Av Asria Mohamed 

Å møte henne var som å reise tilbake i tid med en tidsmaskin. For 20 år siden hadde jeg samme ambisjoner som henne, men jeg hadde ingen å se opp til. Jeg er glad jeg møtte henne på min første tur hjem til flyktningleirene der jeg kommer fra. Filmfestivalen FiSahara i sanddynene i de saharawiske flyktningleirene gjør at mennesker fra hele verden får kontakt med fremmede på tvers av alder og bakgrunn. Her er 10 grunner til hvorfor du burde delta på den mest unike filmfestivalen du kan oppleve. 

Det er menneskene i leirene som gjør FiSahara unik

Ørkenen der de saharawiske flyktningleirene ligger har lite mangfold i landskapet, og det tørre støvet tømmer sjelen din før lungene dine. Likevel fortsetter du å komme tilbake av en grunn. Menneskene. De saharawiske flyktningene. Folket mitt. De er grunnen til at denne filmfestivalen har overlevd mot alle odds, og funnet sted 17 ganger. De er grunnen at utlendinger fra alle verdenshjørner kommer tilbake igjen, og igjen. De er grunnen til at kjente personer, som Itziar Ituño fra Netflix-serien «Money Heist», besøkte leirene i år, akkurat som den spanske skuespilleren Javier Bardem gjorde for noen år siden. Som en saharawi som er født og oppvokst i de saharawiske flyktningleirene er jeg både stolt og imponert. Som med-direktøren for den saharawiske kinoskolen og FiSahara, Tiba, sa: "Denne festivalen er et godt eksempel på at det er ingenting som er umulig for det saharawiske folket."

Kastet inn i det

Deltakelsen min i årets utgave var tilfeldig, men heldig. Jeg var i leirene sammen med min venn og kollega fra Norge, Tone, for å holde en workshop for kvinner. Jeg gikk rundt og observerte alt fra utsiden første dagen. Det var på den andre dagen jeg kom nærmere bak kulissene, og jeg fikk oppleve å se filmer med alle de lokale tilskuerne. Det var først etter at jeg ble spurt om å hjelpe til med festivalen at jeg skjønte hvor mye arbeid arrangørene la ned. Jeg ble gitt jobben med å introdusere filmer på en av kveldene, under overskriften "filmer med saharawiske temaer" og "filmer laget av saharawier." Oppdraget mitt var å presentere filmene og produksjonsteamene på hassaniya og engelsk, og oversette talene deres. 

Når du hører motorduren fra lastebilene, er filmen i ferd med å starte

Publikummet sitter på bakken og venter tålmodig på hva FiSahara har å tilby lenge før visningen skal starte. Det som mangler er kinolerretet, og det er ikke en supermoderne og fancy europeisk kinosal. Det er en enorm hvit lastebil, der det er limt et stort trestykke på en av sidene. Lastebilen kjører noen få centimeter og parkerer foran det nysgjerrige publikummet. 

FiSahara er inkluderende. Drømmen for snart 20 år siden om at saharawier skulle lage filmer selv er i dag en realitet. 

På stedet der festivalen finner sted, vil du se unge mennesker iført svarte vester. På vestene står det "kinoskole." Disse menneskene er enten studenter eller ansatte ved det lokale filmakademiet i flyktningleirene. Noen av disse unge studentene har selv laget filmer som ble presentert under festivalen. Faktisk er alle favorittfilmene mine laget av saharawier. De er ikke bare mine favoritter, de var også alle seernes favoritter. Hvorfor? Fordi temaene gjenspeiler vanlige flyktningers liv.

Når jeg presenterer hver film, kaller jeg produksjonsteamene opp på scenen. Alle er saharawier. Jeg er stolt og roper navnene deres, mens jeg ber publikum om å gi dem en stor applaus. "Azza, Faragi, Mohamed Salem, Machoura, Zarga." Og publikummet skuffer ikke. De tar imot hver og en av dem med samme stolthet som jeg føler. Kortfilmene er frukten av studiene deres på kinoskolen.

FiSahara er autentisk, og autentisiteten kommer fra publikum

I Europa ville folk sjekket kinoprogrammet. De ville studert de detaljerte filmanmeldelsene før de ville bestemt seg for om de ville se den eller ikke. FiSahara-publikummet er mye mer fleksible og åpne. Det handler ikke bare om å se en film. Det er mer enn dette. Det handler om å delta på konserter, show, workshoper og møte utlendinger som deltar på festivalen. 

Representasjon er viktig, og det virker som at FiSahara tar det på alvor

Etter å ha presentert hver del, går jeg og slår meg ned med folkemengden på et teppe på sanden. Nå har jeg ikke bare vondt i føttene, men også i ryggen etter 17 timer med høye hæler (jeg elsker hæler, og jeg bruker dem både på de isete veiene i Norge eller i sanden i ørkenen). Jeg legger meg ned for å minimere ubehaget i ryggen, og bruker dem som en hodepute. Jeg plasserer telefonen, mikrofonen og notatene mine ved siden av meg. Jeg legger meg ned ved siden av en gruppe med jenter. Jeg gjør det med vilje. Jeg ønsker å spionere på dem, for å høre inntrykket deres av hver film.

Jentene ved siden av meg ser at jeg sliter med å fikse puten min (de høye hælene). Så tilbyr en av dem låret sitt for å støtte hodet mitt i stedet for de høye hælene mine, mens den andre ber venninnen om å lage mer plass til meg. Jeg er en veldig nysgjerrig person, og elsker å gi råd enten noen spør etter dem eller ikke. For noen er det inspirerende, for andre er det kanskje bare irriterende. "Hvor mange filmer er det igjen?", spør en ung jente meg. De fleste filmene er korte, men kveldens siste er nesten en time lang. For å være helt ærlig vil jeg ikke si det, fordi jeg er redd de ville dra. Så jeg spør henne: "Har du skole i morgen? Hva studerer du? Hva vil du studere? Hva er favorittfaget ditt? Snakker du andre språk?" Jeg bombarderer henne med spørsmål om studier og drømmer. Jeg innser senere at jeg ikke engang spurte om navnet hennes. 

Mine egne venner har dratt. Jeg er alene, men nå har jeg min egen gjeng av navnløse nye venner. Vår fellesnevner er at selv når liv og urettferdighet tvinger oss til å være flyktninger, har vi fortsatt håp og besluttsomhet i livet. 

Min nye venn, en 15 år gammel ungdomsskoleelev, er like nysgjerrig på meg som jeg er på henne. Hun stiller også de samme spørsmålene. Jeg tar automatisk på meg rollen som storesøster. Jeg starter med hvor viktig det er å ta utdanning. Hvordan hun, til tross for at hun er en flyktning med begrensede ressurser, kan klare det og oppnå de drømmene hun vil. En av de lokale filmene på skjermen "Mutha", av en kvinnelig minerydder, fungerer som det beste eksemplet.

Nå er vi i en dyp samtale om min egen reise som kvinnelig saharawisk journalist, og hennes ambisjon som ung jente på siste året av ungdomsskolen med et langt liv foran seg. Og jeg vil oppriktig tro på at hun kan oppnå det. Jeg hadde ingen å identifisere meg med da jeg selv var på hennes alder. Jeg hadde så mange heltinner i livet mitt, men ikke på den måten jeg trengte.

Jeg er utslitt, og kan bare lukke øynene, eller finne et hjørne frem til neste gang jeg trenger å gå opp på scenen, men jeg blir så inspirert til å snakke med disse jentene. Jeg er fullt klar over ordene og handlingene mine. Jeg ønsker at denne jenta skal bli inspirert til å studere, følge drømmene sine, ikke være redd for å ta plass. Jeg visste at det var enklere for henne å identifisere seg med meg enn mange av de andre utenlandske journalistene, eller deltakerne på festivalen.

Dagen etterpå går jeg en tur og jeg kjenner at noen tok tak i melhfaen min. Gjett hvem det var? Det var henne, min nye søster. Vi klemmer, og vi sier farvel, men vi vet fortsatt ikke navnene til hverandre.

FiSahara gjenspeiler flyktningenes daglige problemer

Jeg ser på filmen «Imminent Danger» mens jeg sitter ved siden av en gammel kvinne og datteren hennes, begge voksne. Jeg smiler når jeg hører reaksjonen deres på en av filmene, og så får jeg faktisk tårer i øynene. Den gamle kvinnen er så opptatt av hendelsene i filmen. Hun er så sint på karakteren som solgte narkotika til barn i leirene. Hun banner til ham og ønsker ham alt vondt i livet. Man kan til og med få inntrykk av at hun tror at filmen og karakterene i filmen er ekte. Igjen, som den nysgjerrige personen jeg er, spør jeg dem hvilken film de har likt best, og hvorfor. Svaret er denne filmen. De sa det var fordi det er noe som truer barna våre, og det er en samtale som fortjener å bli adressert. Jeg ville gitt Azza – den unge og vakre filmregissøren – en pris hvis jeg kunne. Filmen er seriøs, morsom, relaterbar. Det er et speil på et problem alle foreldre og besteforeldre er bekymret for. De resterende dagene fortsetter jeg å forfølge Azza og tar bilder med henne.. 

FiSahara gir saharawiene en plattform

Saharawier er generelt sett ekskludert fra internasjonale plattformer, enten om de er politiske eller kulturelle. Filmer laget av saharawier ville kanskje aldri nådd noe publikum uten støtte fra FiSahara internasjonale filmfestival. Det er fantastisk at filmer laget av saharawiske flyktninger kan vises lokalt samtidig som de når internasjonale publikum. De fleste som deltar på festivalen, er eksperter på sitt felt. De er mennesker med nettverk i filmverdenen. Noen er kjente skuespillere. Dette gir unge saharawiske filmskapere en unik mulighet til å komme i direkte kontakt med de rette personene i feltet.

En av filmskaperne trengte aldri hjelp til å presentere filmen sin på engelsk. Det kunne han gjøre godt selv. «The Nomad Garden» er regissert av en høflig ung mann med et varmt smil, Mohamed Salem Mohamed Ali. Han var ydmyk til tross for at han vant tredjeplassen. Da jeg spurte han om jeg kunne ta bilde av han, holdt han premien nede og prøvde å ikke lage noe stort oppstyr ut av det. Vel, gjett om jeg ikke dro før jeg forsikret meg om at han holdt premien høyt fordi han fortjente den prisen like mye som de internasjonale filmskaperne.

FiSahara feirer hele den saharawiske kulturen

Når du bor i Norge, er solnedgangen magisk, en daglig opplevelse som varer i timevis. I leirene er det hinsides magisk, men det tar kortere tid. Scenen med lyset fra solnedgangen over de svarte saharawiske tradisjonelle leirene får deg til å glemme at du er i en flyktningleir. Det er så romantisk at du i et sekund kan føle at du er på et dyrt feriested. Det er nettopp det som er unikt med leirene, og saharawiene. Evnen deres til å forvandle den ugjestmilde «hamada» til himmelen.

Lefrig - en tradisjonell utstilling av saharawisk kultur - er det FiSahara filmfestival tilbyr når du for eksempel blir lei workshop eller film. Du kan gå rundt disse teltene og oppleve den saharawiske kulturen. Du kan lytte til poesi. Du kan spille saharawiske trommer eller tradisjonelle saharawiske spill. Du kan gjøre ditt beste for å delta i de lokale dansene, og folk vil heie på deg.

Tone og jeg var ferdige med workshopen vår, og for tidlige til neste arrangement, så vi gikk rundt i teltene og jeg følte meg så stolt over å kunne dele kulturen min med henne. Oversetting av saharawisk poesi. Vise henne hvordan jeg lærte mine første setninger fra Koranen.

FiSahara bringer deg nær flyktningene og deres daglige liv: du sover hjemme hos dem

Hvis du blir med i FiSahara, tilbringer du dagene med saharawiske familier. Vekkerklokken din er lyden av den berømte saharawiske teen. Familiene vil stille alt de eier til din disposisjon. De har færre eiendeler enn det folk i Europa har, men det føles som om de er mye rikere. De er ikke bare sjenerøse med gaver, tid, hus, men også med oppmerksomhet, nysgjerrighet og kjærlighet. Hver dag når du kommer tilbake, står de der med store smil. De spør om hvordan dagen din var, og ønsker oppriktig å høre svaret. Familien som jeg hadde gleden av å tilbringe noen netter med i Awserd-leiren, hadde flere katter enn barn. På et tidspunkt føltes det som om kattene også var gjester fordi hver gang maten ble servert, sto de rundt bordet og ventet på at vi skulle dele med dem. En i gruppen min jaget dem bort. Det gjorde ikke familien. 

De tre døtrene deres sto på beina hele dagen og lagde alle tre måltidene og te, og passet på at alt var rent og på plass. For en europeer høres kanskje ikke dette så utfordrende ut. Men det er det når du ikke har rennende vann. Man må fysisk bære vannbøtter både til kjøkkenet og på badet. På den siste dagen, da jeg tok farvel med vertsfamilien, løp datteren deres etter meg og ga meg en gave. Det er en saharawisk tradisjon at du aldri møter opp tomhendt, og at du aldri drar uten noe. Jeg skammet meg så mye over å komme dit uten å legge igjen noe. Det hadde jeg glemt.

Heltene under FiSahara er arrangørene

Klokken hadde passert midnatt. Maria og jeg er ferdig med å presentere. Det er på tide å hente den tunge sekken med innspillingsmateriale og reise hjem. Jeg har fullstendig glemt at jeg ikke hadde spist hele dagen før Maria spør om jeg ville spise. Vil du gjette hvor vi skulle spise? I en lastebil.

En av de FiSahara-frivillige hjelper meg inn i kjøretøyet, hvor den strålende projektoren er installert. Alt bak er mørkere bortsett fra de store smilene og humøret til FiSahara-festivalarbeiderne. Inne i lastebilen er det et rotete bord med en stor gryte med spagetti, yoghurt og noen småkaker. Det ser ut til at de fleste allerede har spist bortsett fra Maria, festivalens meddirektør, som sjenerøst deler med meg. Vet du hva jeg er mest overrasket over når det kommer til slike mennesker? De finner faktisk tid til å spise. Maria, Mayka, Sara, David, Gon og så mange andre som jeg ikke hadde mulighet til å snakke med, har så mye å gjøre. De løper overalt. Likevel klarer de å se avslappede ut med walkie-talkiene sine. De er rolige, samlet, profesjonelle, selv under press. Til tross for hvor travel Sara eller Maria eller de andre er, har de fortsatt tid til å svare på spørsmål dine. De virker så koordinerte, sterke og viser så stor respekt for de lokale arrangørene.

De virkelige heltene er de saharawiske arrangørene

De fleste plikter og ansvar er det saharawier som har, både som verter og arrangører av festivalen. Dette betyr at presset er enda større på saharawier, fra vertskap og logistikk til å sørge for at kamelen – som er prisen til vinneren av festivalen – har ankommet stedet. Og alle, saharawier og internasjonale, kommer til Tiba for å få hjelp. Tiba virker lykkelig og rolig, med et smil om munnen hver gang hans vei krysser det internasjonale teamet.

FiSahara er for alle, inkludert barn

Jeg ville aldri tatt bort dette bildet fra tankene mine. Barnet som er så forbløffet over klovneshowet, helt fortryllet. De fleste i publikum er barn. Du kan merke at de kjeder seg når voksne snakker. Men når klovneshowet starter, reiser alle seg plutselig opp og dytter både hverandre og oss som sitter på første rad for å få et sted hvor de kan se hele showet, hypnotisert. På dette tidspunktet blir jeg sint – på verden og Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Og på det internasjonale samfunnet som frarøver dem muligheten til å føle seg forbløffet oftere enn de kan i det miljøet de bor i. 

Saharawi media and Saharawi security

Noen utlendinger er redde for å reise til leirene og noen regjeringer fraråder å reise til den delen av Algerie. Så jeg ønsker å dedikere disse siste ordene til det saharawiske politiet og sikkerhetsstyrkene, for å være der konstant selv om det ikke er noen åpenbar grunn til tilstedeværelsen deres.

Du har en drøm om å gå på berømmelsens teppe. Bestill billetter til neste utgave

Jeg hadde tatt med de røde skoene mine for å gå på den røde løperen. Men jeg glemmer dem i bilen. Her går jeg på teppet med sportsskoene mine. Deler latter og gjør dumme ansiktsuttrykk med venner. Vet du hvem som gikk på det samme teppet også: en av stjernene i «Money Heist». FiSahara gir deg sjansen til å møte alle typer mennesker. Det er nettopp det kunst og kultur handler om. Det bringer mennesker sammen.

Ser deg der neste år!