Chr. Holtermann ANS

Meglerfirmaet Chr.Holtermann ANS fra Stabekk er involvert i å koble fiskeprodusenter i okkuperte Vest-Sahara opp mot kunder på verdensmarkedet. Men selskapet er stumt som en østers.

"Vi er meglere og bundet av konfidensialitet. Det er mot vår politikk å uttale oss om slike saker, og jeg lurer på om jeg kunne stått strafferettslig ansvarlig dersom jeg gjorde det", sier daglig leder og styreleder Jens Christian Meinich til Budstikka.no 22.12.2006.  

Selskapet har blant annet bistått den marokkanske fiskeprodusenten KB Fish med kontakter i Egypt. Dit går brorparten av KB Fish sin fiskemelproduksjon, ifølge Framtiden i våre henders nyhetstjeneste Norwatch. Heller ikke til Norwatch ønsker selskapet å uttale seg om aktivitetene.  

Til Aftenposten 21.12.2006 henviser Chr.Holtermanns styremedlem Kai Lotherington til den norske ambassadøren i Marokko.  

"Han er den av oss som kan dette best. Ingen av oss som driver med handel vil bryte med føringene som legges fra myndighetene", er alt Lotherington vil si til Aftenposten.

Chr.Holtermann er et lønnsomt foretak. I 2005 omsatte de for litt over 30 millioner kroner, med et resultat før skatt på nær 7,7 millioner. Artikkelen under, fra fiskeribladet Intrafish, viser at selskapet kan ha vært involvert så tidlig som i 2002.
 

More (fish) oil is found in the Sahara  

Intrafish, 28.03.2002  
By Ola Sletten, freelance journalist
Laâyoune, Western Sahara: The Sahara is renowned for, among other things, its fantastic sand dunes and camels wandering over vast areas. Sand is exported for the production of glass products. A little known fact is that top quality fishmeal and fish oil is also produced there.  
Twenty or so factories that produce fishmeal and fish oil are concentrated in the most important pelagic ports of Agadir, Tan-Tan and Laâyoune, in the Western Sahara territory annexed by Morocco since 1976-79. Eighteen factories produce close to 20,000 tonnes of fish oil and 80,000 tonnes of fishmeal, which was previously destined for local poultry breeding. In comparison with the largest international manufacturers, these are fairly small quantities.  
However, there are reasons to believe that there is enormous potential once techniques and fish transport are in place. A five-year US$ 20 million modernisation programme concerning 500 vessels with an emphasis on improvement of cargo holds is currently under way.
Intrafish visited one of the largest of Laâyoune’s eight fishmeal factories: KB-Fish. "Last year we produced around 100,000 tonnes of sardines and 20,000 tonnes of fishmeal was exported to Egypt, Spain, the UK and Turkey," says the Technical Director, Harald Wiedswang, who is Norwegian. "Production of special oil with Omega-3 has developed into a speciality, which for us is the result of a good co-operation with the Norwegian companies Alnæs Marine Oils and Chr. Holtermann. Sardines from Moroccan waters have been proved to have a greater content of Omega-3 than those from more northerly waters, and are thereby ideal for production of fish oil. Another aspect is that levels of dioxin and other pollution are significantly lower off the coast of Morocco than elsewhere.
"We exported 10,000 tonnes of fish oil to Norway and the UK earmarked for fish farming and health products last year," adds Wiedswang. KB-Fish and Sepomer are the largest factories in Laâyoune, with daily production of 600 and 700 tonnes respectively, equivalent to 150 and 120 tonnes of finished product per day.

Selfa Arctic

Stikk i strid med norsk utenrikspolitikk ga den norske ambassaden i Rabat klarsignal for å støtte et bistandsprosjekt i okkuperte Vest-Sahara. Midlene skulle brukes til sysselsetting av marokkanske fisker-settlere. Avsløringene som Støttekomiteen gravde fram ble utgangspunkt for utsendelse i NRK Brennpunkt 3. mai 2005. Ambassadøren ble kalt hjem og beklaget sitt engasjement, og prosjektstøtten ble kuttet over natten. Det norske selskapet som hadde mottatt prosjektpenger fra NORAD trakk seg ut av området.

9. mars 2004 bevilget NORAD kr. 419.750,- til det norske selskapet Selfa Arctics prosjekt i okkuperte Vest-Sahara. Selfa Arctic skulle produsere småskala fiskebåter for marokkanske bosettere. Den skandaløse støtten ble bevilget etter en lang rekke grove saksbehandlingsfeil fra norske myndigheter, etter at ambassaden hadde feiltolket Utenriksminister Petersens instruksjoner, og etter at tidligere ambassadør Ole Kristian Holthe og nåværende ambassadør Arne Aasheim stikk i strid med norsk utenrikspolitikk i årevis hadde markedsført de lukrative vestsahariske fiskerimulighetene overfor norsk fiskerinæring. Da UD endelig reagerte på anklagene 3. mai 2005 –samme dag som NRK Brennpunkt viste en dokumentar om NORAD-støtten – hadde de kjent til Støttekomiteens kritikk i ett år.  

I strid med norsk politikk
”Norge (…) vil søke å unngå norsk opptreden som kan taes til inntekt for (…) anerkjennelse av okkupasjonen. Dette innebærer meget sterke begrensninger, således at det ikke vil kunne forventes noen form for offisielle delegasjonsbesøk til Marokko og/eller Vest-Sahara i forbindelse med marokkansk næringslivsutvikling mht. Vest-Sahara”. Det sa Utenriksminister Jan Petersen i Stortinget 25. november 2002.

Men dette brydde ikke Norges ambassade i Rabat seg om. Ifølge korrespondanse mellom ambassaden og NORAD, som Støttekomiteen har fått innsyn i, fant ambassadøren det ”urimelig” å gjøre politiske vurderinger da de skulle avgjøre om det norske bistandsprosjektet i de okkuperte områdene kunne støttes. Derimot kom de med klare anbefalinger overfor et nølende NORAD om at prosjektet fortjente økonomisk støtte. NORAD, ambassaden og Selfa Arctic bygget sine vurderinger på alvorlige og tilsynelatende bevisste feiltolkninger av den norske politikken.  

I tillegg til den generelle avvisningen av norske investeringer fra Vest-Sahara, har det også vært norsk politikk at ”Unntak [fra den generelle norske holdningen] kan tenkes der slike satsninger inngår i en overordnet multilateral bistands- og utviklingsstrategi til beste for befolkningen i Vest-Sahara, og som ikke får innvirkning på suverenitetskonflikten” (Støttekomiteens kursivering). Som dokumentasjonen under gjør rede for, ble den siste leddsetningen forbisett i den videre saksbehandlingen av prosjektsøknaden, både fra UDs, fra ambassadens og fra NORADs side. For å kunne støtte et prosjekt, var det bare for selskapet å finne en kobling til en multinasjonal aktør.

Saksbehandlingstabbene

a) Ingen vurdering av innvirkning på suverenitetskonflikten ble gjort
En lang rekke underlige feil ble gjort i saksbehandlingen av Selfa Arctics båtbyggprosjekt i El Aaiun i Vest-Sahara. Den groveste var at det utrolig nok aldri ble gjort en analyse av hva slags innvirkning støtten kunne ha på suverenitetskonflikten. For motstandsbevegelsen Front Polisario og for det internasjonale solidaritetsmiljøet for Vest-Sahara var det innlysende at en offisiell pengestøtte til marokkanske settlere kunne tolkes på en slik måte. Men ambassaden fant det ”urimelig” å gjøre en slik vurdering av prosjektet, og denne helt eksplisitte avskrivelsen av politisk analyse var utslagsgivende for NORADs tilsagn til støtte. Verken NORAD, UD eller ambassaden kom heller med vurderinger av folkerettslige eller etiske dilemmaer ved prosjektet.  

Mens Polisario protesterte på det sterkeste, hadde prosjektet sin fulle velsignelse fra den marokkanske fiskeriministeren. For ham var det en perfekt måte å sysselsette småskalafiskere fra Marokko, som ville få mer å gjøre etter at EUs flåte var kastet ut av området få år tidligere. Sysselsettingen av de marokkanske settlerne er av stor prioritet i Marokkos bosettingspolitikk for Vest-Sahara og settlerne utgjør i dag kanskje den største utfordringen for å finne en løsning på konflikten.  

Dersom så mange som 6000 sivile marokkanske settler-familier skulle få opplæring og båter for å fiske i de okkuperte områdene, ville ikke det kunne ha en betydelig effekt på befolkningssammensetningen i området?  

b) Ingen målgruppeanalyse ble gjort
Det har heller ikke blitt forklart hvem selskapet eller ambassaden hadde vært i kontakt med lokalt i Vest-Sahara for å få klarsignal for prosjektet. Prosjektet ble vunnet på anbud fra marokkanske fiskerimyndigheter. Det var DE som hadde klekket ut ideen, og det er ingen grunn til å tro at den saharawiske befolkningen ble rådført eller at det ble lagt til rette for at de skulle tjene på prosjektet. Gjentatte antydninger om at prosjektet skulle være ”til nytte for lokalbefolkningen” er med andre ord upresist. I praksis betyr det at prosjektet er til nytte for den marokkanske lokalbefolkningen.  

Norske myndigheter hørte heller aldri med Front Polisario i saken, til tross for at Front Polisario ifølge FN er saharawienes legitime representant. Polisario kritiserte prosjektet kraftig, helt fra begynnelsen, men Norge avfeide Polisarios kritikk. Først etter at saken ble dekket av NRK Brennpunkt 3. mai 2005 svarte UD på kritikken fra motstandsbevegelsen.  

I rapporten som Ambassadør Aasheim sendte til NORAD etter å ha reist til okkuperte Vest-Sahara, konkluderer han med at prosjektet har en ”sosial(e) profil og lokal forankring”. Men det gjøres overhode ingen analyse av hvilke befolkningsgrupper som utgjør målgruppen for prosjektet. I all korrespondanse mellom partene, gjøres det kun én referanse til hva slags målgruppe tiltaket er ment for. Det kommer fram i en vittig parentes i ambassadørens reiserapport: ”Båten koster ex-fabrikk MAD 35.000 (…) Med en utstyrpakke i tillegg som består bl.a. av nødvendig sikkerhetsutstyr som redningsvester (de fleste marokkanere kan ikke svømme), GPS, sonar og radarreflektor, vil prisen totalt komme på MAD 65.000 (…)”.  

At det kun er marokkanske settlere som deltar i prosjektet ble bekreftet av Selfa Arctic i Verdensmagasinet X i 2003 (2).

c) Hvilket Verdensbankprosjekt?
Det er tydelig at NORAD lenge var usikker på om Selfa-prosjektet kunne støttes, sett i lys av Utenriksminister Petersens uttalelser. Ettersom man allerede på dette tidspunktet hadde hoppet over leddsetningen om at en analyse av suverenitetsspørsmål måtte gjøres, var det springende punktet hvorvidt Selfas planer utgjorde en del av en overordnet multilateral bistands- og utviklingsstrategi eller ikke. To uker etter at Selfa søkte NORAD om pengestøtte i 2003, kom selskapet derfor med følgende oppklaringsbrev til NORAD: ”Vi bekrefter med dette at hele fiskeriprogrammet, som prosjektet er en del av, er et finansiert og utviklet av multilaterale institusjoner i samarbeid med den marokkanske regjering”. Det gjøres knapt noen flere henvisninger til dette kjernepunktet i den NORAD-arkiverte korrespondansen mellom partene.  

Og fantes det i det hele tatt et Verdensbank-prosjekt i Vest-Sahara? Akkurat det gir ikke saksbehandlingen et klart svar på. Derimot kommer det fram at Verdensbanken skal ha hatt planer for fiskerinæringen i Marokko. NORAD/UD/Ambassaden gjør ingen vurdering av hvorvidt Verdensbankens planer for Marokko også gjelder for Vest-Sahara.  

Ikke på noen måte i vurderingene kommer det fram hva slags prosjekt Verdensbanken skal ha hatt i det okkuperte området. Det er heller ingen analyse av i hvilken grad et slikt eventuelt prosjekt skal ha vært til befolkningens beste, slik norsk politikk krevde. Det har heller ikke vært noen analyse av hvem som var målgruppen for strategien, og hva en slik strategi overhode gikk ut på. Var det saharawiene eller de marokkanske fisker-settlerne som skulle tjene på dette påståtte multinasjonale programmet?

Etter det Støttekomiteen kjenner til er det uklart om det i det hele tatt har eksistert et Verdensbank-prosjekt. Norsk UDs forutsetning om at bistandsprosjektet skulle ta del i et større multinasjonalt program virker svært dårlig grunnlagt.

d)  Besøket
I forbindelse med den norske støtten til det marokkanske fiskeriet var den norske ambassadøren til Marokko på besøk i okkuperte Vest-Sahara, på oppdrag fra NORAD. Dette har vært i strid med Jan Petersens lovnad om at slike besøk ikke vil kunne gjennomføres. Likevel forsvarte først UD i Oslo reisen, for deretter å kritisere den -da det ble dekket på NRK.

e) Irrelevante argumenter
Selfa-prosjektet begrunnes nesten utelukkende med forhold som det isolert sett er lett å si seg enig i: økologisk bærekraftighet, økt sysselsetting, hensynstaken til trygge arbeidsforhold, kompetanseheving, teknologi som er tilpasset lokale behov osv. Disse argumentene for å igangsette prosjektet er irrelevante, sett på bakgrunn av norsk politikk som forutsetter at et eventuelt prosjekt ikke skal ha en innvirkning på suverenitetskonflikten.  

f) Partene definerte området som marokkansk
I prosjektsøknaden sendt til NORAD skriver Selfa; ”Vi er (…) sikre på at tiltaket vil være svært utviklingsfremmende for hele kysten av Marokko”. Flere ganger i korrespondansen mellom myndighetene og Selfa omtales Vest-Sahara som marokkansk. Selv avtalen mellom NORAD og Selfa Arctic 23.03.2004, da støtten formelt ble igangsatt, gjør ikke én eneste henvisning til at prosjektet finner sted i det okkuperte området. Ifølge avtalen skulle aktivitetene finne sted i ”Marokko”, selv om det var innlysende for begge parter at prosjektet var i Vest-Sahara. Til tross for at Marokko (som hadde bestilt prosjektet) ikke regnes som administrativ makt over området, sier avtalen at ”It is an understanding that the Training Programme shall be implemented in accordance with the social and economic policy of the Kingdom of Morocco and with the full understanding of its authorities”.  

Kort om Selfa Arctics prosjekt 
 

• Siden år 2000 la Marokko om sin fiskeripolitikk. Målet var å nasjonalisere fisket, og dette gjaldt både for fiskeindustrien i Marokko og i Vest-Sahara. Ifølge Selfa Arctic har Marokko begynt opprustningen av sin fiskeflåte som en del av et Verdensbankprogram. I 2002 ble byggingen av fiskefartøyer lagt ut på anbud, og i september 2003 var firmaet LEM (50% av aksjekapitalen eies av Selfa Arctic; 50% av MIFA S.A. -et stort marokkansk produksjons- og importselskap) ett av tre selskaper som ble plukket ut.
   
• Selfa jobbet ”med prosjektet i Marokko siden 1999".
   
• Første del av programmet omfattet bygging av 1000 fiskefartøy og utdanning av 6000 fiskere. Programmet skulle gjennomføres i løpet av 3 år.
   
• Utdanningsprogrammet begynte før februar 2003, og hadde til da utdannet ca. 1000 personer.  
   
• Firmaet LEM var leverandør til den delen av prosjektet som hadde med båtbyggingen å gjøre. Når prosjektet skulle avsluttes, ville LEM være med på videreutvikling av andre sektorer av kystfisket i Marokko. Opplæringen skulle foregå i LEMs lokaler i Vest-Sahara.  
   
• I april 2003 ble Selfa første gang konfrontert med Vest-Sahara-engasjementet i norsk presse. Til Verdensmagasinet X bekreftet selskapet at de hadde planer om å bygge kystfiskebåter i Vest-Sahara, men først etter at FN har løst suverenitetskonflikten. I mellomtiden ønsket de kun å gjennomføre et utdanningsprosjekt for lokale fiskere. Dette bekreftes av Selfa i brev til NORAD 7. mai 2003, ”Vi har dog i brev til MIFA av 30/4-2003 informert dem om at vi ikke vil foreta noen direkteinvestering i Vest-Sahara-området før det er inngått avtale for området som er godkjent av FN. MIFA har akseptert denne utsettelse, og vil inntil avtalen er godkjent, selv foreta alle investeringer i LEM. Vi håper at avtalen er godkjent av FN i løpet av våren”. Løftet de hadde gitt til Verdensmagasinet X om at de ikke skulle investere i Vest-Sahara, ble brutt året etter.
   
• 19. november 2003 opplyser Selfa om at det har vært møte mellom toppledelsen i MIFA og den nye norske ambassadør til Marokko, Arne Aasheim. Det har også vært møte mellom MIFA-ledelsen og den marokkanske fiskeriministeren.

Støtten utbetales
NORAD var altså tydelig i tvil om grunnlaget for å støtte et prosjekt i Vest-Sahara, men det som skulle bli tungen på vektskålen var den uforbeholdne støtten fra den norske ambassaden i Rabat 15.12.2003:

”Det forhold at Vest-Saharas status er omstridt kan vanskelig ses å være til hinder for deltagelse i et konkret prosjekt som helt tydelig vil komme en fattig lokalbefolkning til gode, så vel ved opprettelse av arbeidsplasser som gjennom opplæring og kapasitetsutvikling innen båtbygging. Det synes urimelig at lokalbefolkningen skal straffes for politiske forhold og uoverenstemmelser som de har liten mulighet til å påvirke”.

I denne endelige anbefalingen til NORAD, kom ambassadøren med  
 

• Ingen vurdering av hva slags politiske implikasjoner det kan gi ved at Norge støtter marokkanske settlere i de okkuperte områdene,  
   
• Ingen refleksjoner rundt det at prosjektet er utviklet i samarbeid med marokkanske okkupasjonsmyndigheter (Marokko ikke er anerkjent av Norge eller av det internasjonale samfunn som administrativ makt over Vest-Sahara),
   
• Ingen henvisning til hva Front Polisario eller den saharawiske lokalbefolkningen mente om prosjektet,  
   
• Ingen krav om at prosjektet burde gjennomføres i tråd med vurderingene til FNs Undergeneralsekretær for juridiske saker (f.eks. gjennom at begge parter i konflikten må trekkes med i utnyttelsen av naturressursene i området, at krav må stilles til at inntektene fra fiskeriet må tilfalle det okkuperte folket eller befolkningen i flyktningleirene i Algerie, at deltakere i prosjektene skal være saharawier eller marokkanske settlere, at det må ha vært gjennomført en målgruppeanalyse osv.),  
   
• Ingen vurdering av hvilke momenter en multilateral bistandsstrategi må inneholde for at man skal kunne gjøre et unntak fra norsk politikk om å holde fingrene unna de okkuperte områdene, og  
   
• Ingen vurdering av hvorvidt Verdensbank-strategien (hvis den eksisterer) faktisk omfatter Vest-Sahara eller ikke.

Med andre ord utelot ambassadøren å gjøre en vurdering av prosjektets ”innvirkning på suverenitetskonflikten”, jfr. Petersens uttalelse.

I tillegg har ambassadøren på et sentralt punkt vært svært unøyaktig. Han unnlater å presisere hvorvidt ”multilateral bistandsstrategi, sosial profil og lokal bærekraftighet” er minimumskrav som burde stilles til prosjektet, eller om det er momenter som faktisk er oppfylt i Selfa Arctics prosjektplaner.  

I et senere notat, resymerte NORAD ambassadørens brev i to setninger ”Ambassaden i Marokko har (…) sluttet seg til den tolkning som er lagt til grunn mht multilateral bistandsstrategi, sosial profil, og lokal bærekraftighet. Ambassadøren anfører at prosjektet helt tydelig kommer lokalbefolkningen til gode”. Det ble ikke reist spørsmål ved at ambassadøren trakk en slik konklusjon uten å komme med et eneste argument.  

I UDs anbefaling til NORAD, i Ambassadens anbefaling til NORAD, og i NORADs egne notater, legges det vekt på at unntak i den generelle Vest-Sahara-politikken kan finne sted dersom de nevnte forholdene (multilateral strategi, sosial profil, bærekraftighet) er tilstede. NORAD konkluderer kjapt med at kriteriene er tilstede. Men så lenge vurderingen gjøres uten å se prosjektet i forhold til suverenitetskonflikten, slik Petersen understreket, er det tydelig at prosjektet har stått i strid med norsk politikk.  

På bakgrunn av ambassadens anbefaling, sendte NORAD derfor sitt tilsagnsbrev til Selfa 09.03.2004, og bevilget kr. 419.750,- til prosjektet. NORAD slår samtidig fast at de har ”ikke noen erfaring med Marokko”. påpeker også at ”Som opplyst skal opplæringen primært foregå i Marokko” –enda et stygt eksempel på at Vest-Sahara omtales som marokkansk. I tillegg får ambassadøren instruks om å reise til El Aaiun for å inspisere prosjektstarten –en reise som var i strid med norsk politikk.

I juli 2004, gjennomfører dermed ambassadør Aasheim sitt omstridte besøk til Vest-Sahara. Dette er det første, og hittil siste, norske offisielle besøk til de okkuperte områdene. Ambassadøren ble ledsaget av marokkanske myndigheter gjennom hele oppholdet. Ambassadøren gjør følgende konklusjon fra sitt besøk til Vest-Sahara. ”Ambassaden er etter besøket i El Aaiun styrket i sin overbevisning om at prosjektet var støtteverdig på bakgrunn av dets sosiale profil og lokale forankring”. I samtaler med Støttekomiteen for Vest-Sahara, har Aasheim sagt at han aldri konfererte med representanter for det saharawiske samfunn i Vest-Sahara for å høre hva de mener om prosjektet.  

Heller ikke i sin reiserapport til NORAD gjør ambassadøren den nødvendige politiske analysen. Han utelater også å gjøre en vurdering av hvem som var prosjektets målgruppe; saharawier eller marokkanske fisker-settlere.  

Ikke første gang

Da ambassadør Aasheim uforbeholdent støttet norske investeringer i Vest-Sahara, var det ikke første gang. Og det var heller ikke den første norske ambassadøren i Rabat som hadde gjort nettopp det. I løpet av årene 2000 og 2001, mens ambassaden var ledet av nåværende ambassadør i Iran, Ole Kristian Holthe, var det flere besøk av representanter fra norsk næringsliv og fiskerimyndigheter på besøk i Marokko, og tilsvarende marokkanske delegasjoner i Norge. Vest-Sahara ble kontinuerlig markedsført som en forretningsmulighet for norsk fiskerinæring. Men så vidt Støttekomiteen kan se, ble aldri de politiske, folkerettslige eller etiske aspektene blitt trukket fram. Her et par klipp fra tidligere ambassadør Holthes uttalelser til norsk fiskeripresse:  

”Holthe tror heller ikke at problematikken rundt Vest-Sahara er mer alvorlig enn at norske investeringer kan plasseres på trygg grunn –da fortrinnsvis nord for grensen for området som administreres av Marokko. FN-observatører står fortsatt i den tidligere spanske kolonien som ble overdratt til Marokko i 1976. Denne avtalen er imidlertid ikke ratifisert av FN, men Holthe viste til at EU i sine to femårsavtaler om fiske med Marokko aldri har tatt forbehold om Vest-Sahara. Om investeringer sør for den stiplede linjen på kartet, presiserer han likevel følgende:

- Norske myndigheter kan komme til å synes at det norske virkemiddelapparatet ikke bør involveres i slike investeringer, men min innstilling er at så lenge man gå inn som partner i fiskerinæringen –og ser på dette geografisk- så skulle dette være trygt.” (Intrafish 21. februar 2002)

”- Finnes det ikke norske fiskebåtredere som kan komme hit å flagge inn å bli marokkanere, spør ambassadøren”. (Intrafish 21. februar 2002)

”Eksportfinans, Giek, Norfund og NORAD er allerede på plass. Også den Nordiske Investeringsbanken rykker inn med en kredittramme på 30 millioner dollar. Nok til å støtte flere prosjekter både på land og til vanns. (…) Problemet med Marokko og Vest-Sahara mener norske myndigheter ikke er så alvorlig at det vil kunne føre til noen storkonflikt.” (Intrafish 21. februar 2002)

Det totale fraværet av informasjon om Vest-Sahara-konflikten overfor norsk fiskeribransje i Vest-Sahara bekreftes overfor Støttekomiteen fra flere hold. ”-Vi har vært representert i Marokko i over 10 år. Først i desember i fjor [2002] fikk vi informasjon og råd fra norske myndigheter om Vest-Sahara-konflikten og hvordan vi bør forholde oss til den” sier administrerende direktør i kjøleselskapet Finsam, Per Samuelsen..

Det er slående hvor lite aktive UD var i å informere næringen om departementets egentlige holdning. Første gang Selfa fikk politiske betenkeligheter ved å delta i prosjektet i Vest-Sahara, var i forbindelse med at saken ble slått opp i norsk presse første gang, april 2003. Det forunderlige er at selskapet hadde hatt aktiviteter i området i hele 3 år før de ble gjort oppmerksom på de etiske og politiske konsekvensene av prosjektet –gjennom pressen.  

”Fra norsk side har initiativtaker og pådriver til å få til et fiskerisamarbeid med Marokko vært den norske ambassade i Marokko ved ambassadør Ole Kristian Holthe”, skriver Selfa.

”Initiativtaker og pådriver til dette engasjementet har helt siden år 2000 vært Utenriksdepartement. Vi har forholdt oss til de informasjoner og brev som har kommet fra det holdet, inklusiv et brevet fra i fjor høst som angikk Norges offisielle holdning til områdene i sør (sic!).

Hele planen er satt opp og planlagt for at vi skal tilfredsstille UD og det øvrige offisielle Norge slik at vi kan ha de i ryggen når dette prosjektet skal gjennomføres. Vårt lille firma kan ikke gjennomføre dette store og viktige prosjektet hvis de myndigheter som har jobbet aktivt for at vi skulle engasjere oss, nå vender oss ryggen.”

Les brev fra Selfa 03.09.2003 her.

”Hvis UD og NORAD på tross av forhistorien ikke kan bifalle og støtte etableringen, har partene med aksept fra Fiskeriministeren i Marokko vedtatt å flytte prosjektet til et sted nord for Vest-Sahara, mest sannsynlig Agadir”. Les brev fra Selfa til Norad 19.11.2003 her.

Og hva var Norges offisielle holdning slik Selfa oppfattet det?
Selfa sier de fikk et brev om Norges offisielle holdning i desember 2002. Dette er brevet de viser til. I 2002 lovet nemlig Petersen at de involverte selskapene skulle få en orientering om den norske politikken. Det Petersen ikke visste var at uttalelsen som han ga i Stortinget ble myket opp av ambassaden før de nådde selskapene. I brevet fra ambassadør Holthe til de norske selskapene –inkludert Selfa (som er tilsluttet adressaten Norske Maritime Eksportører)- tilføyer ambassadøren følgende formildende og konkluderende frase: ”De folkerettslige begrensninger (…) vil imidlertid ikke slik ambassaden ser det, være til hinder for den enkelte bedrifts lovlige eksport, tjenesteytelse og investering til og i Marokko, selv om dette i neste runde skal benyttes i Vest-Sahara eller havområdene utenfor”.  Bortsett fra denne setningen er brevet identisk med det Petersen sa i Stortinget. Ambassadøren påpeker med andre ord til at det ikke finnes noen lov som er til hinder for det selskapene gjør, underforstått at de bør kunne fortsette å gjøre det de har gjort. Dette innebærer at man også kan investere i og eksportere til Vest-Sahara, så lenge man går veien via Marokko.  

Brennpunktsendingen
Da skandalen ble kjent i NRK Brennpunkt 3.mai 2005 (se sendingen her) reagerte UD bråkjapt. ”Dette prosjektet har på et tidligere stadium, ved en feilbehandling fra norske myndigheters side, fått støtte fra Norad. Da vi ble klar over det stoppet vi støtten”, sa Helgesen til NRK i mai 2005. Dette er feil. På dette tidspunktet hadde UD allerede hadde kjent til Støttekomiteens kritikk i et helt år. Allerede i 2004 gjorde Støttekomiteen for Vest-Sahara norske myndigheter ved flere anledninger oppmerksom på at prosjektet var i strid med Petersens lovnader.  

Så tidlig som 27.juli 2004 avfeide en UD-talsperson kritikken fra Støttekomiteen. Til Adresseavisen sa UD:  

”Prosjektet er med på å sikre næringsgrunnlaget til befolkningen i Vest-Sahara. Vi ønsker på ingen måte å bidra til noe som kan tas til inntekt for en side i konflikten, og er alltid obs på slike problemstillinger. Men dette prosjektet gir sikkert utkomme for 4000 til 6000 familier, og er beregnet for folk som er født og oppvokst i Vest-Sahara.”  

UD hadde altså ingen klar tanke om hvem disse 6000 familiene var. Betydde ikke nettopp dette at titusener av marokkanske bosettere kunne sikres et levebrød i Vest-Sahara? UD-talskvinnen forsvarte i tillegg Aasheims besøk i Vest-Sahara og mente den vestsahariske eksilregjeringen ikke hadde noen grunn til å la seg provosere av besøket.

29. juli 2004 kommer ambassadør Aasheim med en egen vri på Petersen-uttalelsen til Selfas lokalavis, Harstad Tidende. Mens Utenriksminister Petersen hadde gjort et unntak for prosjekter som ikke får innvirkning på suverenitetskonflikten, mener ambassadøren det er tilstrekkelig grunn til å gjøre et unntak dersom lokalbefolkningen drar nytte av det:

”UD har lagt seg på en linje der man tar hensyn til internasjonal rett. Det vil si at man må være varsomme og helst ikke involvere seg i land som er i konflikt, slik at man ikke gjør noe som kan tas til inntekt for den ene eller andre part. Men det kan gjøres unntak hvis det er klart virkningene av et slikt prosjekt er ment å komme lokalbefolkningen til gode, slik tilfellet helt klart er her”, sa ambassadøren.

Det som får mest oppmerksomhet i kjølvannet av NRK Brennpunkt-sendingen 3. mai er ambassadens ensidige politiske støtte til de marokkanske kravene på Vest-Sahara. Samme dag som programmet gikk på luften hjemkalte Utenriksdepartementet ambassadør Aasheim. Han beklaget sterkt uttalelsene sine, og én uke senere var han tilbake på posten som ambassadør i Marokko.  

I programmet gikk også Statssekretær Vidar Helgesen ut og sa at Selfa-prosjektet aldri skulle ha funnet sted. Det samme sa selvfølgelig Front Polisario.  

I et møte mellom Front Polisario og Statssekretær Vidar Helgesen 10. mai 2005, beklaget Helgesen både støtten som hadde blitt gitt prosjektet i El Aaiun, Aasheims besøk i området, samt ambassadens ytringer. Til pressen og i Stortinget ble det sagt at NORAD-støtten var et enkelttilfelle og ikke i tråd med norsk politikk.  

I etterkant av Brennpunkt-sendingen gikk NORAD til det uvanlige skritt å bryte avtalen de hadde med Selfa Arctic. I utgangspunktet var selskapet lovet NORAD-støtte i flere potter, og i mai 2005, hadde de ennå ikke fått alt de var lovet. Men støtten ble kuttet, og samme hvor mye Selfa insisterte på å få utbetalt siste sum på sommeren 2005, mottok de den aldri. Kort tid etter Brennpunkt-sendingen annonserte selskapet at de hadde avsluttet sitt båtbyggerprosjekt i Vest-Sahara.  

”Den nordmann som vil fiske i Vest-Sahara, må vere temmeleg blind viss han ikkje ser minefeltet føre seg”, sa Selfa-sjefen til Fiskaren 18.04.2006. Noen måneder etter fikk Selfa sitt plaster på såret: støtte til et liknende båt-prosjekt i Sør-Øst-Asia.  

Se øvrig korrespondanse her:
Brev fra Selfa Arctic til Norad 04.06.2003
Brev fra Norad til til UD 24.10.2003
Brev fra UD til Norad 28.11.2003
Brev fra Selfa Arctic til Norad 26.02.2004
Brev fra Selfa Arctic til Norad 23.03.2004
Brev fra Norad til ambassaden 15.04.2004
Brev fra NHD til Giek 22.12.2004

Fiskeoljeimporten

Norske selskapet GC Rieber importerer fiskeolje til Norge, som sannsynligvis stammer fra Vest-Sahara. Det har de gjort i årevis. Produsenten i de okkuperte områdene er norsk.
Norge var lenge en hovedimportør av fiskeolje fra de okkuperte områdene. Opptil 70% av all oljen som ble produsert i Vest-Sahara ble eksportert til Norge. Fremdeles importeres fiskeolje fra Vest-Sahara til Norge, til tross for frarådningene fra norsk UD. Importøren i Norge er GC Rieber. Fiskeoljen havner hovedsakelig i norske helsekostprodukter.

Eksportøren i Vest-Sahara har lenge vært KB Fish, hvor den norske næringslivsmannen Harald Wiedswang er daglig leder. Se om samarbeidet mellom GC Rieber og KB Fish her:

Norsk fiskeriinvestering i Vest-Sahara stanset
22.12.2006, Norwatch.Vestsaharisk fiskeolje av ''ukjent'' opprinnelse
22.12.2006, Norwatch. Megler omstridt fiskemel
22.12.2006, Norwatch.
Fortsatt Omega 3-import fra Vest-Sahara
07.12.2006, Norwatch.
Fiskeolje fra okkupert vann

02.05.2005, NRK. Diplomatisk Dobbeltmoral
3.mai 2005, Brennpunkt Nett-TV

Finsam Refrigeration

Selv om ingen stater anerkjenner Marokkos krav på Vest-Sahara, skryter det norske kjøleteknikkselskapet Finsam Refrigeration over å ha levert flere fryseanlegg til havna i ”Laayoune, Morocco”.  

Gå inn på hjemmesidene til www.finsam.no. I en pressemelding 19. oktober 2002 forklarte Grimstad-bedriften at de hadde levert et is-anlegg til Laayoune i Marokko.  

Men Laayoune, som Fimsam leverte anlegget til, ligger selvsagt i ikke i Marokko. Det ligger i Vest-Sahara. Anlegget hadde 200 tonn produksjonskapasitet og 400 tonn lagerplass. Kjempeanlegget betjener en rekke av de lokale marokkanske fiskeribedriftene i det okkuperte området. Isen som anleggene produserer benyttes i forbindelse med lagring og eksport av ferskfisk. Ifølge Intrafish.com 15.04.2002 leverte Finsam tre store anlegg til "Marokko" i 2001, hvorav minst ett av dem var til Laayoune.

På dette tidspunktet hevdet de at Marokko var deres viktigste marked, se Agderposten 27.12.2002.  

Nye anlegg kan ha blitt levert i 2003.  

Saken om Finsams eksport stod første gang omtalt i Verdensmagasinet X i 2003:

”Vi har vært representert i Marokko i over 10 år. Først i desember i fjor fikk vi informasjon og råd fra norske myndigheter om Vest-Sahara-konflikten og hvordan vi bør forholde oss til den”, sa administrerende direktør i Finsam, Per Samuelsen, til Verdensmagasinet X den gangen.

Finsam drives av daglig leder Per Samuelsen i samarbeid med styreleder Atle Bergshaven. Sistnevnte er kjent som en av hovedmennene bak byggingen av luksus-cruiseskipet "The World".

Til Agderposten 12. mars 2008 ønsket han ikke å uttale seg om selskapets aktiviteter i det okkuperte landet.  

Se også:  

Finsam-anlegg i Vest-Sahara
Grimstad Adressetidende
6. mai 2005
Av Erling Lauvrak
Finsam på Bergemoen leverte i 2003 et isanlegg  til byen Laayoune i Vest-Sahara. På bedriftens nettside er området betegnet som Marokko, selv om ingen stat i verden har anerkjent okkupasjonen.
Det fremholder Erik Hagen i Støttekomiteen for Vest-Sahara. Han viser til NRK Brennpunktprogram sist tirsdag om norsk næringsliv i  dette området og norske myndigheters manglende informasjon om hvilken holdning man skal ha til Marokkos okkupasjon av området.
- Noe som ikke ble nevnt i dette programmet er at Grimstadselskapet Finsam har levert et isanlegg til de okkuperte området. På bedriftens hjemmeside blir byen som anlegget er montert i, Laayoune,  betegnes som Marokko, selv om okkupasjonen ikke er anerkjent av noe annet land, sier Hagen.
I 2003 uttalte direktør Per Samuelsen i Finsam til  «Verdensmagasinetx»  at bedriften har vært i Marokko i over ti år.  
- Først i desember i fjor (2002)  fikk vi informasjon og råd fra norske myndigheter om Vest-Sahara-konflikten og  hvordan vi bør forholde oss til den, sa han.
I dag sier Samuelsen til Adressa at bedriften  har leverte en isfabrikk til byen Laayoune i 2003.
- Jeg ser i dag ikke noe galt i å levere produkter til Vest-Sahara. Vi har store økonomiske forbindelser med Marokko, sier han.
Ifølge Aftenposten invaderte Marokko Vest-Sahara i 1975. Først etter 16 år med krigshandlinger fikk FN partene til forhandlingsbordet, hvor det raskt ble oppnådd enighet om at det skulle avholdes en folkeavstemning. Sahrawiene skulle selv  få avgjøre om det 266 000 kvadratkilometer store området skulle innlemmes i kongedømmet Marokko eller bli selvstendig. Siden er denne avstemningen blitt trenert.

OPPDATERING 23.10.2018: Frionordicas nettside

Sjøvik-gruppen

Det største norske fiskeriprosjektet i Vest-Sahara noen sinne ble startet opp i 2006. Takket være de norske investeringene får hundrevis av marokkanske bosettere arbeidsplasser i byen Dakhla. Som del av samme prosjekt, går den norske kjempetråleren Midøy Viking på tokt i de okkuperte områdene. Det saharawiske folk og eksilregjeringen protesterer høylydt.

”Det norske selskapet må trekke seg ut og stanse sine investeringer.” Det sa presidenten av Den saharawiske arabiske demokratiske republikk på NRK Kveldsnytt 05.04.2006. "Tyveri av våre ressurser", sier den saharawiske menneskerettighetsaktivisten Aminatou Haidar til Bergens Tidende, 10. mars 2007.

Det kontroversielle gigantprosjektet er drevet av den norske Sjøvikgruppen, ledet av rederen Odd Kjell Sjøvik. Finansieringen er skaffet til veie av Kristian Eidesvik i selskapet Caiano. Eidesvik står med 35% av aksjene i det norske selskapet, og hevder fiskeriet skjer i "Vest-Afrika/Marokko".  

Prosjektet består av flere elementer:
-leie av fiskelisenser i de okkuperte områdene.
-bygging og drift av et fryseanlegg i kystbyen Dakhla, Vest-Sahara. Innfrysningskapasiteten ved landanlegget i Dakhla er 40-50 tonn i døgnet (Fiskaren 24.05.2006).
-I tillegg er det planlagt fileteringsanlegg i Dakhla, og mulig også verftsanlegg. Total planlagt frysekapasitet var august 2007 er 300-400 tonn i døgnet.  
-Ifølge Støttekomiteens kilder skal prosjektet ha en totalverdi på 200 millioner kroner. Det er dermed den største investeringen nordmenn har gjort i okkuperte Vest-Sahara, noensinne.  
-Tråleren "Midøy Viking" er ombygget til formålet -alene til en verdi av 35 millioner kroner.

-Tråleren har norsk nøkkelpersonell, men med rundt 30 marokkanske ansatte. Ved mottaksanlegget på land, er det i første omgang planlagt arbeidsplasser til 100-200 ulovlige settlere.  
-Se teknisk informasjon om Midøy Viking her.  
-I 2003 ble Fertimar (navnet på deres Joint-Venture i Dakhla) belønnet med en marokkansk pris blant annet for sysselsetting.  
"Når det gjelder Vest Sahara har dette området alltid vært marokkansk. Den stammen som jobber for nasjonal frigjøring fra Marokko, kan sammenlignes med at norske samer gjør krav på det samme i Finnmark i forhold til Norge"
Daglig leder av Sjøvikgruppen, Odd Kjell Sjøvik, til Fiskaren, 2. januar 2006.Daglig leder av Sjøvik, Odd Kjell Sjøvik, mener at kritikken bygger på uvitenhet om forholdene i regionen.  
”Hvis det kommer sanksjoner mot Marokko, og at vi bryter regler med å være engasjert der, vil vi trekke oss tilbake” Odd Kjell Sjøvik til Fiskaren 24.05.2006.

Oppstarten av prosjektet 
-Sjøvik begynte planleggingen allerede i 2003. Da var Sjøvik på prosjektreise i Vest-Sahara. Samme år inngikk Sjøvik et joint-venture med det marokkanske fiskeriselskapet Fertimar SARL. Ifølge dette brevet hadde også Sjøvik møter med Marokkos fiskeriminister Tayeb Rhafes og arbeidsminister Mustapha Mansouri, som begge så prosjektet som viktig og prioritert.  
-"Vi ble enda mer tilfreds da vi besøkte Dakhla, havnen i Dakhla, Fertimar-anlegget og infrastrukturen som var bygget opp av den industrielle fiskeriindustrien. Vi er overbevist om Marokkos reelle potensial generelt, og i fiskerisektoren spesielt". Det skriver Odd Kjell Sjøvik til fiskeriministeren 25. juli 2003, og forbiser det faktum av Vest-Sahara ikke ligger i Marokko.  
-I brev til direktøren for utenlandsinvesteringer, Hassan Bernoussi, 25. juli 2003, skriver Odd Kjell Sjøvik at selskapet også planlegger å bygge et verftsanlegg i området. I samme brev ber de om at ministeren legger inn et godt ord overfor Marokkos statsminister slik at de kan sette i gang hele prosjektet.  
-Fiskelisensene har blitt tildelt joint-venturet, og ikke Sjøvik direkte.  
-Sjøvik forventer at prosjektet vil gi flere hundre lokale arbeidsplasser.
-Det som står i Fiskaren om at "UD har godkjent planene" er feil. Det er UDs oppfatning at slike aktiviteter ikke bør finne sted. Flere regjeringer har vært veldig klar på dette.  
-Se også brev til Marokkos arbeidsminister. Også Odd Kjell Sjøvik understreker at UD aldri hadde advart selskapet mot å involvere seg i området (Fiskaren 06.04.2006).  

Se bakgrunnssak om Sjøviks forhold til marokkanske myndigheter, samt finansielle detaljer i FiskeribladetFiskaren, 26. april 2010.

Les om Sjøviks avgifts-/betalingsbetingelser i i Marokko/Vest-Sahara i FiskeribladetFiskaren 7. mai 2010.  

April 2007 kom det fram at Sjøvik planlegger å sette inn enda en tråler i Vest-Sahara.

UDs holdning er tydelig. ”Norske myndigheter har orientert Sjøvik-gruppen om at man ikke bør investere i den typen prosjekter og norske myndigheter har heller ikke søttet prosjektet økonomisk (...) Norske myndigheter er opptatt av at FN-sporet skal følges og at FN skal få løse denne konflikten”, sa UD-pressetalskvinne Ane Lene Dale Sandsten til NRK (se også NTB-sak i Dagens Næringsliv, 07.04.2006). 

Misbrukt av propagandatjeneste
På Fiskarens nettavis ble det 06.04.2006 arrangert en avstemning for avisens lesere. Da artikkelen ble fjernet fra avisens forside, hadde 118, eller rundt 80% prosent, stemt at slike aktiviteter i Vest-Sahara var umoralske. Alternativet ”Er det lov så er det lov” hadde rundt 15 stemmer. Så, i løpet av svært kort tid, sannsynligvis bare én dag, i slutten av april, steg antallet stemmer på ”er det lov så er det lov” fra 15 til 5045. Ti dager senere ble den overraskende store veksten referert i den marokkanske offisielle nyhetstjenesten og propagandamaskinen Maghreb Arab Press. ”Over 97 prosent av en norsk avis sine lesere bifaller lovlig fiskeriaktivitet i Sør-Marokko. 97,3 prosent av leserne til den norske elektroniske avisen Fiskaren, støtter Marokko i aktiviteten til det norske selskapet ”Sjøvik” i Dakhla i Sør-Marokko. Leserne av avisen skulle ta stilling til om aktiviteten var lovlig eller ulovlig. 5091 av de 5199 leserne som deltok i avstemningen mente at disse aktivitetene er helt lovlige.” Episoden ble referert i Fiskarens papirutgave 10.05.2006. Det eneste som skal til for å manipulere en slik stemmeavgivning er å opprette et skript som automatisk fjerner ”cookies” fra en datamaskin, går tilbake på siden, og stemmer på ny. En hvilken som helst datamaskin kan stemme tusener av ganger over natta uten at engang brukeren sitter tilstede.
 

Se også 
-Uttalelser fra Flyktninghjelpen.  
-Fiskaren 06.04.2006.
-Fiskaren 30.12.2005 (papirutg.)
-Fiskaren 02.01.2006
-Fiskaren 06.01.2006 (papirutg.)
-Til Vårt Land 19.10.2006 ønsket ikke Sjøvik å kommentere fiskeriaktivitetene i Vest-Sahara.  
-Innlegg i Klassekampen, 4.april 2007, av Eva Kristin Hansen.