Foto: Limam Bachir. Bildet viser demonstrerende saharawier i den såkalte Guerguerat-passasjen i 2020. Øyeblikket da Marokko grep inn og stanset demonstrasjonen skulle bli starten på nye krigshandlinger i territoriet.

Marokko brøt våpenhvilen sent i 2020 ved å angripe sivile saharawier som protesterte fredelig sørvest i Vest-Sahara. Krigen har ført til ny flukt fra de frigjorte territoriene til de saharawiske flyktningleirene i Algerie. Mye kan minne om krigen etter Marokkos okkupasjon i 1975, men våpenbruken fra Marokkos side er i dag langt mer avansert.

Blant saharawiene, og i saharawiske medier er krigen et veldig synlig tema, og en virkelighet som preger saharawienes hverdag. Første uka av den gjenopptatte krigen ble den omtalt i en rekke internasjonale medier, men siden har det i stor grad vært stille. Det til tross for at krigshandlingene fortsetter. 

Det er nesten ingen internasjonale journalister som har vært på bakken. Dette er det vi nå vi vet om krigen mellom Marokko og Polisario.

Våpenbruk

Den aller viktigste forskjellen mellom krigen i 1975, og krigen i 2020 er at Marokko har tilgang til de nyste typene av militærteknologi. Ifølge den saharawiske organisasjonen SMACO fikk Marokko særlig tilgang til ny teknologi etter at Marokko gjenopprettet de bilaterale relasjonene med Israel.

De siste to årene har Marokko benyttet droner for å bombe trafikk i de delene av Vest-Sahara som ikke er under okkupasjon.

SMACO har utgitt en rapport som systematiserer det som vites om droneangrepene. SMACO jobber med de humanitære konsekvensene av landminer, sprengladninger og droner. Støttekomiteen besøkte organisasjonens kontor i de saharawiske flyktningleirene i år. 

SMACO anklager Marokko for å bevisst angripe sivile saharawier med drone, spesielt sivile biler, i den østlige delen av territoriet. Organisasjonen viser til at angrepene har skjedd i åpent lende i ørkenen. Dette betyr at de som styrer dronene har hatt god sikt, og mulighet til å dobbeltsjekke bilfarger, form og andre detaljer, for å skille mellom militære og sivile mål. Ifølge SMACO var det lite som tilsa at ofrene utgjorde en stor trussel for det marokkanske militæret. Mange av disse angrepene skjedde i områder hvor Polisario ikke patruljerer. Det gjorde at mange av ofrene var langt fra hjelp, og gikk lenge uten å få behandling og evakuering. Rapporten forteller at det i et tilfelle gikk 17 dager før man fikk begravet levningene av et offer. 

I vår skrev Støttekomiteen om at USA skulle foreta et stort salg av avanserte våpen og missiler til Marokko. Støttekomiteen for Vest-Sahara påpekte paradokset i at USA eksporterer det samme våpensystemet HIMARS til Ukraina som forsvarer seg mot okkupasjon, som det selger til okkupanten Marokko. 

Ny flyktningstrøm

Vest-Sahara er bare delvis okkupert, og Marokko kontrollerer rundt 80% av territoriet. Den frigjorte delen er under Polisarios kontroll. Ifølge saharawiske myndigheter har det pleid å bo cirka tretti til førti tusen mennesker permanent eller midlertidig i den ikke-okkuperte delen av territoriet. 

På grunn av de marokkanske militære angrepene har mange av de måttet flykte til Algerie og Mauritania. Flukten er en direkte konsekvens av militærangrep og frykt.

Krig truer den tradisjonelle og nomadiske livstilen til saharawiene

I tillegg til de økonomiske, og sosiale tapene, rammer krigen hardt saharawienes nomadiske livstil, og deres tradisjonelle aktiviteter. Den nomadiske livsstilen har i alle tider vært avhengig av å bruke landområdene som nå er under angrep fra droner. 

Det er ingen som slipper unna effektene av dronene i de østlige områdene. Ifølge både SMACO og saharawiske medier er ofrene av marokkanske angrep ikke bare folk fra Vest-Sahara, men også sivile fra Mauritania og Algerie.