Foto: Fra den amerikanske ambassaden i Rabat. 

Stikk i strid med folkeretten har avgående president Donald Trump gitt amerikansk anerkjennelse av marokkanske suverenitetskrav på Vest-Sahara. Innfallet har skapt svært skarp motstand i amerikansk politikk, inkludert blant viktige republikanere. 

Først ut var den republikanske senatoren Jim Inhofe, som er leder i senatets Committee on Armed Services. 10. desember uttalte han at han var sjokkert. Etter det har det eskalert: 

Trumps tidligere sikkerhetsrådgiver John Bolton gikk i går, 15. desember rett i strupen på president Trump. "Biden Must Reverse Course on Western Sahara" lyder en kronikk i Foreign Policy, som argumenterer for at Biden umiddelbart må gjøre om på Trumps beslutning. Bolton kaller beslutningen “et nytt bunnpunkt for administrasjonen". “Beslutningen om ‘å kaste saharawiene under bussen’ vraker tre tiår med USA-støtte til deres rett til selvbestemmelse gjennom en folkeavsteming”. 

Ikke bare kjenner Bolton Vest-Sahara-saken som tidligere amerikansk FN-ambassadør under Bush. Han var også i teamet til James Baker under sistnevntes rolle som FN-spesialutsending. Som Trumps spesialrådgiver var Bolton den som vikelig fikk ballen til å rulle da nye samtaler mellom Marokko og Polisario startet i desember 2018 under den siste spesialutsendingen, tyske Horst Kohler, for første gang på en årrekke. 

"Idet han gjorde sin forhastede beslutning konsulterte Trump verken Polisario Front – som lenge har representert saharawiene – eller Algerie eller Mauritania, de mest berørte nabolandene, eller noen andre. Slikt skjer når en dilettant skal håndtere USAs utenrikspolitikk. […] For ham er alt en potensiell avtale, sett i svært kort tidsperspektiv gjennom fokuseringsevnen til en bananflue. […] Hans tilfeldige tilnærming for å score enda en tilsynelatende internasjonal seier fører til betydelige sikkerhetsproblemer i Nord-Afrika.»

Bolton går også hardt ut mot Marokko, som hovedproblemet i konflikten. 

«Rabat har begynt å tro på sin egen propaganda, istedenfor dets underliggende årsak for okkupasjonen – som er at det ønsker kontroll på mulig betydningsfulle mineralressursser […] Ingen løsning må akseptere av Washington om den ikke har blitt godtatt av saharawiene i en internasjonalt gjennomført, fri og rettferdig avstemning – med et ja eller nei til full uavhengighet  på stemmeseddelen. Marokko vil få dette i vrangstrupen, men har lite valg enn å akseptere det dersom USA insisterer på det», skriver Bolton. 

Begge de to tidligere amerikanske FN-spesialutsendingene til Vest-Sahara, har kritisert Trump i kraftige ordelag. 

Først ut var James Baker III, som var USAs utenriksminister under George H.W.Bush (1989-1992) og senere FN-spesialutsending til Vest-Sahara 1997-2004. På nettsidene til Baker Institute uttalte Baker 11. desember at han var “sjokkert” [eller last ned]. “Det virker som om at USA, som først og fremst var grunnlagt på selvbestemmelsesprinsippet, har gått vekk fra det prinsippet i spørsmålet om Vest-Saharas folk. Dette er dypt beklagelig", sier Baker. Han sier at Marokko-avtalen med Israel skiller seg ut fra avtalene som Israel har inngått med andre arabiske land ved at man “kynisk har byttet vekk selvbestemmelsesretten til Vest-Saharas folk". Oppdatering, 17. desember: James Baker har kronikk på trykk i Washington Post. 

Etter det kom Christoper Ross med en salve like kraftig som Bolton. Ross er tidligere amerikansk diplomat, og var FNs spesialutsending fra 2009 til 2017. 14. desember la han ut en kraftig melding på sin egen Facebook-vegg. Meldingen ble fjernet etter et døgn, men kan fremdeles hentes ned her. Han omtaler beslutningen som “tullete” og sier det vil videreføre spenningen i Nord-Afrika. Meldingen fortjener å bli lest i sin helhet. Se vår uoffisielle oversettelse under:

Jeg tjenestegjorde som FNs Generalsekretærs personlige utsending til Vest-Sahara fra 2009 til 2017. I lys av det har jeg blitt gjentatte ganger spurt om hva jeg mener om President Trumps nylige erklæring om som anerkjennes marokkansk suverenitet over den gamle spanske kolonien Vest-Sahara. 

Denne tullete og dårlig gjennomtenkte beslutningen er stikk i strid med USAs engasjement for prinsippene om at man ikke kan legge beslag på territorier ved gjennom makt, og selvbestemmelsesretten, begge etablert i FN-charteret. Det er sant at vi har ignorert disse prinsippene når det kommer til Israel og andre, men det unnskylder ikke at man kan ignorere dem i Vest-Sahara og påføre oss selv betydelige kostnader i form av regional stabilitet og sikkerhet og relasjoner med Algerie. 

Argumentet fra enkelte i Washington gjennom årtier om at et uavhengig Vest-Sahara vil være enda en mislykket ministat er feil. Vest-Sahara er på størrelse med Storbritannia og har store ressurser som fosfat, fiskeri, verdifulle metaller og en turisme basert på surfing og ørkenekskusjoner.  Den ligger mye sterkere til enn mange andre ministater som USA har støttet dannelsen av. Frigjøringsbevegelsen Polisario i Vest-Sahara har, gjennom å etablere en regjering i eksil i Vest-Saharas flyktningleirer i sørvestre Algerie, utvist at de er i stand til å lede en regjering i en organisert og halv-demokratisk måte. Forslaget om folkeavstemning om Polisario fremmet i 2007 forespeiler svært nære og tette relasjoner med Marokko i tilfelle uavhengighet. Det har bevist påstand at de ikke kan forsvare det store Vest-Sahara-territoriet fra terrorister eller andre trusler ved å erklære at de vil anmode bistand fra andre fram til deres egne styrker er etablert. 

Det er sant at USA alltid har støttet både den FN-fasiliterte forhandlingsprosessen, og siden 2007, Marokkos autonomiplan som ETT mulig grunnlag for forhandling. Ordet ETT er avgjørende, ettersom det impliserer at andre utfall kan komme fram og det forsikrer at Polisario forblir i forhandlingsprosessen istedenfor å returnere til den åpne krigføringen som pågikk fra 1976 til 1991. Det var det året at Marokko og Polisario ble enige om en FN-plan som lovet en folkeavstemning i bytte mot en folkeavstemning. Tretten år ble brukt på å komme fram til en avtale om en liste over tillate velgere, de siste sju av rem under veiledning fra James Baker. Til slutt mislyktes disse forsøkene ettersom Marokko besluttet at en folkeavstemning var i strid med deres (krav på) suverenitet og, da de gjorde dette, ble de møtt med intet press av Sikkerhetsrådet. I 2004, fikk dette Baker til å si opp. 

Sikkerhetsrådet innledet så direkte forhandlingene mellom Marokko og Polisario som en alternativ tilnærming. Ledet av tre  påfølgende FN-utsendinger fra Nederland (van Walsum), USA (undertegnede) og Tyskland (Kohler), tretten runder av direkte samtaler i nærvær av Algerie og Mauritania fant sted fra 2007 til 2019. Fram til i dag har også disse forsøkene mislyktes, ettersom ingen av sidene har vært rede til å endre sin posisjon i kompromissets ånd. Med oppsigelsen til den foreløpig siste utsendingen i 2019 "av helsegrunner" men mer sannsynlig ut av avsky for Marokko mangel på respekt og deres forsøk på å forhindre hans arbeid (slik de gjorde med meg), leter FNs generalsekretær for en ny utsending.  De som har blitt forslått så langt har nølt, sannsynligvis fordi de innser at Marokko vil ha en som i realiteten blir deres advokat istedenfor en som forblir nøytral og, som et resultat, de vil innlede en "mission impossible".

Hvis vi noensinne skal komme fram til en løsning, må det være gjennom en langdryg forhandlingsprosess på en eller annen måte. President Trumps beslutning om å anerkjenne Marokkos suverenitet svekker ethvert insentiv for Polisario å videreføre den prosessen. Det truer også USAs relasjoner med Algerie, som støtter Saharawienes rett til å bestemme sin egen framtid gjennom en folkeavstemning, og undergraver vår egne bånd i energi, andel, sikkerhet og militært samarbeid.  Alt tatt i betraktning, President Trumps beslutning fører til fortsatt spenning, ustabilitet og splittelse i Nord-Afrika