Romerikes Blad
25. april 2008
Av Svanhild Eid

- Amidane sa at det er viktig for dem at folk drar nedover til landet og viser interesse, og da bestemte jeg meg for å gjøre det, forteller 18-åringen.

Marokko har kontroll
Med hjelp fra Unge Venstre og Støttekomiteen for Vest-Sahara kom Marte i kontakt med tre andre fra Eidsvoll som også hadde lyst til å besøke det afrikanske landet. Turen gikk først til Marokko med fly, derfra ble det busstransport i mange timer.

En politibetjent kommer mot meg i bussen og roper på fransk. Siden dette er den tredje checkpointen på rad begynner vi å bli vant til det. Han har raskt plukket seg ut de eneste hvite menneskene på hele bussen (...) Han tar passene, og vi venter i en halv time på at de skal skrive av alt som står der. Vi hadde nå begynt på vår egentlige reise.

Konflikten i Vest-Sahara bygger på Marokkos okkupasjon av landet siden 1975. Etter en langvarig krig ble det i 1991 signert en våpenhvile mellom de to landene. FN skulle lede en folkeavstemning innen utgangen av 1992, men denne har ennå ikke funnet sted.

- Det er rett og slett et overgrep mot en folkegruppe. Nomadene i Vest-Sahara kan ikke lenger bevege seg rundt på grunn av den store minetettheten. Staten Marokko styrer alt, forklarer Marte.

Normalt å bli torturert
I Dakhla, en industri- og fiskerby sør i landet, bodde de fire jentene fra Romerike. Der møtte de en stor gjestfrihet og optimisme, til tross for den vanskelige situasjonen saharawiene lever i til daglig.

- Vi traff noen ungdom på vår alder der, 18-19 år gamle. De hadde alle blitt torturert da de var yngre. I Vest-Sahara er det nærmest en selvfølge at barn blir torturert. Hvis de prøver å si noe eller gjøre noe for landet sitt, blir det vanskelig å få jobb. Det finnes ikke ytringsfrihet. Ytrer de seg, blir de slått ned, Marte snakker ivrig om hva hun opplevde på turen.

Nesten alle saharawiene vi møtte hadde vært i fengsel, og de fleste hadde blitt torturert. De fortalte om omfanget av tortur, undertrykking og kontrollering av deres folk. Om at Marokko sender ned busser med fattigere marokkanere og gir de mat, slik at saharawiene nå er en minoritet i deres eget land. Og om at mer enn 500 saharawier fortsatt er forsvunnet i løpet av okkupasjonen (...)

Optimisme til tross
Selv om det er enkelte ting ungdommene i Vest-Sahara ikke kan gjøre, er ikke landet blant de fattigste u-landene. Det er rikt på ressurser, men har likevel en lav standard i forhold til oss. Slumområder finnes det også, men de fleste ungdommene er ganske like de på Romerike, mener Marte. Hun fortsetter:

- De kler seg på en vestlig måte, og ligner veldig på oss, men de har en annen optimisme og målrettethet enn oss. Og de setter ting i et annet perspektiv.

En annen ting jentene la merke til, var ungdommenes forhold til religion. Her til lands kan det virke som ungdom er mindre opptatt av religion enn sine foreldre, den samme trenden var å se i Vest-Sahara. Marte forteller at de var mer opptatt av generell rettferdighet. Men å gjøre noe for rettferdigheten uten å bli oppdaget i Vest-Sahara, kan virke håpløst.

Politiet vrimlet over alt. Det er flere politi- og sikkerhetsstyrker i Vest-Sahara enn det i dag er saharawier. Overalt hvor vi gikk, tittet politiet oss over skuldrene. De er på hotellet når du skal sjekke inn, de er på havna når du skal se på de utenlandske selskapene der, og de stanser bussene på veien.

- Labert engasjement
I ettertid er Marte veldig fornøyd med turen til Vest-Sahara, og forteller at hun alltid vil være engasjert i konflikten. For å få jobbet tettere med Vest-Sahara vil Risbø møte opp på årsmøtet i Vest-Sahara-komiteen, og stille i arbeidsutvalget.

- Det høres kanskje ut som en klisjé, men turen forandret livet mitt, og jeg vil absolutt anbefale flere ungdommer å engasjere seg i saken. Folkene der nede er utrolige, og de fortjener at flere viser interesse for hva som skjer der, sier Marte.

- Hva syns du om engasjementet her i Norge?

- Det er ganske labert engasjement, men det må nesten bli sånn i ett land som Norge. Vi lever i vår egen lille boble. Vi føler ikke konfliktene på kroppen, og da kommer de heller ikke fram i tankene våre, avslutter hun.