Denne teksten er en kronikk som sto på trykk i Nationen 27. oktober 2023. Av Erik Hagen, daglig leder i Støttekomiteen for Vest-Sahara. 

Last ned rapporten ‘Bærekraft på billigsalg?’. 

På fabrikker langs vestkysten av Afrika gjøres lokal matfisk om til olje og mel som fraktes i tankskip og lasteskip til Europa og Asia.

Småfisken som fanges i regionen er avgjørende for lokale arbeidsplasser og befolkningens matsikkerhet. Men nå er disse lokale fiskebestandene – som alltid har vært blant de rikeste i verden – i ferd med å kollapse. Mens FN-organisasjonen FAO slår alarm om fallende bestander, fortsetter eksporten av den afrikanske matfisken til Norge for produksjon av oppdrettslaks.

En rapport som Støttekomiteen for Vest-Sahara utgir i dag viser at kravene som de store norske matkjedene stiller til oppdrettsnæringen er svake og mangelfulle. Matkjedene stiller ingen krav til leverandørene om å offentlig rapportere på sammensetningen av fiskefôret. Det er ikke satt mål for å redusere eller fase ut bruk av villfisk til fôr. Det vises en for alt stor tillit til at bransjens egne sertifiseringsordninger vil fange opp bærekraftsutfordringene. Det gjør de ikke.

Disse svakhetene kommer på toppen av funn som ble gjort i fjor. Ved å utfordre de 40 største oppdrettsselskapene i Norge på bærekraften i Vest-Afrika-importen, fant vi nøyaktig samme resultat. Oppdrettsselskapene stiller alt for svake krav om åpenhet og bærekraft til leverandørene sine for å redusere faren for at norsk matproduksjon baseres på ødeleggelse av livsgrunnlag i Afrika.

Det er vanskelig å understreke omfanget i eksportvolumene og konsekvensene ved handelen. For eksempel er det slik at én eneste fabrikk i Gambia – et av Afrikas fattigste land, hvor befolkningen i stor grad er avhengig av fisk – mottar 40% av alt rapportert fangst i landet. Fabrikken omgjør fisken til mel, som skipes til Kina for fôrproduksjon.

Mauritania, lenger nord, har på kort tid blitt en av kontinentets største eksportører av fiskeolje. Norge er det tredje største importlandet av slik olje.

Mauritania har i underkant av 40 fiskemel- og fiskeoljefabrikker, men på tross av at industrien tiltrekker store investeringer skaper dette få arbeidsplasser. Ifølge tjenestemenn fra det mauritanske fiskeridepartementet overholder ikke fabrikkene løftene de ga da de fikk tillatelse til å starte opp. Mange av arbeidsplassene de skulle skape er midlertidige eller utenlandske istedenfor permanente og lokale.

Fabrikkene har også gjort det vanskeligere for lokale fiskehandlere som selger fisk på lokale markeder, ettersom det lønner seg for fiskerne å selge fisken til fabrikkene. Det har gjort at det er blitt dyrere å kjøpe fisk på det lokale markedet. For matfisken sardinella er prisen nå over fire ganger høyere enn det den var på begynnelsen av 2010-tallet. Sammenlignet med andre land har Mauritania et relativt lavt fiskeinntak på om lag halvparten av det globale gjennomsnittet, men fisk som for eksempel sardinella har vært en billig proteinkilde, og har derfor kunnet bidra til matsikkerhet. Dette undergraves når fisken blir dyrere. Selv om sardinella ikke har vært like viktig som matfisk i Mauritania som i andre vestafrikanske land, brukte mauritansk fisk også å bli videresolgt til land som Ghana, Nigeria og Elfenbenskysten. Dette endret seg da fiskemelindustrien eksploderte fra 2010-tallet.

På toppen av de økologiske aspektene, er det en reell risiko for at norsk oppdrettsnæring mottar fiskeolje og fiskemel med opprinnelse utenfor Vest-Sahara. Territoriet er under okkupasjon av Marokko, og handel med varer derfra støtter opp under Marokkos folkerettsstridige og brutale tilstedeværelse. Ingen av oppdrettsselskapene som har svart på våre henvendelser har retningslinjer på plass for å sikre seg mot at fiskefôret kan ha opprinnelse i det okkuperte landet.

Regjeringen har i en årrekke støttet tiltak for matsikkerhet i Afrika. Så sent som i september i år, i anledning FNs Generalforsamling, kunne utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim annonsere et nytt kjempefond for støtte til småbønder og matsikkerhet. UD støtter også viktig havforskning langs kysten av alle landene i regionen. Da er det paradoks at norsk næringsliv med stor sannsynlighet bidrar til å undergrave den samme matsikkerheten.

I disse dager arbeider Utenriksdepartementet med en ny Afrikastrategi. Å etablere mål og virkemidler for å redusere norsk oppdrettsnærings avhengighet av afrikansk matfisk vil være et viktig tiltak for å støtte afrikansk matsikkerhet.

Samtidig må næringslivet selv ta tematikken langt mer alvorlig enn det gjør i dag. Det må umiddelbart stilles langt strengere krav til bærekraft og åpenhet i oppdrettsnæringen. Når man kjøper laks i butikken i Norge må det ikke gå på bekostning av middagstallerkenen til befolkningen i Vest-Afrika.