On the UN's maps of remaining colonies Africa
there is still one colony left.
Many believe that the age of colonialism is over. It is not. On the UN's maps of remaining non-self-governing territories in Africa, there is still one remaining colonial question left. Neighbouring Morocco occupies parts of Western Sahara obstructing the decolonisation process.
It was during the last part of 1975, that the Saharawi people's aspiration to independence took a serious blow. The territory's colonial power, Spain, left Western Sahara without finalising the process of independence, as the UN had demanded. Instead, it allowed Moroccan military forces to invade the territory, in violation of international law and a decision from the International Court of Justice in The Hague.
Moroccan forces met substantial resistance from the Saharawis, who had organised under the liberation movement Polisario. After 16 years of armed conflict, the two parties to the conflict entered into a ceasefire agreement in 1991. According to the agreement, a referendum on independence in Western Sahara was to take place in 1992. The solution was in line with the over 100 UN resolutions calling for the respect of the Saharawi people's right to self-determination. The UN operation MINURSO was established to monitor the ceasefire and to secure the carrying out of the referendum. But this has not yet been arranged.
The rights of the Sahrawi people are supported by more than a hundred UN resolutions, by the International Court of Justice in The Hague, and by a dozen judgments from the Court of Justice of the European Union.
«The Court's conclusion is that the materials and information presented to it do not establish any tie of territorial sovereignty between the territory of Western Sahara and the Kingdom of Morocco or the Mauritanian entity. Thus the Court has not found legal ties of such a nature as might affect the application of General Assembly resolution 1514 (XV) in the decolonization of Western Sahara and, in particular, of the principle of self-determination through the free and genuine expression of the will of the peoples of the Territory.»
The International Court of Justice in The Hague, 16 October 1975
However, Morocco has two main allies: Its former colonial power France and its neighbouring country Spain
But Morocco has two important allies in Europe: its former colonial power, France, and its neighbour, Spain. In 2020, under President Trump, the United States became the first country to state that Western Sahara is part of Morocco. This was subsequently followed by President Macron in France.
France has a substantial business presence in Morocco and a large Moroccan diaspora in its own country. Spain is bordering Morocco to the south, and needs to nurture good diplomatic relations with its neighbour, primarily of immigration reasons.
The Franco-American duo, together with Spain, defends Morocco in virtually every context. Together, the governments and political parties of Spain and France have succeeded in exerting such strong pressure on EU institutions that EU policy has also become coloured by Moroccan positions. Efforts by Northern European, African or Latin American states to curb this alliance have so far proved futile.
A group called ‘Friends of Western Sahara’ functions informally vis-à-vis the UN Security Council in the development of the council's resolutions. The group has not been formally appointed, and does not have a formal mandate. None of the five states in the group are particularly good friends of the people of Western Sahara, and Spain and France have two of the seats. All attempts to change the composition of the group are being rejected by those states who already claim to be ‘members' of the group.
As the Franco regime collapsed in Spain, the Spanish government alerted the UN unilaterally that it had terminated its responsibilities in the territory. This announcement has not been recognised. The UN Legal Office in 2002 expressed that Spain could not act in such a manner, and the territory hence remains on the UN General Assembly's list of colonies. The supreme court of Spain in 2015 concluded that Spain still holds the responsibility as administering power of the territory, something that the political leadership of the country refuses to accept. The Spanish government to this date refers to the unilateral decision of the Franco regime to give the territory to Morocco in violation of the principles of the UN Charter.
For an easy introduction to the peace process that failed, check this report from 2016.
Rundt 200.000 saharawier har flyktet fra sitt hjemland og bor i dag i flyktningleirer på den algeriske siden av grensen til Vest-Sahara.
Delen av Sahara der flyktningene i dag holder til har aldri tidligere vært fast bebodd. Om sommeren kryper temperaturen over 50 grader og om vinteren når den under frysepunktet. De harde forholdene gjør befolkningen fullstendig avhengig av internasjonal humanitær bistand.
Hjelpen som kommer til leirene distribueres av flyktningene selv. De siste årene har stadig mindre bistand blitt gitt til de flyktningene, og en stor del av befolkningen lider av under- og feilernæring. Norge er i dag en viktig aktør i å gi humanitær bistand til leirene, en bistand som ytes via FN-organisasjonene. Kirkens Nødhjelp distribuerte høyernæringsmat i flyktningleirene i 2000-2018, mens Norsk Folkehjelp drev landminekurs og landminerydding i årene 1998-2000 og 2015-2018.
Til tross for vanskelighetene har befolkningen klart seg på en formidabel måte. Mange kaller de fem saharawiske flyktningleirene i Algerie for de best organiserte leirene i verden. Hver leir bærer navnet til steder inne i okkuperte Vest-Sahara.
I tillegg til befolkningen i flyktningleirene, befinner det seg en stor saharawisk diaspora spredt rundt i hele verden - de fleste på Kanariøyene og i fastlands-Spania.
Kun et fåtall saharawier har funnet veien til Norge. De er intervjuet i denne videoen:
Vest-Sahara er blant de land i verden som scorer lavest på politiske friheter. FNs fredsbevarende styrke nektes å rapportere om overgrep de er vitne til.
Når saharawiene i de okkuperte områdene bankes opp av politiet på gaten, kan de se FN-personell kjøre forbi i sine biler. I en normal kontekst, ville FN-representantene rapportert på overgrepene de er vitne til. Men Vest-Sahara er ikke et normalt sted i verden. FNs operasjon er den eneste moderne FN-operasjonen som ikke har lov til fortelle oppover i FN-systemet om overgrepene de ser.
Årsaken er Frankrike.
Den franske regjeringen arbeider aktivt for å forhindre at menneskerettighetene i Vest-Sahara skal rapporteres på. USA og Storbritannia har begge foreslått i FNs Sikkerhetsråd at MINURSO-operasjonen skal få overvåke overgrepene, men Frankrike sier nei. Spørsmålet har blitt tatt opp av tidligere Utenriksminister Børge Brende med den franske utenriksministeren. I 2024 ble Frankrike det tredje landet i verden, etter Trumps USA og Israel, til å anerkjenne Vest-Sahara som marokkansk - se president Macrons sjokkerende tale til det marokkanske parlamentet.
Forrige gang en av FNs spesialrapportører på menneskerettigheter besøkte Vest-Sahara var i 2013, da Spesialrapportøren på vilkårlig fengsling, en gruppe ledet av professor Mads Andenæs, var innom både Marokko og de okkuperte områdene. Gruppen dokumenterte utstrakt bruk av vilkårlig fengsling og tortur i varetekt. Siden den gang har Marokko nektet å ta i mot slike besøk. De siste årene er rundt 150 nordmenn deportert fra de okkuperte områdene eller blitt nektet å komme inn i Vest-Sahara. Listen over forsvunnede saharawier er på flere hundre. Spanske rettsmedisinere har gravd opp noen av de forsvunnede fra massegraver.
Ifølge den marokkanske grunnloven er Vest-Sahara en integrert del av det marokkanske kongedømmet. Saharawier som stiller spørsmål om dette, og krever sin rett til selvbestemmelse, kan utsettes for alvorlige overgrep.
Videoen under viser den saharawiske journalisten Walid El Batal som trekkes ut av en bil av marokkansk politi 7. juni 2019. Et halvår senere ble han dømt til 2 år i fengsel for vold mot politiet. FN har bedt Marokko om å etterforske arrestasjonen og torturen av Batal.
Vest-Saharas historie er full av modige saharawier som har blitt utsatt for overgrep. Et av de større symbolene for saharawienes kamp er menneskerettighetsforkjemperen Sidi Mohamed Daddach som i 2002 ble tildelt den norske Raftoprisen. Daddach satt 24 år i marokkansk fangenskap, hvorav 14 år på dødscelle. Under årene i fangenskap nektet han å søke om benådning, men arbeidet for de andre fangenes rettigheter, og fikk smuglet ut informasjon om de uverdige forholdene i fengselet.
Etter løslatelsen i 2002, har Daddach gang etter gang blitt trakassert av politiet.
«Jeg ble slått over hele kroppen. De kjeftet på meg og ydmyket meg og trakk meg gjennom gaten»
63 år gamle Sidi Mohamed Daddach på telefon til Støttekomiteen i 2020.
I 2010 ble et tjuetalls saharawier satt i fengsel. De fleste av dem hadde vært med på å organisere en fredelig protestleir som saharawiene i de okkuperte områdene satte opp på en ørkenslette utenfor landets hovedstad. Det begynte med et par titalls saharawier som tok med seg teltene sine og satte opp en liten camp. Ettersom dagene gikk, hadde gruppen vokst til et fredelig parallellsamfunn på over 10.000 folk. Det var uken før den arabiske våren startet i de andre arabiske landene, stedet het Gdeim Izik.
7. november 2010, etter en måneds stille protest, grep politiet inn. Det brøt ut kamper mellom politi og frustrerte saharawier. Både politifolk og saharawiske sivile døde i slagene. Etter tre år ble en gruppe på 25 sivile saharawier dømt i en marokkansk militærdomstol, de fleste til mellom 20 år og livstid. Sju år etter ble saken anket i en sivil domstol, men dommene ble i all hovedsak opprettholdt.
De eneste bevisene brukt var tilståelser avgitt under tortur i avhør.
Støttekomiteen har fulgt saken i flere år, og observerte rettsprosessen. Her er en rapport vi har skrevet om den kafkaiske rettsprosessen mot gruppen.
De norske eksportørene av krigsmateriell Nammo og Comrod har begge eksportert utstyr til våre allierte som med all sannsynlighet har endt opp i Vest-Sahara. Støttekomiteen har forsøkt å få de to i tale om hva slags menneskerettslige vurderinger de gjorde ved leveransene, men selskapene har avvist problemstillingen.
Også Front Polisario har fått kritikk for overgrep mot menneskerettighetene, om enn i langt fra like stor grad som Marokko. I mange år var Polisario ansvarlige for å holde flere hundre marokkanske soldater i krigsfangenskap, alle tatt til fange inne i de okkuperte områdene. De siste fangene ble returnert til Marokko i august 2005. Fram til løslatelsen av disse fangene var det vanlig krav fra stater som Norge at man ba ‘partene’ i konflikten om å løslate politiske fanger og krigsfanger. Etter de marokkanske fangenes løslatelse, forsvant i stor grad kravet på Marokko om at de måtte løslate saharawiske politiske fanger. Den grundigste gjennomgangen av menneskerettighetene i flyktningleirene ble gjort av Human Rights Watch i 2014. Polisario arbeider internasjonalt for at MINURSO-operasjonen som patruljerer flyktningleirene og de okkuperte områdene må få rapportere om menneskerettighetssituasjonen, men forsøkene motarbeides av Marokko og dets allierte.
Vest-Sahara har blant verdens rikeste fosfat- og fiskeforekomster. Et av Marokkos hovedmotiver bak okkupasjonen av Vest-Sahara, har alltid vært territoriets verdifulle naturressurser.
Verdens lengste samlebånd frakter klumper av fosfatstein fra en gruve i de okkuperte områdene og ut til kysten.
Utenriksdepartementet fraråder norske næringslivsengasjementer i Vest-Sahara. Bakgrunnen er tolkningen av folkeretten. Norge anerkjenner ikke Marokkos suverenitetskrav over territoriet. Vest-Saharas status som et ikke-selvstyrt territorium gir det saharawiske folket det som folkeretten omtaler som 'permanent suverenitet' over territoriet og dets ressurser.
Retten som saharawiene har til å forvalte sine egne ressurser er gjentatte ganger repetert av FN, FNs menneskerettighetsråd og EU-domstolen. Norge slutter seg til EU-domstolens holdning: å drive business i Vest-Sahara uten å ha fått lov av Vest-Saharas folk, vil stride med folkeretten.
Til tross for dette er internasjonalt og norsk næringsliv tungt inne i territoriet. Selskapene opererer på marokkanske tillatelser og bidrar til å både legitimere og finansiere Marokkos okkupasjon. I tillegg er de med på å sysselsette marokkanere som har flyttet inn i territoriet.
Brorparten av saharawiene som har flyktet fra okkupasjonen, eller som bor i den delen av Vest-Sahara som ikke er okkupert, tjener ingenting på Marokkos plyndring. Støttekomiteen kartlegger aktivitetene og fôrer informasjon ut på hjemmesidene til vår internasjonale organisasjon Western Sahara Resource Watch.
Fiskeriet
Ett av verdens rikeste fiskefarvann ligger utenfor kysten av Vest-Sahara. Fiskebestandene tiltrekker utenlandske selskaper og regjeringer, som støtter Marokko i okkupasjonen.
EU finansierer bygging av sovesaler og infrastruktur for sivile innflyttere fra okkupasjonsmakten for å jobbe i fiskeriindustrien i territoriet. I bytte får EUs trålere - på marokkanske lisenser - hente ut fisken som det saharawiske folket har eierskap over, men ikke selv tilgang til. EU-domstolen konkluderte i 2018 med at EUs tilnærming til okkupasjonen er i strid med EU-retten. Men EU-institusjonene ser bort fra sin egen domstol, og viderefører praksisen. Det kontroversielle samarbeidet mellom EU og Marokko stammer fra 1988, kort tid etter at Marokkos naboland Spania sluttet seg til EU. I 1975 hadde Spania sørget for å videreføre sine fiskerimuligheter utenfor kysten av territoriet som en del av pakken der den spanske regjeringen tillot at Marokko kunne okkupere deres tidligere koloni. Fisket var således en del av gevinsten som lå på bordet da Spania besluttet å bryte FN-charteret og avkoloniseringsprosessen. Fiskeriforekomstene har vært saharawienes forbannelse siden 1975.
Den til nå største norske fiskeriinvesteringen er gjort av Sjøvik-gruppen fra Midsund. Gruppen har investert i mottaksanlegg på land i Dakhla, og har kjøpt fiskelisenser fra det marokkanske fiskeriministeriet. Selskapet driver to trålere som har blitt ombygget til formålet. Leder av selskapet, Odd-Kjell Sjøvik, har sagt til avisen FiskeribladetFiskaren at Vest-Sahara er marokkansk. Sjøvik har hyret inn Advokatfirmaet Schjødt AS som stikk i strid med vurderinger både fra FN Generalforsamling, EU-domstolen og Advokatforeningen, påstår til norske medier for at Vest-Sahara ikke er okkupert. Schjøtt har også i 2014 forsøkt å vanne ut det norske utenriksdepartementets posisjon på at territoriet er okkupert av Marokko, og deretter Advokatforeningens anmodning om endringer av reglene for advokatskikk. Også det siste er med begrunnelsen om at Vest-Sahara ikke er okkupert.
En av eierne i Sjøvik er Kristian Eidesvik fra Haugesund. Han er også involvert på en annen måte i industrien, gjennom rederiet Green Reefers som i en årrekke har deltatt i eksport av fisk som russiske trålere har tyvfisket utenfor kysten av territoriet. Green Reefers sitter på en flåte av kjølefartøy som fryser ned fisken for eksport til markeder andre steder i Afrika. En eneste båt med frossenfisk kan inneholde rundt 5000 tonn fisk - fem ganger så mye som flyktningene får i humanitær bistand årlig i form av hermetisk fisk. I 2019 lyktes Støttekomiteen nesten å få arrestert det norskflaggete fartøyet Green Glacier i Sør-Afrika. Fartøyet slapp først unna arrest i Sør-Afrika og deretter en internasjonal arrestordre på fartøyet. Støttekomiteen fortsetter å lete etter åpninger for å anholde fartøyene til dette og andre rederier. I likhet med andre norske selskaper i territoriet, har de ikke innhentet tillatelse fra saharawiske - kun marokkanske - myndigheter. Green Reefers frakter også fisk for russerne fra de okkuperte områdene - til Russland.
Omtrent en tredel av den marokkanske private trålerflåten i Vest-Sahara består av gamle norske fiskefartøy. Problemstillingen ble dekket i denne rapporten som vi samarbeidet med Greenpeace om i 2014. Eksporten av gamle norske trålere til Marokko har pågått i en årrekke, og er gjort av fiskeribedrifter i Knarrevik, Bømlo, Straume, Os, Bergen, Kopervik og andre steder på Vestlandet.
Det har gjennom alle år vært en omfattende norsk deltakelse i fiskeoljeindustrien i Vest-Sahara. Deler av dette ble stanset i 2010 da SVTs Uppdrag Granskning og NRK publiserte dokumentarer om handelen. Noe av industrien er bygget på gammelt norsk produksjonsutstyr, med norsk kompetanse, fraktet på fartøy fra Farsund tilhørende rederiet Gezina/Brøvig, chartret av et lite kontor i Bergen - Sea Tank. Støttekomiteen graver sammenhengende i involveringen av onrske fiskeoppdrettsnæring i import fra Vest-Sahara og Vest-Afrika.
Det ble også tidligere påbegynt norsk fiskebåtproduksjon i Vest-Sahara, med støtte fra NORAD. Da dette ble avslørt gjennom NRK Brennpunkt i mai 2005, ble bistanden stoppet, den norske ambassadøren kalt hjem, og selskapet trakk seg ut.
Fosfatet
En FN-delegasjon som reiste til 'Spansk Sahara' i 1975 som forberedelse for uavhengigheten, slo fast at territoriet «etter hvert vil bli blant de største fosfateksportørene i verden». Delegasjonen regnet ut at et fritt Vest-Sahara ville bli verdens nest største eksportør, kun forbigått av nabolandet Marokko. Men kun få måneder etter delegasjonens besøk, rykket Marokko inn. I tiåret fram til 2020, var eksporten på mellom 1 og 2 millioner tonn årlig.
Støttekomiteen for Vest-Sahara driver kontinuerlig overvåking av fosfatet fra Vest-Sahara, og identifiserer hvilke selskaper i verden som transporterer og kjøper last med opprinnelse i Bou Craa-gruven. Resultatene legges fram i den årlige publikasjonen P for Plunder, utgitt av Western Sahara Resource Watch. En fjerdedel av de fosfattransportene fra de okkuperte områdene er forsikret av de norske forsikringsselskapene Gard fra Arendal og Skuld fra Oslo.
I 2005 ble det kjent at også den norske fosfatgiganten Yara har importert fra forekomstene i Bou Craa. Selskapet forklarte da at det er «under nåværende forhold riktig å unngå å kjøpe fosfat med opphav i Vest-Sahara». Selv om det er folkerettsstridig å hente ut mineraler fra et okkupert ikke-selvstyrt territorium uten tillatelse fra dets eiere, kunne Yara først ikke utelukke at de vil gjenoppta fosfathandelen senere. Da Yara ble tatt på fersken i å importere på nytt i 2009 sa selskapet at de ikke lenger vil gjøre slike innkjøp og at «vi håper at landet skal bli frigitt en gang, og da vil også befolkningen der tjene på at vi raskt kan ta imot deres fosfat». Yara ble politianmeldt for heleri for forholdet.
En lang rekke norske rederier har deltatt i transport av fosfat, og deretter klargjort at de ikke kommer til å gjøre det igjen, slik som Spar Shipping, Golden Ocean, Arnesen Shipbrokers, Ugland, LT Ugland, Belship.
Her er en video vi lagde av byggingen av en ny strand på Kanariøyene i 2019. Brorparten av strendene på Kanariøyene er kunstige, fraktet i skip fra de okkuperte områdene av Vest-Sahara. Minst en av de kanariske strendene med Vest-Sahara-sand er bygget av en privat norsk investor. To norske rederier, Myklebusthaug og Fonnes, begge fra Nordhordland, har tatt del i transporten av sand til øygruppen. Selskapene har aldri svart på Støttekomiteens henvendelser.
Oljeindustrien
Rundt halvparten av alle seismiske undersøkelser gjort utenfor Vest-Sahara i strid med FNs juridiske vurdering er gjort av norske bedrifter. Samtlige involverte bedrifter har beklaget sin involvering, og sagt at de ikke skal gjøre det igjen.
I 2002 innledet TGS-Nopec som det første seismikkselskapet noensinne et oppdrag i Vest-Sahara. Det vekket sterke reaksjoner både fra daværende Utenriksminister Jan Petersen og fra de to største eierne Folketrygdfondet og Storebrand. TGS-Nopec konkluderte at de «har besluttet å ikke foreta nye prosjekter i Vest-Sahara».
I 2009 ble det andre norske seismikkselskapet involvert: Fugro-Geoteam. I 2010 uttalte selskapet at de hadde: «decided to abstain from any further involvement in Western sahara until the political situation has been resolved».
I 2014 skrev Dagbladet at det norske seismikkselskapet SeaBird skjøt seismikk utenfor okkuperte Vest-Sahara. FNs tidligere rettssjef kalte oljeletingen i strid med folkeretten. Dagbladet omtalte også et protestbrev selskapet hadde fått fra Vest-Saharas eksilregjering. «Vi legger oss flate og endrer rutinene for at dette ikke skal skje igjen. Det føles veldig ubehagelig å ha vært med på å støtte en okkupasjonsmakt,» uttalte SeaBird til Ny Tid. Seismikkselskpaet PGS - som SeaBird hadde sprunget ut av - har også vært kritiske til Vest-Sahara-oppdrag og har «ved flere anledninger tidligere avslått å drive seismiske undersøkelser i Vest-Sahara, fordi norske myndigheter anbefaler å ikke operere i området». De har også lagt press på et selskap de var minoritetseier i for å dem til å avslutte sitt Vest-Sahara-engasjement.
Investor Øystein Stray Spetalens seismikkselskap Spectrum ASA sa om et onshoreoppdrag til DN: «Vi er enig med Støttekomiteen, og har sagt at vi ikke ønsker å engasjere oss i Vest-Sahara. Jeg har ikke noe problem med å si nå i ettertid at det kanskje var en dårlig idé å ta dette oppdraget».
Unntaket i denne rekken av seismikkselskaper som angrer sine involveringer, er Eidesvik AS, som i 2019 på en mauritansk lisens gjorde fire tokt med seismiske undersøkelser inn i saharawisk farvann.
En betydelig del av diesel og annet drivstoff som ankommer de okkuperte områdene har vært transportert på en flåte norskflaggede fartøy. Drivstoffet brukes for å opprettholde okkupasjonen, og hentes på terminaler i Spania. De er registrert i det norske skipsregisteret av selskapet M Hannestad i Halden som aldri besvarte Støttekomiteens henvendelser, fram til transportene sluttet i 2022.
I 2020 hendte det ved tre anledninger at norsk gass ble forsøkt eksportert fra Kårstø i Rogaland til okkuperte Vest-Sahara. To av transportene kom fram til territoriet, en av dem var av Equinor som beklaget hendelsen. Det norsk-singaporske rederiet BW Epic Kosan står for rundt halvparten av alle butangass-transporter inn til territoriet. Selskapet unnlater å svare på henvendelser fra Støttekomiteen for Vest-Sahara.