I Norge tar vi gjerne demokrati, menneskerettigheter og retten til å uttrykke oss fritt som en selvfølge. I Freedom House sin evaluering scorer vi 100/100. Det er et stort privilegium. 

Det medfører også et ansvar for å bruke de demokratiske virkemidlene vi har tilgang til, ikke minst det å bruke stemmeretten vår, og å bruke stemmen vår. 

Vest-Sahara scorer på den andre siden lavt på alle indikatorer fremhevet av Freedom House. På politiske rettigheter går det enda lenger, og Vest-Sahara får en total score på -3/40. Siden 1975 har størstedelen av Vest-Sahara vært under okkupasjon av Marokko. Kun to land anerkjenner okkupasjonen som legitim. USA var først ute med å anerkjenne okkupasjonen i 2020. FN har siden 1991 hatt fredsbevarende styrker på bakken i Vest-Sahara. MINURSO (United Nations Mission for the Referendum in Western Sahara) for å gjennomføre en folkeavstemning over territoriets framtid. I 2003 lå et forslag på bordet, som ble enstemmig vedtatt av FNs sikkerhetsråd, og akseptert av Polisario, som anerkjennes av FN som det saharawiske folkets representant. Den såkalte Baker-planen ble avvist av Marokko, og ingen reell framgang har blitt sett siden da. 

Sivilsamfunn og organisasjonsfrihet

Organisasjonsfriheten i Vest-Sahara er tilnærmet ikke-eksisterende, og scorer 0/4 i Freedom House sin evaluering. Alle organisasjoner må registreres hos marokkanske myndigheter, og det er strenge restriksjoner på hvilke organisasjoner som kan søke om å registrere. Her er menneskerttighetsorganisasjoner og organisasjoner som arbeider med selvstendighetsspørsmålet spesielt sårbare. De blir ofte også utsatt for vold og vilkårlig arrest. 

Et eksempel på dette er ASVDH, den saharawiske organisasjonen for offer for grove menneskerettighetsbrudd begått av marokkanske myndigheter. De ble nektet registrering, og marokkansk politi omringet hovedkvarteret i El Aaiún, der de nektet medlemmer å gå inn. Minst ti ble skadet etter slag og spark fra politiet. 

Utenlandske organisasjoner som kommer til Vest-Sahara for å overvåke menneskerettighetssituasjonen blir ofte utvist av marokkanske myndigheter eller nektet innreise. 

I februar 2020 skulle den saharawiske menneskerettsaktivisten Khatri Dada i rettsak, og minst ni mennesker, inkludert spanske politikere, og en spansk advokat, ble utvist fra landet ved ankomst. 

Bare i januar 2017 ble femti nordmenn deporterte fra Vest-Sahara av marokkansk politi, ved femten ulike anledninger. To av disse tilbrakte flere dager i politiets varetekt, og ble nektet både mat og drikke i 15 timer, mens politiet holdt passene deres. En gruppe fikk beskjed om at nordmenn ikke var velkomne i Sør-Marokko (som er terminologien Marokko bruker på Vest-Sahara). 

Politiske rettigheter

Marokko kontrollerer mer enn tre fjerdedeler av Vest-Sahara. Marokkanske myndigheter tillater ikke at kandidater som er for selvstendighet stiller til valg. 

Dette medfører en kraftig begrensing på demokratiske og politiske rettigheter, og betyr at reelt frie valg ikke avholdes i Vest-Sahara. 

Folkeavstemming

Siden 1975 har Vest-Sahara vært under okkupasjon av Marokko. Kun to land anerkjenner okkupasjonen som legitim. USA var først ute med å anerkjenne okkupasjonen i 2020. FN har siden 1991 hatt fredsbevarende styrker på bakken i Vest-Sahara. MINURSO (United Nations Mission for the Referendum in Western Sahara) har siden da arbeidet for å få gjennomført en folkeavstemming om kontroll over territoriet. I 2003 lå et forslag på bordet, som ble enstemmig vedtatt av FNs sikkerhetsråd, og akseptert av Polisario, som anerkjennes av FN til å være en legitim representant for den saharawiske befolkningen. Den såkalte Baker-planen ble avvist av Marokko, og ingen reell framgang har blitt sett siden da. 

Mediefrihet 

Marokkansk lov forbyr alle uttalelser som utfordrer landets “territorielle integritet”. Journalister som beskyldes for å ha satt spørsmål ved dette risikerer inntil to år i fengsel. 

Også internasjonale medier er utsatte, og nektes ofte tilgang til det okkuperte territoriet.

Det gjelder også norske medieaktører. I 2019 ble to representanter fra Raftostiftelsen nektet innreise til Vest-Sahara av marokkanske myndigheter. De reiste for å observere rettssaken til journalisten Nazha El Khalisi, men ble holdt på flyplassen til neste fly ut av landet. 

Det finnes likevel noen lokale medieaktører som opererer i territoriet, slik som Equipe Media, som opererer på frivillig basis. De frivillige journalistene utsettes jevnlig for trakassering og trusler fra marokkanske myndigheter. 

Støttekomiteen for Vest-Sahara har skrevet om vold og undertrykkelse rettet mot journalister i Vest-Sahara tidligere, inkludert i en uttalelse delt sammen med tre andre organisasjoner i 2020. Det kan leses her.

“Sahrawi journalists reporting on the massive crackdown against civilians in occupied Western Sahara are themselves facing repression and arbitrary arrest by Moroccan forces.” 

Utdanning

Utdanningstilbudet i det okkuperte territoriet er heller ikke fritt.

Individer som snakker ut mot det marokkanske monarkiet, eller kritiserer okkupasjonen risikerer både fengsel og bøter. Frykten for straffeforfølgning gjør at mange undervisere bedriver selvsensur.

Selv om Marokko har okkupert Vest-Sahara i flere tiår, har Marokko ikke bygget opp et eneste universitet i den okkuperte delen av Vest-Sahara. Saharawiske studenter må reise til Marokko for å fullføre høyere utdanning. Der blir de diskriminert for å være saharawi, og på grunn av deres politiske meninger om deres rett til selvbestemmelse i Vest-Sahara. Diskrimineringen skjer blant annet i form av at de ikke får velge fritt hva de skal studere, eller hvor. De blir diskriminerte og stigmatiserte når det gjelder studentbolig. Mange saharawiske studenter velger å la være å kle seg i tradisjonell drakt på grunn av frykt av vold, og diskriminering. 

I dag sitter flere saharawiske studenter fengslet, ofte uten rettferdig rettergang. 

Rettssystem 

Domstolene i Vest-Sahara er kontrollerte av Marokko, og dommene reflekterer marokkanske interesser. Utbredt korrupsjon og politisk innblanding forhindrer juridisk uavhengighet. Rettferdig rettergang respekteres ikke. 

Aktivister og andre sivilsamfunnsaktører blir ofte vilkårlig arrestert, spesielt i etterkant av demonstrasjoner. Det finnes flere eksempler på aktivister dømt til fengsel basert på tilståelser avgitt under tortur. Det meste kjente eksempelet er rettssaken mot den såkalte Gdeim Izik-gruppen. I nesten 12 år har en gruppe politiske fanger fra Vest-Sahara vært vilkårlig fengslet i Marokko.

Ifølge en arbeidsgruppe satt ned av FN sitter disse i fengsel utelukkende grunnet deres meninger om retten til selvbestemmelse for det saharawiske folket. Dette betegnes av arbeidsgruppen som etnisk diskriminering, da de er fengslet i stor grad fordi de er saharawiske, og ikke fordi de har begått faktiske lovbrudd. 

Begrenset bevegelsesfrihet 

Bevegelsesfriheten i Vest-Sahara er også sterkt begrenset. En mur bygget av Marokko på 1980-tallet separerer de marokkansk-okkuperte delene av Vest-Sahara fra de saharawisk-kontrollerte. Konstruksjonen er omringet av landminer på begge sider, og regnes som det lengste minefeltet i verden. Minefeltet er rundt 2700 kilometer langt, altså betydelig lenger enn Norge. 

Krig og konflikt

En viktig del av demokratisk frihet er frihet fra vold og krig. I 2020 så vi slutten på våpenhvilen mellom Polisario og Marokko. Det skjedde etter at marokkansk personell brøt opp en veisperring satt opp av demonstrerende saharawier

Det skjedde etter at marokkansk personell brøt opp en veisperring satt opp av demonstrerende saharawier, for å sette en stopper for marokkansk eksport av naturressurser ut fra territoriet. Dette ble regnet som en krigserklæring, og markerte slutten på den mangeårige våpenhvilen. 

Slutten på våpenhvilen er også et resultat av mange år med oppbygd frustrasjon. MINURSO har, som den eneste av FN-operasjonen etablert i moderne tid, ikke mandat til å rapportere på menneskerettighetsbrudd. Kun kort tid etter at våpenhvilen ble brutt, gikk USA ut og anerkjente Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara som legitim, som første land i verden. Situasjonen i Vest-Sahara er i dag svært anspent, men verdenssamfunnet forholder seg i stor grad stille, selv om standpunktet om å ikke anerkjenne okkupasjonen som legitim i teorien står. Denne stillheten er med på å forverre den politiske situasjonen i Vest-Sahara, og bidrar til å svekke demokratiske prosesser i et land der demokratiet til å begynne med er nærmest ikke-eksisterende. 

I Norge tar vi ofte demokrati, menneskerettigheter og retten til å uttrykke oss fritt som en selvfølge. Men det er et stort privilegium. 

Det medfører også et ansvar for å bruke de demokratiske virkemidlene vi har tilgang til, ikke minst det å bruke stemmeretten vår, og å bruke stemmen vår. 

Støttekomiteen for Vest-Sahara arbeider året gjennom for et fritt Vest-Sahara. Støtt arbeidet vårt!