Av Erik Hagen, daglig leder, Støttekomiteen for Vest-Sahara
Publisert 9. juni kl. 12:00
Kommentar. 

I helgen ble filmprodusent Anders Tangen mottatt på rød løper under Dakhla International Film Festival i okkuperte Vest-Sahara. Til TV2 5. juni forsvarer han reisen med at han deltar som filmskaper, ikke som politiker. Han sier han tror på kulturutveksling, ikke kulturboikott. Han ønsker å møte mennesker og hedre en kollega. Han ble hyllet på en scene omgitt av marokkanske flagg og med et stort innrammet portrett av den marokkanske kongen ved siden av seg.

Problemet er at uttalelsene vitner om en grunnleggende mangel på forståelse for situasjonen han har valgt å bli en del av.

Kultur er ikke hevet over politikk når den brukes for å legitimere en okkupasjon. «Marokko er i sitt Sahara, og Sahara vil alltid forbli en del av Marokko», skrev festivalen på sin Instagram-konto for et halvt år siden med et sitat fra kong Mohammed VI.

Nettopp derfor investerer stater betydelige ressurser i kultur, idrett og internasjonale arrangementer. Målet er ikke bare kultur, men legitimitet. Når internasjonale gjester reiser til Dakhla for å delta på festivaler, konferanser eller sportsarrangementer, bidrar de til å formidle et bilde av at situasjonen er normal, at territoriet er marokkansk og konflikten løst.

Norske kulturaktører liker gjerne å se seg selv som forsvarere av ytringsfrihet og kritisk tenkning. Når internasjonale gjester lar seg fotografere, intervjue og promotere på arrangementer i okkuperte territorier, bidrar de til å legitimere fortellingen okkupasjonsmakten ønsker å spre. De trenger ikke uttale et eneste politisk standpunkt. Deres tilstedeværelse brukes som et budskap: at alt er normalt, at territoriet tilhører okkupanten, og at verden aksepterer situasjonen. Norsk kultur blir en partner for desinformasjon.

Ingen steder blir dette tydeligere enn i Dakhla. Festivalen samarbeider med marokkanske statlige institusjoner og mottar støtte fra organer som arbeider for å integrere det okkuperte territoriet i den marokkanske staten. I fjor arrangerte de en konkurranse for unge marokkanske filmskapere. Konseptet var å på best mulig måte - og dermed tydeligvis mest forvridde vis - gjengi Marokkos brutale okkupasjon av territoriet, som sendte halve folket på flukt eller i massegraver. 

Det er vanskelig å forstå hvordan man kan delta uten samtidig å bidra til arrangementets politiske formål.

Tangen sier at han ønsker å møte mennesker og filmskapere fra ulike land. Men hvem er det egentlig han skal møte?

Vest-Sahara er blant områdene i verden med minst politisk frihet. Saharawiske journalister blir overvåket, trakassert og fengslet. Aktivister soner livstidsdommer. Halvparten av det saharawiske folket lever fortsatt som flyktninger utenfor territoriet. De stemmene som utfordrer okkupasjonen er fraværende fra arenaene Marokko inviterer internasjonale gjester til. Lokale filmskapere i eksil fordømmer festivalen og de internasjonale besøkene.

Det er derfor misvisende å omtale dette som kulturutveksling. Kulturutveksling forutsetter at ulike stemmer kan møtes på like vilkår. Det skjer ikke i Vest-Sahara. Tangen møter de stemmene okkupasjonsmakten ønsker at han skal møte. Han vil ikke møte de politiske fangene i marokkanske fengsler eller flyktningene fra Dakhla som har levd femti år i eksil. De siste 150 nordmennene som har forsøkt å besøke territoriet for å møte saharawiske røster, er blitt deportert eller anholdt av marokkansk politi ved innreise.

Like problematisk er Tangens påstand om at han respekterer andres synspunkter. Hvordan skal saharawiene kunne uttrykke sine synspunkter overfor ham? Han deltar på et arrangement organisert av myndigheter som aktivt begrenser saharawienes mulighet til å ytre seg. Kritiske innlegg ble i helgen slettet fra festivalens sosiale medier.

Når han sier at han respekterer andres rett til å mene noe annet, fremstår det som en formulering hentet fra et samfunn der ytringsfrihet faktisk eksisterer. For mange saharawier er retten til å uttrykke uenighet noe de risikerer represalier for.

Norske kulturinstitusjoner kan ikke fraskrive seg ansvar ved å erklære seg upolitiske. Å takke nei til en propagandafestival på okkupert land er ikke det samme som å boikotte et land eller en kultur. Kontroversen er at Tangen deltar på en marokkansk filmfestival utenfor Marokkos internasjonalt anerkjente grenser, på et territorium som ikke er en del av Marokko.

Når Tangen fremstiller kritikken som et spørsmål om kulturboikott, flytter han debatten bort fra det den handler om. Ville en norsk filmprodusent deltatt som jurymedlem på en russisk filmfestival på Krim eller i Donbas og forklart det med at han er motstander av kulturboikott? Ville det blitt oppfattet som et nøytralt kulturelt bidrag?

Det er derfor norske kulturaktører bør stille seg et enkelt spørsmål før de takker ja til slike invitasjoner: Hvem tjener på at jeg kommer?

I okkuperte Dakhla er svaret dessverre ganske åpenbart.