Intervjuet er et utdrag fra Flyktninghjelpens nylig utgitte hefte, "Okkupert land, fordrevet folk"

Så lenge Marokko motsetter seg folkeavstemningen, blir FN-prosessen stående i stampe. Selv syv år med james Baker som FNs spesialutsending var ikke nok for å få en løsning som respekterte saharawienes rettigheter. Marokko nekter å akseptere tidligere inngåtte avtaler om å avholde en avstemning om selvstendighet for Vest-Sahara. Dermed er man tilbake der man begynte. En 17 år lang FN-ledet prosess har ikke ført til noe politisk gjennombrudd.

Kurt Mosgaard, tidligere sjef for de militære styrkene i FNs operasjon i Vest-Sahara, MINURSO, mener FN må reagere. Han sier at FN må bli tydeligere i sine krav, og at det er på høy tid at folkeavstemningen om selvstendighet for Vest-Sahara avholdes. Han er dermed kritisk til Marokkos avvisning av en slik avstemning.

- FN bør si at folkeavstemningen om Vest-Sahara skal inneholde muligheten for
selvstendighet. Selvfølgelig skal avstemningen inneholde dette alternativet. Man skal ikke ha mer enn alminnelig innsikt for å forstå dette, sier Mosgaard i et intervju med Flyktninghjelpen.

Realpolitikk
Den danske generalmajoren var sjef for MINURSOs militære styrker i 2005-2007. Han har nå en høy stilling i det danske forsvaret, og har klare meninger om den feilslåtte FN-prosessen. Han tror at købmandstænkning og klassisk realpolitikk er en viktig årsak til at man aldri har kommet fram til en løsning i Vest-Sahara.

- Noen av de permanente medlemmene i Sikkerhetsrådet har nok hatt en tilknytning til en av partene som har gjort at man ikke vil presse for hardt. jeg er en veldig sterk FN-tilhenger, men mener også at FN har noen svakheter. FN skal ha en holdning, og man skal ikke alltid velge den letteste løsningen, sier Mosgaard.

Selv har dansken vist evne til å handle. Da han var sjef for MINURSO, beordret han at det marokkanske flagget over FN-bygningen i den vestsahariske hovedstaden El Aaiun skulle fires for godt. Flagget hadde vært til stor irritasjon for mange saharawier og FN-ansatte, men ingen av hans forgjengere hadde fram til da våget å ta det ned. Den lille, men svært symbolske handlingen, skulle gjøre ham svært upopulær i marokkanske kretser.

- Saken er enkel. FN er tydelig på at Vest-Sahara er et territorium hvor statusen ennå ikke er avklart. Da kan man ikke akseptere at det henger et marokkansk flagg over FN-bygningen. Det er direkte imot vårt mandat. Jeg vet ikke hvordan dette kan ha pågått i 16 år uten at noen har reagert, sier han.

Han sier flaggsaken er et av mange bevis på at FN sier én ting i New york, men ofte spiller en annen rolle i praksis. 

Må sette foten ned
Etter 17 år med dialog mellom partene, med en frustrert og isolert flyktningbefolkning i Algeries ørken og med 45 millioner dollar i årlige utgifter for driften av MINURSO, mener generalmajoren at FN har brukt altfor lang tid på å finne en løsning. Hovedproblemet, hevder han, ligger i at man har valgt å holde seg til FN-paktens kapittel VI om en fredelig løsning som begge parter kan akseptere.

- Det er på høy tid at FN setter ned foten og blir klarere i sin tale. Hvis FN ikke vil gå vekk fra kapittel VI, vil det raskt gå nye 30 år med status quo, sier Mosgaard.

Når Sikkerhetsrådet går et skritt videre og benytter seg av paktens kapittel VII, ber det FNs medlemsland om tvangstiltak for å skape fred. Dette gjøres når det ser at fredelig konfliktløsning ikke fører fram, og situasjonen er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Da Irak okkuperte Kuwait i 1990 og FN gikk til militært forsvar av landet, benyttet Sikkerhetsrådet kapittel VII. Etter 1990 har langt over hundre resolusjoner blitt vedtatt etter kapittel VII. Sikkerhetsrådet har imidlertid ikke vært villig til det samme når et gjelder Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara fra 1975.

"United Nothing"
FNs MINURSO-styrke har hatt som hovedoppgave å overvåke våpenhvilen. Mosgaard sier at de to partene tross alt samarbeider bra med FN i forhold til denne delen av avtalen.

- Samtidig vil noen kanskje si at våpenhvilen bare er en utsettelse av problemet siden den bare var ment midlertidig i påvente av en permanent politisk løsning. 

MINURSO har dessuten ikke mandat til å gripe inn i eller å rapportere om menneskerettighetsovergrep i Vest-Sahara. I flere år har Polisario og organisasjonene Human Rights Watch og Amnesty International krevd at MINURSO også skal ha rett og plikt til å beskytte sivilbefolkningen mot slike overgrep. Den norske utenriksministeren Jonas Gahr Støre har også gått ut og krevd at MINURSO-mandatet skal utvides. FNs Høykommissær for Menneskerettigheter (UNHCHR) fulgte opp dette kravet i sin rapport til Sikkerhetsrådet i september 2006, og påpekte behovet for å en kontinuerlig overvåking og beskyttelse av menneskerettighetssituasjonen). Denne anbefalingen ble senere støttet av FNs generalsekretærer Kofi Annan og Ban Ki-Moon i deres rapporter, og flere av Sikkerhetsrådets medlemmer har forsøkt å inkludere den i sine resolusjoner. Likevel har denne anbefalingen aldri oppnådd støtte i Sikkerhetsrådet på grunn av Frankrikes motstand. Dermed står operasjonen tilbake som et "stille vitne til grove menneskerettighetsbrudd", ifølge Amnesty.

Tross våpenhvilen mener saharawiene at FN har sviktet sitt oppdrag. For mange var det uakseptabelt i det hele tatt å legge ned våpnene i 1991 til fordel for en folkeavstemning. Nå ser de at Polisarios strategi kan ha mislyktes og at FN er ute av stand til å presse fram en løsning. Saharawienes kritikk er krass: «UN står for United Nothing,» sier man i flyktningleirene i Algerie.

Mosgaard er uansett sikker på at en ny krig ikke vil være en løsning, og at verken
Polisario eller Marokko kan vinne på slagmarken.

- Derimot kan en ny krig føre til uro i hele Nordvest-Afrika. Den vil koste mange
menneskeliv på begge sider, og det vil komme nye flyktningstrømmer. Marokko vil bli økonomisk hardt rammet, og det vil alltid være en risiko for at en krig vil involvere nabostatene. Hver dag det ikke er krig er en god dag, sier Mosgaard.