Nøyaktig på dagen 50 år etter at det marokkanske militæret rullet inn over grensene til Vest-Sahara, vedtok FNs Sikkerhetsråd 31. oktober en ny resolusjon som gjør det ytterligere umulig å finne en løsning på konflikten. 

To av FNs Sikkerhetsråds medlemmer - USA og Frankrike - argumenterer sterkt for å vanne ut folkeretten og FN-charteret. 

Hva vedtok rådet? 
• Resolusjonen fornyer MINURSO-mandatet med ett år (til 31. oktober 2026). MINURSO er FNs operasjon i territoriet. 
• Resolusjonen bekrefter tidligere vedtak i Sikkerhetsrådet og rammene i FN-pakten, og har som mål å finne en “gjensidig akseptabel løsning” som sikrer selvbestemmelse for folket i Vest-Sahara.
• Rådet oppfordrer til engasjement uten forhåndsbetingelser. Rådet anerkjenner ikke marokkansk suverenitet over territoriet.

Og så kommer paradokset: 

• Teksten løfter frem Marokkos såkalte «autonomiforslag» som veien framover for forhandlingene. Dette gjør den samtidig som den framhever selvbestemmelsesretten. I dette ligger det en grunnleggende selvmotsigelse: Marokko avviser nemlig at saharawiene skal kunne avvise autonomiforslaget. Saharawiene får intet annet valg enn å inkorporere territoriet i Marokko, noe som bryter fundamentalt med selvbestemmelsesjussen. Det er langt fra første gang Sikkerhetsrådet trekker fram autonomiforslaget, men ikke til denne grad framsetter at en løsning må finne sted innenfor rammene av innlemmelse i Marokko. Samtidig er Polisarios forslag til løsning, som tidligere har vært omtalt i resolusjonene, nå utelatt fra teksten. Polisario har krevd at en løsning må være i tråd med tidligere fredsavtaler og FN-charteret.

Vest- Sahara er klassifisert som en koloni siden 1960-tallet. Alle andre kolonier har fått muligheten til å bestemme selv. 

Det er verdt å legge merke til den gjentatte og sannsynligvis bevisst innlagte grammatiske feilen i resolusjonsteksten: En forhandlet løsning skal “taking as basis Morocco’s Autonomy Proposal”. På korrekt engelsk, ville det ha måttet stå “THE basis” (løsningEN), eller “A basis” (EN løsning). Derimot er “taking as basis” forferdelig engelsk språk. Ved å unnlate å være klar på om auonomiforslaget er det ene eller det andre, kan rådet ha funnet en tekst som medlemsstatene ble enige om. Det er også mulig dette kommer fra fransk - noe à la “prendre comme base”. 

I stemmeforklaringene, kan det virke som at enkelte av Sikkerhetsrådets medlemsland stemte for resolusjonen først og fremst for å forlenge MINURSO-mandatet – snarere enn å støtte selve de politiske aspekter ved resolusjonsteksten.

Russland, Kina og Pakistan stemte avholdende. Algerie deltok ikke i avstemningen. De øvrige statene, inkludert Danmark, stemte for resolusjonen. 

De fastlåste posisjonene

Konflikten i Vest-Sahara står mellom Marokko, som har invadert territoriet, og saharawienes frigjøringsorganisasjon Polisario. Forholdet de to imellom er asymmetrisk: Gjennom særlig å kontrollere migrasjonsstrømmer til Europa, har Marokko lyktes å pleie svært tette bånd til europeiske stater. De nyter av et utstrakt politisk og økonomisk samarbeid med vestlige demokratier. Samtidig har andre parten, Polisario, sterke rettslige kort på hånden. Folkeretten, FN-charteret og internasjonale domstoler er i saharawienes favør. Domstolene og folkeretten etablerer at det saharawiske folket skal velge selv sitt territoriums status. 

De to partenes posisjoner er gjensidig utelukkende. Og hver av de to får stadig sterkere kort: Marokko scorer politisk, Polisario scorer rettslig. 

Den nye resolusjonen i Sikkerhetsrådet framstår i konflikt med FN-pakten og avkoloniseringsretten ved å prioritere ett alternativ - det marokkanske - og ignorere Polisarios forslag, som er basert på tidligere inngåtte avtaler mellom partene. 

Selvmotsigelsen i Sikkerhetsrådets resolusjoner - ved at den både henviser til autonomiforslaget som en realistisk løsning - OG samtidig påpeker at selvbestemmelsesretten må gjelde - har eksistert siden 2007. Det ikke er opp til andre stater i å instruere det saharawiske folk hva de selv skal velge. Men paradokset har ikke vært større enn nå. 

Hva er autonomiplanen?

Det er ikke klart hva autonomiplanen egentlig betyr. De første marokkanske refleksjonene om en “autonomimodell” kom på tidlig 2000-tall. Etter flere års flørting med tanken presenterte Marokko sitt rammeverk for en løsning i 2007 - dagen etter at Polisario framsatte sin løsning til forslag. 

Marokkos autonomiforslag ble presentert på en tid da landet hadde fått økt innflytelse i FNs Sikkerhetsråd: Frankrike var styrt av den nå korrupsjonsdømte presidenten Nicolas Sarkozy (som for øvrig ble arrestert i Frankrike etter en tur til okkuperte Vest-Sahara), mens USAs utenrikspolitikk ble ledet av en nær venn av den marokkanske kongefamilien: utenriksminister Hillary Clinton. 

Det er denne fransk-amerikanske alliansen som nå har kommet i retur med Trump og Macron i hovedrollene. (Se Macrons sjokkerende 2024-tale om Vest-Sahara.)  

Fra 2007 kom FNs Sikkerhetsråd med de de første resolusjonene som viste til autonomiplanen. Resolusjonene framhevet alltid retten til selvbestemmelse, samtidig som den omtalte Marokkos forslag som “realistisk og troverdig”, uten å begrunne hva som var ment med dette. Hvordan kan det være troverdig eller realistisk, dersom løsningen ikke ønskes av folket som skal bestemme dette selv? 

Under påfølgende forhandlinger fra 2007 stilte Polisario spørsmålet ved om det skulle kunne være mulig for saharawiene å stemme ja eller nei til forslaget. Marokko skal ikke ha hatt noe svar på om det var mulig å avvise forslaget. Polisario hadde på dette tidspunktet allerede akseptert at marokkanske bosettere kan få stemme i en folkeavstemning om uavhengighet. 

I oktober 2024 påpekte FNs spesialutsending til Vest-Sahara at Marokko burde “forklare og utdype” hva de mener med autonomiplanen. 

Mangelen på informasjon om hva autonomiplanen egentlig betyr, ble også tatt opp i forrige ukes stemmeforklaring fra flere land, inkludert Storbritannia.

Sikkerhetsrådets medlemsstater har altså kastet vrak på FN-charteret og ignorerer selvbestemmelsesretten til fordel for en løsning som de egentlig ikke er helt sikre på hva innebærer. 

Reaksjoner

Både i pressekonferansen (eller last ned) umiddelbart etter Sikkerhetsrådsmøtet og i en uttalelse senere på kvelden, uttrykker Polisario at de fortsetter å være klare for å forhandle om en løsning på konflikten, og at de er skuffet over resolusjonen.  

“While reaffirming its continued readiness to engage constructively in the UN-sponsored peace process in Western Sahara, the Frente POLISARIO stresses that it will not be party to any political process or negotiations based on any proposals, regardless of where they originate, which aim to “legitimise” Morocco’s illegal military occupation of Western Sahara and deprive the Sahrawi people of their inalienable, non-negotiable, and imprescriptible right to self-determination and sovereignty over their homeland”, skriver Polisario. 

Polisarios forslag til løsning på konflikten fra 2007 ble ytterligere kommentert på 21. oktober 2025 i et brev til FNs Sikkerhetsråd. 

Resolusjonsteksten som amerikanerne la fram for Sikkerhetsrådet 31. oktober var sterkt vannet ut fra det opprinnelige utkastet. De siste dagene før avstemningen har tusenvis av saharawiene tatt til gatene for å protestere mot Trumps forslag. 

Hva så? 
Det er to ofre i dette. 

For det første, internasjonal rettsorden. 

Sikkerhetsrådet er i utakt med FN-charteret, avkoloniseringsjussen, den Internasjonale domstolen i Haag, og regionale domstoler som EU-domstolen og den Afrikanske menneskerettighetsdomstolen. 

Det er et paradoks at stater som Danmark og Storbritannia, som fronter selvbestemmelsesretten i spørsmål som Grønland og Falklandsøyene, i denne resolusjonen i praksis sier at selvbestemmelsesretten kan ignoreres til fordel for en okkupasjonsmakts unilaterale forslag om å utvide sine landegrenser med makt. 

Stater som de siste årene har kommet med støtteerklæringer til Marokkos autonomiplan har alltid gjort det i tospann med marokkanske myndigheter, ofte i tilknytning til avtaler om investeringer, migrasjon eller energi. Når disse statene har omtalt autonomiplanen som “realistisk” eller “foretrukket” - eller “most feasible”, som Sikkerhetsrådet nå skriver - er det alltid uten å ført å ha vært i dialog med saharawiene. Statene mener altså det er “realistisk” dersom man lukker øynene for saharawienes eksistens eller ønsker. De samme statene bruker ikke samme rammeverk for forståelse av andre okkupasjoner internasjonalt. 

Den andre taperen er Vest-Saharas folk og fredsprosessen.

Om mulig, har situasjonen blitt stadig mer fastlåst nå enn den var for en uke siden. 

I en forhandling vil saharawiene naturlig være ute stand til å stole på lovnadene fra den marokkanske regjeringen. Marokkos invasjon har påført saharawiene 50 års lidelse. En betydelig del av befolkningen har forsvunnet, og ledende aktivister soner i dag livstidsdommer. Den tidligere inngåtte avtalen om folkeavstemning ble først sabotert og senere brutt av Marokko. På toppen av det er Marokko i realiteten ikke et velfungerende demokrati. Kan saharawiene oppgi sin rett til selvstendighet i bytte mot et løfte fra en regjering som har sabotert deres rettigheter i 50 år? 

Om Polisario forhandler vekk selv-bestemmelsesretten vil de også miste sin legitimitet overfor saharawiene. Saharawiene vet at de har rett til selvbestemmelse, og en fredsløsning basert på en framtvunget løsning vil ikke være støttet av folket, og dermed heller ikke være bærekraftig.