Av Lena Thunberg
Denne artikkelen publiseres i neste nummer av det svenske bladet Västsahara. 

Ved den ene enden av Djemaa el Fna ligger en politistasjon. Men midt under torget ligger hemmelige fengselsceller og områder der marokkanere og saharawier jevnlig blir mishandlet og torturert.

- Det var ca 30 saharawiske studenter som satt langs veggene, bakbundet med bind for øynene. Dette skjedde den 9. mai i år. Vi var også noen kvinnelige studenter. Fra tid til annen ble enkelte ført ut av rommet, og vi kunne høre skrikene når han eller hun ble torturert, forteller Rabab.

Rabab Amidane har studert engelsk ved universitetet i Marrakech siden høsten 2006. I det okkuperte Vest Sahara er det ikke noe tilbud for høyere utdannelse. Alle saharawiske og marokkanske ungdommer som ønsker det, er henvist til universiteter i Marokko.

- I Marokko kan jeg ikke bruke min saharawiske klesdrakt, melhafaen, forteller Rabab. 

- Saharawier betraktes som uvitende, skitne og uverdige. Derfor bruker jeg jeans og trøye og forsøker å se ut som en ung marokkansk studine, sier hun.

Den 7. mai ble ca 50 saharawi studenter ved universitet i Agadir anholdt av politiet. De hadde demonstrert for et fritt Vest Sahara, og ble mishandlet av det marokkanske politiet og ført til politistasjonen. Etter et døgn ble de sluppet fri, men 5 studenter ble senere idømt fengselsstraffer. 

I sympati med de 50 studentene demonstrerte ca 30 saharawier ved universitet i Marrakech to dager senere. Rabab forteller:

- Vi ropte slagord og hadde plakater der vi krevde at Vest Sahara skal bli selvstendig. Ganske snart kom diverse politienheter. De omringet universitetsområdet, slik det ikke ble mulig for oss å unnslippe. Deretter ventet politiet til mørket falt på. Da gikk de inn med tåregass, og så tok de oss. For å finne ut hvem som var saharawier, ble studentene tvunget til å si sine navn. Ved hjelp av dialekten kunne de derved avgjøre hvem som var saharawi. Dette resulterte i at flere av de anholdte ikke hadde vært med på demonstrasjon i det hele tatt.

- Jeg ble slått over hele kroppen med batong på den mest brutale måten. Min venninne Sultana Khaya ble så hardt mishandlet at hun mistet synet på et øye. En annen venn ble påført et benbrudd. En tredje ble knivstukket. Vi blødde overalt og situasjonen var helt fortvilet. Deretter kom en ambulanse, og Sultana og jeg følte en lettelse over å bli ført inn i bilen. Men vi ble narret. Mannen i ambulansen var en sivilkledd politimann, som fortsatte mishandlingen. Sultana bad om nåde på grunn av sitt skadde øye. Da tok politimannen sin batong og slo til henne i det andre øyet.

- Da vi kon frem til sykehuset, ble vi oppfordret til å stramme oss opp og gå med rak rygg forbi de andre pasienter og besøkende. Vi ble ført inn i et rom der en lege gjorde en veldig rask sjekk. Han kunne konstatere at Sultana og jeg ikke var påført noen brudd. Sultana fikk en slurvete bandasje over sitt skadde øye. Vi møtte ikke ytterligere legepersonell, og vi fikk ikke noe smertestillende eller annen behandling. Deretter ble ført til en politibil og ble fraktet til politistasjonen ved Djemaa el Fna-torget, og den hemmelige avdelingen under torget.

- Mishandling, seksuell trakassering og forulempinger fortsatte i bilen og på politistasjonen. Vi ble kalt skitne og dumme. Sultana hadde forferdelige smerter. Jeg trykket hodet hennes med mine hender i et forsøk på å lindre hennes smerter. Til slutt ble hun ført bort for å bli transportert til et sykehus.

- Om morgenen ble en venninne og jeg sluppet fri. Vi slepte oss ut på torget. Da kom en politimann med noen penger så vi skulle ha nok til en taxi. Vi innså senere at dette ikke var uttrykk for sympati. Men derimot for å unngå for mye oppmerksomhet, der vi blødende og med sønderrevne klær humpet oss frem.

- I to dager lette vi etter Sultana. Hvor var hun? Til slutt fant vi henne på et miserabelt lite sykehus. Hun hadde stort behov for spesialisthjelp, men fikk det ikke der. Hun fortalte at hun hadde blitt tvunget til å skrive under på diverse dokumenter. Da hun ikke lenger orket å skrive, tok politimennene tak i hennes hånd og presset tommelen ned på dokumentet.

Protestene blant studentene spredte seg videre til universitetene i Casablanca og Rabat. Også der ble studentene anholdt og mishandlet. Flere studenter ble dømt til lange fengselsstraffer.

Sultana er nå blind på det ene øyet og ser dårlig på det andre. Hun ble i mai dømt til fengsel i åtte måneder. Seks andre studenter fra universitetet i Marrakech ble dømt til fengsel i ett år. Det har vist seg at i ett av dokumentene som Sultana ble tvunget til å underskrive, stod det at det var saharawiske studenter som hadde forårsaket hennes skader.

Riksdagsrepresentanten Birgitta Ohlsson (fp) spurte i mai i Riksdagen utenriksminister Carl Bildt om hvordan han kommer til å reagere når det gjelder overgrepene mot de saharawiske studentene. Han svarte at det har forekommet uroligheter mellom saharawiske og marokkanske studenter på universitetene og at analysen av hendelsesforløpene ikke var entydige.

President Mohamed Abelaziz oppfordret i juli FNs generalsekretær Ban-Ki Moon til å gripe inn overfor den marokkanske regjering, for å redde livet til ni sultestreikende studenter som sitter i fengsel i Rabat, dømt for demonstrasjoner i mai. Studentene krever sykepleie, besøk av pårørende, og at de ikke skal sone sammen med vanlige kriminelle fanger. Mohamed Abelaziz krevde også at det marokkanske regimet skal frigi de 151 saharawi krigsfanger, og redegjøre for hva som har hendt med de 500 sivile saharawier som er forsvunnet.

– Jeg har hatt flaks, sa Rabab i en alvorig tone da jeg traff henne i Gøteborg i juli. Hun er invitert til Norge av det norske liberale ungdomspartiet, Unge Venstre, men hadde tid til en avstikker til Gøteborg.

– Jeg har jo ingen slektninger som er eller har vært kidnappet og forsvunnet i hemmelige fengsler. Det har de fleste andre jeg kjenner.

Hele Rababs familie er utsatt for trakassering og forfølgelser av marokkansk politi. Hennes bror, El Ouali Amidane, 21 år gammel, ble i april dømt til 5 års fengsel etter en fredelig demonstrasjon for selvstendighet i oktober 2006 i El Aaiún. Han var anklaget for å ha deltatt i væpnet møte og for å ha forvoldt skade på offentlig eiendom.

I juli ble hennes søster, Aminatou Amidane, 24 år gammel, anholdt utenfor sitt hjem av det marokkanske politi. Hun ble ført bort og mishandlet. Etter ett døgn slapp hun ut igjen.

– Vi lette etter henne i 15 timer, forteller Rabab.

Rababs familie, som bor i El Aaiún, har fått hjemmet sitt vandalisert og ødelagt flere ganger av det marokkanske politiet.

Rabab selv ble utvist fra gymnasiet i El Aaiún fordi hun hadde ropt slagord om Vest-Sahara. Hun lyktes likevel tilslutt å ta sin studenteksamen et annet sted, der hennes aktivistvirksomhet ikke var kjent.

- Utenfor skolene i det okkuperte Vest Sahara står politiet og fotograferer mistenkte personer og sjekker alle elever. Inne i skolene er det sivilkledd politi som kontrollerer hva som foregår. Nesten alle lærerne er marokkanere. Vi saharawier betraktes som mindreverdige.

- Politiet nøler ikke med å anholde barn. Min nabos barn på 11 år satt en hel natt på en politistasjon med andre barn og ungdommer. Om morgenen, før de fikk lov til å gå igjen, ble de tvunget til å vaske hele politistasjonen. Forestill deg selv; å sette et barn til å vaske et rom der forferdelige aktiviteter som tortur og mishandling har foregått. Nabobarnet er nå utvist fra skolen. Hvilken fremtid har han uten skolegang?

Livet for saharawiske ungdommer er vanskelig. Det marokkanske regimet har på forskjellige måter forsøkt å kvele den motstand som alltid har eksistert mot okkupasjonen. På 80-tallet sendte man tusenvis av ungdommer til skoler i Marokko, for å marokkanisere dem. Men dette har ikke vært vellykket. På 90-tallet betalte man lønn til ungdommer uten å gi dem arbeide; et forsøk på å pasifisere dem. 

Fremgangsmåten den senere tid er å frata ungdommen mulighet for skolegang ved å utvise dem. En annen metode er å ikke ansette saharawier. Arbeidsledigheten er skyhøy. Frustrerte saharawiske ungdommer ser ingen annen mulighet enn å forlate landet - illegalt, og med det marokkanske politiets velsignelse. I livsfarlige båter har mange prøvd å ta seg over til Kanariøyene for å søke asyl. Flere har hatt flaks og unngått drukning, men har i stedet blitt sendt tilbake – til Marokko, der de blir sendt direkte i fengsel.

Hva kommer til å hende når Rabab returnerer til Vest Sahara? Kommer hun til å få beholde sitt pass når hun offentlig har berettet sin egen, og sine venners historie?
Vi spaserer over Drottningtorget på vei mot Centralstationen i Gøteborg. En politibil kjører forbi. Rabab ser forundret på den og ler. - Er det virkelig en politibil? Den ser jo ut som en vanlig bil. I Marokko er politibilene store, tildekkede og mørke.¨

[Oversatt fra svensk av Støttekomiteen for Vest-Sahara]