stoppet, den norske ambassadøren kalt hjem, og selskapet trakk seg ut.
Fosfatet
En FN-delegasjon som reiste til 'Spansk Sahara' i 1975 som forberedelse for uavhengigheten, slo fast at territoriet «etter hvert vil bli blant de største fosfateksportørene i verden». Delegasjonen regnet ut at et fritt Vest-Sahara ville bli verdens nest største eksportør, kun forbigått av nabolandet Marokko. Men kun få måneder etter delegasjonens besøk, rykket Marokko inn. I tiåret fram til 2020, var eksporten på mellom 1 og 2 millioner tonn årlig.
Støttekomiteen for Vest-Sahara driver kontinuerlig overvåking av fosfatet fra Vest-Sahara, og identifiserer hvilke selskaper i verden som transporterer og kjøper last med opprinnelse i Bou Craa-gruven. Resultatene legges fram i den årlige publikasjonen P for Plunder, utgitt av Western Sahara Resource Watch. En fjerdedel av de fosfattransportene fra de okkuperte områdene er forsikret av de norske forsikringsselskapene Gard fra Arendal og Skuld fra Oslo.
I 2005 ble det kjent at også den norske fosfatgiganten Yara har importert fra forekomstene i Bou Craa. Selskapet forklarte da at det er «under nåværende forhold riktig å unngå å kjøpe fosfat med opphav i Vest-Sahara». Selv om det er folkerettsstridig å hente ut mineraler fra et okkupert ikke-selvstyrt territorium uten tillatelse fra dets eiere, kunne Yara først ikke utelukke at de vil gjenoppta fosfathandelen senere. Da Yara ble tatt på fersken i å importere på nytt i 2009 sa selskapet at de ikke lenger vil gjøre slike innkjøp og at «vi håper at landet skal bli frigitt en gang, og da vil også befolkningen der tjene på at vi raskt kan ta imot deres fosfat». Yara ble politianmeldt for heleri for forholdet.
En lang rekke norske rederier har deltatt i transport av fosfat, og deretter klargjort at de ikke kommer til å gjøre det igjen, slik som Spar Shipping, Golden Ocean, Arnesen Shipbrokers, Ugland, LT Ugland, Belship.
Her er en video vi lagde av byggingen av en ny strand på Kanariøyene i 2019. Brorparten av strendene på Kanariøyene er kunstige, fraktet i skip fra de okkuperte områdene av Vest-Sahara. Minst en av de kanariske strendene med Vest-Sahara-sand er bygget av en privat norsk investor. To norske rederier, Myklebusthaug og Fonnes, begge fra Nordhordland, har tatt del i transporten av sand til øygruppen. Selskapene har aldri svart på Støttekomiteens henvendelser.
Oljeindustrien
Rundt halvparten av alle seismiske undersøkelser gjort utenfor Vest-Sahara i strid med FNs juridiske vurdering er gjort av norske bedrifter. Samtlige involverte bedrifter har beklaget sin involvering, og sagt at de ikke skal gjøre det igjen.
I 2002 innledet TGS-Nopec som det første seismikkselskapet noensinne et oppdrag i Vest-Sahara. Det vekket sterke reaksjoner både fra daværende Utenriksminister Jan Petersen og fra de to største eierne Folketrygdfondet og Storebrand. TGS-Nopec konkluderte at de «har besluttet å ikke foreta nye prosjekter i Vest-Sahara».
I 2009 ble det andre norske seismikkselskapet involvert: Fugro-Geoteam. I 2010 uttalte selskapet at de hadde: «decided to abstain from any further involvement in Western sahara until the political situation has been resolved».
I 2014 skrev Dagbladet at det norske seismikkselskapet SeaBird skjøt seismikk utenfor okkuperte Vest-Sahara. FNs tidligere rettssjef kalte oljeletingen i strid med folkeretten. Dagbladet omtalte også et protestbrev selskapet hadde fått fra Vest-Saharas eksilregjering. «Vi legger oss flate og endrer rutinene for at dette ikke skal skje igjen. Det føles veldig ubehagelig å ha vært med på å støtte en okkupasjonsmakt,» uttalte SeaBird til Ny Tid. Seismikkselskpaet PGS - som SeaBird hadde sprunget ut av - har også vært kritiske til Vest-Sahara-oppdrag og har «ved flere anledninger tidligere avslått å drive seismiske undersøkelser i Vest-Sahara, fordi norske myndigheter anbefaler å ikke operere i området». De har også lagt press på et selskap de var minoritetseier i for å dem til å avslutte sitt Vest-Sahara-engasjement.
Investor Øystein Stray Spetalens seismikkselskap Spectrum ASA sa om et onshoreoppdrag til DN: «Vi er enig med Støttekomiteen, og har sagt at vi ikke ønsker å engasjere oss i Vest-Sahara. Jeg har ikke noe problem med å si nå i ettertid at det kanskje var en dårlig idé å ta dette oppdraget».
Unntaket i denne rekken av seismikkselskaper som angrer sine involveringer, er Eidesvik AS, som i 2019 på en mauritansk lisens gjorde fire tokt med seismiske undersøkelser inn i saharawisk farvann.
En betydelig del av diesel og annet drivstoff som ankommer de okkuperte områdene transporteres på en flåte norskflaggede fartøy. Drivstoffet brukes for å opprettholde okkupasjonen, og hentes på terminaler i Spania. De er registrert i det norske skipsregisteret av selskapet M Hannestad i Halden som aldri har besvart Støttekomiteens henvendelser.
I 2020 hendte det ved tre anledninger at norsk gass ble forsøkt eksportert fra Kårstø i Rogaland til okkuperte Vest-Sahara. To av transportene kom fram til territoriet, en av dem var av Equinor som beklaget handelsen. Det norsk-singaporske rederiet BW Epic Kosan står for rundt halvparten av alle butangass-transporter inn til territoriet. Selskapet unnlater å svare på henvendelser fra Støttekomiteen for Vest-Sahara.