Fredsviljen 2/2007
Av Mikael Simble
Last ned Fredsviljen her.

Vest-Saharas befolkning, saharawiene, er delt i to. Flesteparten bor i flyktningleirer i Algeries ørken. Der har de bodd siden 1975, den gangen Marokko bombet Vest-Sahara sønder og sammen. Den andre delen av befolkningen har blitt igjen i den delen av i Vest-Sahara som fortsatt er under marokkansk okkupasjon.

Det saharawiske folks rett til selvbestemmelse er nedfelt i over hundre resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd og Generalforsamling. Men ennå har saharawiene ikke sett retten sin bli oppfylt. 

-Stormaktene har aldri vært særlig interessert i å legge press på Marokko, sier leder i Støttekomiteen for Vest-Sahara, Ronny Hansen.

Nektes folkeavstemning
Marokko, som okkuperte den tidligere spanske kolonien i 1975, gikk i 1991 med på FNs planer for området. Da ble en FN-styrke opprettet for å identifisere de stemmeberettigede og gjennomføre avstemningen i Vest-Sahara. Men FN-personellet i Vest-Sahara har hittil fåttlite å gjøre. De har vært utstasjonert i 16 år, men har aldri fått arrangert folkeavstemningen de var satt til å avholde.

Etter først å ha sabotert FNs forsøk på å arrangere avstemningen i halvannet tiår, har Marokko nå gått offentlig ut og sagt at de ikke lenger akter å godta folkeavstemningen. Marokko ser ingen annen løsning enn å innlemme Vest-Sahara i kongedømmet. Saharawiene i de okkuperte områdene, og Vest-Saharas frigjøringsbevegelse Polisario, ser på sin side ingen annen mulighet enn folkeavstemning der uavhengighet kan være ett av alternativene. Dermed er konflikten mer fastlåst enn noen sinne.

Selv om det er vanskelig å se hvordan partene kan inngå kompromisser, banes det likevel vei for nye forhandlinger i konflikten om Vest-Sahara. 18. juni i år startet de første direkte samtalene på over ti år. 

- Nylig har Polisario tillatt at til og med marokkanske bosettere i Vest-Sahara skal få stemme ved folkeavstemningen. Og det til tross for at de er klart flere enn saharawiene, og til tross for at dette aldri var en del av noen av de tidligere fredsavtalene. Men ikke engang det er godt nok for Marokko. Nå har Front Polisario inngått så mange kompromisser at det knapt kan være mer å tilby enn å legge ned kampen, sier Ronny Hansen, leder i Støttekomiteen for Vest-Sahara, som understreker at det vil være umulig for Polisario å gi opp kampen så lenge saharawiene i flyktningleirene og i de okkuperte områdene står på sine legitime krav.

-At Marokko ikke engang godtar at marokkanere skal få delta i avstemningen, viser bare at de aldri hadde intensjoner om å gjennomføre folkeavstemningen slik de lovet i 1991. Det hele var bare et spill for galleriet, for å opprettholde okkupasjonen og trenere en løsning på konflikten, sier Hansen. 

Han poengterer at verdens stormakter sjelden har våget å gå hardt ut mot Marokko. 

Amerikansk oljeleting 
Det er ingen tilfeldighet at den avtroppende franske presidenten, Jacques Chirac, skal tilbringe sin pensjon i en bolig i Marokko. Eller at Marokko denne våren ligger i forhandlinger med nettopp Frankrike for innkjøp av 18 stykker av siste generasjon jagerfly. De to landene har alltid vært nære allierte. De har tette historiske bånd og er viktige handelspartnere.

Rundt 800.000 marokkanere bor i Frankrike, og utgjør dermed en betydelig velgermasse. En marokkaner er nå blitt justisminister i den nye franske Sarkozy-regjeringen. Det var også Frankrike som på 80-tallet bisto Marokko i å bygge den 2200 kilometer lange muren som i dag deler Vest-Sahara i to, og i dag støtter Frankrike byggingen av bosetninger for ulovlige marokkanske settlere i de okkuperte områdene. Hver gang Vest-Sahara-saken er oppe til behandling i Sikkerhetsrådet eller i EU-systemet, lobber Frankrike for marokkanske interesser.

Også USA og Storbritannia har etter hvert sterke bånd til Marokko. Landet ligger strategisk plassert ved innløpet til Gibraltarstredet, og er en av de mest vestligorienterte araberstatene. Ikke tilfeldig er det også et amerikansk oljeselskap som i dag arbeider for Marokko i okkuperte Vest-Sahara. I mai i år la Texas-bedriften Kosmos Energy fram sine planer om å bore etter olje i Vest-Sahara i 2009. Det vil ifølge FNs rettsavdeling være i strid med internasjonal lov.

I juni uttalte USAs regjering at Marokkos forslag om å inkludere Vest-Sahara i kongedømmet var et "seriøst og troverdig" forslag.

Spanske fiskere
Selv om det er over 30 år siden de forlot Vest-Sahara, er det fortsatt Spania som juridisk sett ansees som administrativ makt over Vest-Sahara. Spania var kolonimakt i landet fram til 1975, men lyktes aldri å oppfylle FNs krav om å avkolonisere det før Marokko rykket inn. Men det er komplisert for Spania å legge politisk press på Marokko for å avkolonisere sin gamle koloni.

Spania gjør sitt ytterste for å legge til rette for godt naboskap med Marokko. Uten et godt samarbeid med sitt naboland i sør, flyter både narkotikaen og immigrantene lettere inn over den utsatte spanske grensen. Spania ligger dessuten i disputt over rettighetene til mulige oljeforekomster utenfor Kanariøyene, og som om ikke det er nok, gjør Marokko krav på de to små enklavene Spania fortsatt besitter på Marokkos nordkyst.

Den viktige spanske fiskeindustrien er dessuten tungt inne i de okkuperte områdene. Det var av hensyn til de spanske fiskerne at Spania presset igjennom en fiskeriavtale mellom EU og Marokko i 2006, som flere ledende folkerettseksperter omtaler som ulovlig. Avtalen tillater europeisk fiske utenfor de okkuperte områdene. I det evige dilemmaet mellom å bevare det gode naboskapet eller å insistere på avkoloniseringen av den tidligere spanske kolonien, har den spanske regjeringen valgt det første, og stikker spaden i jorden for å bygge en historisk veitunnel under stredet.

Støttes av Afrika
Mens USA og de fleste land i Europa bygger sine bånd med okkupasjonsmakten Marokko, har Afrika den motsatte politikken i Vest-Sahara-saken. Vest-Sahara-republikken anerkjennes av den Afrikanske Union (AU) som en selvstendig stat.

Blant Vest-Saharas sterkeste støttespillere finner man blant annet de tre afrikanske stormaktene Sør-Afrika, Nigeria og Algerie. Et av de siste landene som anerkjente Vest-Sahara-republikken var Sør-Afrika. Ifølge den sørafrikanske regjeringen var grunnen at Marokko hadde sviktet sitt løfte om å akseptere folkeavstemningen som de opprinnelig hadde lovet. Nær halvparten av FNs medlemsland har anerkjent Vest-Sahara som en selvstendig stat. Alle ligger i Afrika, Latin-Amerika og Asia.

Både SV og Venstre har nylig krevd at Norge må anerkjenne republikken. Norge omtales i marokkansk presse som et av de mest saharawi-vennlige landene i Europa.
 

Fredslag-protest med effekt
I 3 år forsøkte menneskerettighetsaktivist og tidligere Raftoprisvinner Sidi Mohammed Daddach å få utlevert sitt konfiskerte pass. To uker etter at Fredslaget og en rekke andre organisasjoner protesterte, fikk Daddach passet i hånda.

Ved to anledninger siste halvåret har Fredslaget signert protester mot den marokkanske regjeringen. Appellen i november 2006 var svært vellykket.

I 2003 sto Daddach slukøret på Casablanca flyplass. Daddach - som har tilbrakt mesteparten av livet i marokkanske fengsler - skulle til FNs menneskerettighetskommisjon i Geneve for å legge fram dokumentasjon på overgrepene i Vest-Sahara. Men politiet nektet ham og hans venner å reise, og fratok dem passene. Dersom de vendte tilbake til flyplassen, fikk de vite, ville det gå dem ille. 

I tre år var det umulig for Daddach å få tilbake passet. Men det var fram til Fredslaget sammen med andre norske organisasjoner i november i fjor krevde at passet skulle returneres. To små uker senere fikk han passet i hånda.

Daddach vant Raftoprisen i Bergen i 2002 for hans arbeid for menneskerettigheter i Vest-Sahara. Da han besøkte Bergen møtte han moren for første gang siden de ble skilt fra hverandre da Vest-Sahara ble okkupert. Hun har bodd i flyktningleirene i Algerie siden okkupasjonen i 1975, mens han har oppholdt seg i de okkuperte områdene - mesteparten av tiden i fengsel. Moren er nå 94 år gammel og bor fremdeles i flyktningleirene.