Klassekampen 21.12.2007
Peter M.Johansen

Forhandlingene om Kosovo har brutt sammen. Eller som det heter i NTB-meldingen etter den siste runden i FNs sikkerhetsråd onsdag: «EU og USA har mistet troen på internasjonale forhandlinger om Kosovo.» De er dermed begge innstilt på å anerkjenne Kosovo når den varslede uavhengighetserklæringen kommer på nyåret.

Det er en for lengst vedtatt konklusjon. Med USA i ryggen har kosovoalbanerne slett ikke behøvd å forhandle. Spørsmålet har vært å få EU inn på samme linje, og da Hellas og Kypros bøyde av, var saken klar: Nato og EU skal sikre sine interesser fra den folkerettsstridige krigen, fra bombekrigen mot Jugoslavia i 1999.

Dermed setter USA og EU en tjukk strek over FN-resolusjon 1244 som slår fast at Kosovo er en del av Jugoslavia/Serbia. Norge følger med på ferden når FN-resolusjonene blir brukt som en kortstokk av «det internasjonale samfunnet», som til enhver tid betyr de tyngste stormaktene, med USA i lederposisjon.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre henviser til en FN-resolusjon for å forsvare norsk krigsdeltakelse i Afghanistan, mens «alle» vet at det handler om Nato. Tidligere utenriksminister Jan Petersen henviste til en tilsvarende FN-resolusjon - etterlegitimering av USAs folkerettsstridige kriger - for å forsvare Norges bidrag til okkupasjonen av Irak, som ikke var annet enn avbikt for at Høyre ikke fikk gjennomslag i regjeringen Bondevik til å støtte invasjonen.

«FN» blir referert til bare når det er opportunt. Resolusjoner blir avskrevet over en lav sko som resolusjon 194, 242 og 338 om Palestina, mens det tok USA mindre enn fem måneder å gå til krig mot Irak i januar 1991 med ti FN-resolusjoner i bagasjen.

Kashmir fikk aldri sin folkeavstemning, som er nedfelt i FN-vedtak. Mens den norske regjeringen nå følger USA og EU med å overkjøre FN-resolusjon 1244 om Kosovo, er de samtidig i ferd med å gravlegge FN-resolusjon 1754 og 1783 som garanterer folket i Vest-Sahara retten til selvbestemmelse, på bakgrunn av tidligere vedtak i FN-systemet (Hovedforsamlingen og Avkoloniseringskomiteen) som stadfester at Vest-Sahara er et kolonialt spørsmål.

Marokko har USA i ryggen. Frankrike og Spania holder EU i sjakk. I dag har Marokko samme interesse av forhandlingene i New York som kosovoalbanerne har hatt. Norge er dermed i en posisjon til å invitere Afrikaunionen, hvor den arabiske demokratiske republikken Vest-Sahara er med som anerkjent medlemsstat, til en internasjonal offensiv for Vest-Sahara før neste forhandlingsrunde i januar.

I motsetning til i Kosovo ville det være i samsvar med, og ikke et brudd med, FNs resolusjoner dersom Vest-Sahara ville få internasjonal anerkjenning som uavhengig stat - den siste kolonien i Afrika. Hittil har forhandlingene ikke ført fram, fordi Marokko har motsatt seg ethvert kompromissforslag som frigjøringsbevegelsen Polisario har gått med på.

Arbeiderpartiet vedtok på sitt siste landsmøte å arbeid for «en fredelig løsning», samt å øke bistanden og å oppfordre norske interesser til ikke å investere i Vest-Sahara. Dette er milelangt fra internasjonal anerkjenning og langt fra noe forbud mot investeringer i samsvar med folkeretten.

I stedet er «fredelig løsning» et forræderisk begrep slik vi ser det i Palestina, ikke minst fordi Polisario vurderer å gjenoppta den væpnede frigjøringskampen dersom forhandlingene med stor sannsynlighet strander. Det krever internasjonal støtte til frigjøringskampen, med hjemmel i FN-charteret og -resolusjoner om retten til selvbestemmelse.

Norge må tone flagg og vifte med det i enhver bilateral og multilateral sammenheng overfor Marokko. Norge må gjøre Vest-Sahara til «vår tids Sør-Afrika» på det afrikanske kontinentet. Det krever et litt annet mot enn å vifte med sjekkheftet stint med oljepenger som regjeringen flittig bruker til å høste internasjonal applaus.

«Norge må gjøre Vest-Sahara til 'vår tids Sør-Afrika' på det afrikanske kontinentet»


Foto: www.berserk-productions.no.