Publisert i Arbeiderpartiets internasjonale nyhetsbrev, Global, 1-08
12. februar 2008

Sigmund Vereide og María Hevzy deltok på Polisario sin 12. kongress i Tifariti. Generalsekretær Muhammad Abdelaziz rapporterte i sin tale til kongressen om tilstanden i leirene og den politiske situasjonen. På flere områder kunne Abdelaziz rapportere at ting har fungert relativt bra. På tross av et kutt i bistanden fra FN på 43 % har de greid å unngå total krise. Det har vært utvikling på flere områder, men de er langt fra fornøyde med egen innsats. De sliter med å skaffe folk utdannelse, tilfredsstillende pensum i skolen, helse, hygiene, migrasjon og lav befolkningsvekst.

Det som var nytt på denne kongressen er at Polisario snakker om å være beredt for væpnet handling. Dette begrunnes blant annet med at de er slitne av forhandlinger med Marokko som ikke fører noe sted. Mange, spesielt unge med militær bakgrunn, går rundt med en følelse av å ikke gjøre noe. Det kom tydelig fram i Abdelaziz tale at væpnet handling var et alternativ for Polisario framover, samtidig understrekte han viktigheten av å finne en fredelig løsning. De omtalte dette som en "integrert løsning" som omfattet begge spor. Dette er et svært tydelig signal på at det er nødvendig med en endring i forhold til dagens situasjon.

Kongressens endelige vedtak på dette punktet, som ble fattet etter at de internasjonale gjestene var reist, gikk noe lenger enn den foreslåtte "integrerte løsningen". Det ble vedtatt at det skal settes i gang krigsforberedelser samtidig som de går inn i de planlagte forhandlingene med Marokko. Etter seks måneder skal forhandlingene evalueres og det skal gjøres en endelig beslutning om hvorvidt de skal smøre seg med enda mer tålmodighet i forhold til folkeavstemningen, eller om de skal grave opp stridsøksa.

De internasjonale gjestene fra Norden hadde et møte med samarbeidsministere n. Han fortalte at forventningene var lave til de kommende forhandlingene med Marokko. I følge ministeren kommer Polisario til å jobbe videre for et positivt samarbeid for fredelig løsning og for å følge FN- sporet. Samtidig er lederskapet under press fra den yngre garde og grasrota, som ivrer etter å foreta seg noe. Men den generelle tendensen hevdet han å være FN- linja og lobbyvirksomhet overfor det internasjonale samfunn. Høyt på dagsorden står å minske lidelsene for de som bor i de annekterte områdene. Mat, husly og helse må sikres framover.

Han sa også at det viktigste ikke er hvem som deltar i en folkeavstemning om Vest- Saharas framtid, men at den faktisk blir avviklet. Problemet er, mener han, at Marokko ikke nødvendigvis vil akseptere resultatet av en folkeavstemning.

Ministeren uttrykte at det er viktig å få på plass besøk fra regjeringer, parlamenter og media, for å øke presset på Marokko. Det internasjonale samfunnet må presse på for endring og opprettholde humanitær hjelp. I tillegg bør Norge anerkjenne SADR og gi diplomatisk status til Polisario, mente han. I forhold til Norges rolle påpekte han at vi står friere ettersom vi ikke er med i EU, og bør dermed være i stand til å øke presset på Marokko og resten av det internasjonale samfunnet. Han bad også om at Norge øker den humanitære hjelpen så fort som mulig.