Kvinnen som irettesatte en dommer
6172b074c2689_Mahfouda

Vi har pratet med menneskerettighetsforkjemperen Mahfouda som nylig ble straffet med seks måneder i et marokkansk fengsel for å ha irettesatt en dommer.  

Publisert 02. november 2021

Photo: @ElliLorz

16. november 2019 ble den saharawiske menneskerettighetsforkjemperen Mahfouda Bamba (37) dømt til et halvt år i fengsel. Mahfouda har vært aktiv i å forsvare sitt folks rettigheter siden 2005. Tobarnsmoren har gjennom årene blitt utsatt for en rekke represalier av myndighetene, som har ønsket å tie henne. Hun har blitt fysisk trakassert, hun har fått lønnen redusert, hun er truet med seksuell vold, hennes mann mistet førerkortet.  

Støttekomiteen for Vest-Sahara har denne uken pratet med henne på telefon, om det som var den voldsomste responsen fra marokkanske myndigheter så langt.  

Hun forklarer: 

Det var under en rettssak til min fetter Mansour, at det skjedde. Prosedyren hadde tatt en pause, og min fetters mor – min tante – hadde spurt om det var ok å gå ut og få noe luft. Men så kjeftet dommeren på tanten min for å ha snakket høyt i rettslokalet. Jeg kunne ikke tro at han kunne være så respektløs. «Vis respekt. Hun er på din mors alder. Vis henne respekt», sa jeg til dommeren.  

Uten videre forklaring ble jeg tatt med til påtalemyndighetens kontor, og deretter til politistasjonen. Jeg ble beordret til å kle meg naken. De slo meg på ryggen. Politiet tok telefonen min, og noterte seg alt de kunne, og studerte hvem jeg hadde ringt. De beskyldte meg for å ha bedt folk om å komme til rettslokalet. 

Jeg tilbragte hele natten på politistasjonen, på en gammel og stinkende madrass. Cellen var skitten, og med kakerlakker. Jeg var eneste kvinne. Jeg hadde ingen anelse om hvorfor jeg var der eller hva som skulle skje med meg. Jeg ble ikke gitt noe å spise eller å drikke.

Dagen etter ble jeg returnert til rettslokalet. Jeg hadde ingen forsvarer, og ingen i familien var tilstede. Påtalemyndigheten stilte meg spørsmål, og en mann noterte. Jeg ble tvunget til å signere dokumenter med mitt fingeravtrykk, uten å vite hva det sto på dem.  

Ingen andre fikk lov til å komme inn i rettslokalet. Min mann og mine brødre sto på toppen av en stein utenfor bygningen for å prøve å se hva som skjedde gjennom et lukket vindu.

Politiet hadde tatt både telefonen og solbrillene mine, og de satte på meg håndjern. Jeg ble tatt med til en celle i rettslokalet. Fortsatt ante jeg ikke hva de mente jeg hadde gjort. Jeg spurte en politimann om han visste det. Det eneste svaret han hadde til meg var at han var frustrert fordi han var nødt til å jobbe på helgen. ‘På grunn av deg, måtte jeg jobbe på lørdagen’, sa han.

På utsiden spurte familien min en annen politimann om hva som skjedde med meg. Han svarte at dersom en politibil nå kommer til rettsbygningen, ville jeg bli tatt til fengsel. Jeg ble fortalt at broren min reagerte hysterisk da han så at politibilen ankom. «Dere kan ikke ta henne dit», ropte han. Han hadde selv tilbragt tid i fengselet, og visste godt hvordan det er der.  

Jeg ble ført ut av rettslokalet, i håndjern. Der hørte jeg stemmen til min mann rope «hold ut, Mahfouda». Så ble jeg tatt inn i en politibil. Vinduene var mørke. Jeg hadde fortsatt ingen ide om hva som skjedde med meg, eller hvor jeg var på vei.

Jeg ankom fengselet. Der sto administrasjonen og ventet på meg. Det var som et mareritt, og jeg hadde ingen forestilling om at historien ville ta denne retningen. Jeg hadde ikke hatt noe å spise på et døgn, så med en gang jeg ankom, besvimte jeg og slo hodet mot en blomsterpotte av sement. De sjekket ikke hodet mitt, men ga meg en paracet.  

Jeg skulle tilbringe seks måneder i fengselet.  

Jeg delte celle med åtte andre kvinner. Jeg var den eneste menneskerettighetsforkjemperen, de andre var dømt for forskjellige lovbrudd. De andre sov på senger. Jeg ble gitt et pledd, og var henvist til gulvet. Cellen var to meter i den ene retningen og tre meter i den andre.  

I hjørnet av cellen var det et toalett, med en slags halvveis dør som var forbudt å lukke. Det var ikke noe ventilasjon i cellen. Dråper av vann satte seg noen ganger på celleveggene av luftfuktigheten, og larver krøp opp av toaletthullet. Stanken var ulidelig, særlig om natten.  

Hver morgen ble vi vekket av lyden av metall, da vaktene slo mot døren veldig hardt. Alle måtte opp og stå, og de telte oss. De første dagene besvimte jeg. Jeg våknet i sjokk hver morgen av den brutale måten de vekket oss på.  

Maten var horribel. Det var ikke uvanlig å finne kakerlakker eller insekter i den. De som hadde penger kunne kjøpe noe boksemat fra fengselsbutikken, så vi overlevde mest på hermetikk. Vi måtte være utendørs fra klokken ett til klokken fire på ettermiddagen - under den kalde vinteren var det ulidelig. 

De forbød meg å ha bøker, notatbøker eller penn. Jeg klarte likevel å få tak i en penn og et stykke papir, som jeg gjemte på cella. Sånn ville jeg kunne skrive en slags forsvarstale for meg selv. Men de andre fangene spionerte på meg på vegne av fengselsadministrasjonen. Så det gikk ikke lang tid før jeg ble kalt inn for å forklare meg til administrasjonen. Sjefen var rød i ansiktet av sinne. Han beskyldte meg for å oppildne andre fanger til å protestere mot fengselet.

Under hele oppholdet ble jeg herset med og provosert av de andre fangene. En gang fant jeg fingernegler i maten min.  

Alt ble verre med covid. De gjorde likevel ingenting med hygieneforholdene. Vi forsto aldri helt omfanget av pandemien, og hva den egentlig handlet om. Jeg husker jeg var redd for hva det egentlig var, og at jeg kanskje aldri skulle kunne se familien min igjen. Plutselig var det ikke lenger lov med besøk.

På mandager og fredager fikk jeg lov til å ringe til mine foreldre og min mann i fem minutter. En vakt var alltid i nærheten av meg, så de skulle vite hva jeg pratet om. På helgene tenkte jeg alltid på hvordan folk på utsiden hadde fridager. På innsiden gikk dagene sakte, veldig sakte.

Jeg pleide å tenke på hvordan jeg havnet i situasjonen jeg nå var i. Jeg hadde alltid hatt interesse for okkupasjonen av Vest-Sahara, og situasjonen for det saharawiske folk. Jeg har alltid vært bevisst at halve folket mitt – og halve min familie – var kastet på flukt. I gamle dager pleide vi å utveksle lydopptak på kassetter som familiemedlemmer spilte inn for hverandre. Min virkelige aktivisme startet i 2005, da en saharawisk ungdom i byen min ble drept av marokkansk politi. Den gangen var min eldste datter to år gammel. Jeg fikk min mann til å love at han aldri skulle fortelle resten av familien at jeg hadde dratt ut i gatene for å demonstrere.  

Han er fortsatt støttende til meg. I fengselet pleide mannen min å komme på besøk. Han hadde med barna. Hvert besøk var emosjonelt veldig tungt, for oss alle. Barna pleide å gråte mens de klemte meg. Min sønn sa alltid til meg at han ville gi meg ett kyss for lørdag og ett for søndag. En gang så jeg sønnen min stirre tomt i retning fengselsvaktene. Jeg skjønte han var redd for at noe kunne skje meg. Jeg så ham i øynene og sa «Du vet, disse vaktene? Mamma kan enkelt banke dem opp». Han smilte, og vi fortsatte vår samtale.  

Jeg kunne aldri få flere enn fire besøkende om gangen. Min familie pleide å møte opp ved elleve-tiden, og etter noen timer venting, fikk de se meg ved tretiden på ettermiddagen. De ble alltid ransaket. Vi ble beordret til å snakke høyt, og vi fikk forbud mot å hviske hverandre i ørene. Tre vakter fulgte alltid med på hva vi sa. 

Det er absurd at jeg måtte gjennomgå alt dette – for min lille kommentar i rettslokalet. Hvis dommeren følte seg støtt, kunne han ha fortalt det, og han kunne ha bedt meg komme til hans kontor for å beklage. Isteden fengslet de meg for å sende en beskjed til andre kvinnelige aktivister.  

Hva jeg mener om FN? Vel, MINURSO-operasjonen har aldri hatt en reell effekt på vår situasjon her i Vest-Sahara. Ikke har de gjennomført folkeavstemningen, og ikke får de lov til å rapportere på overgrepene som pågår daglig. 

Nyheter

EU-domstolen annullerer avtaler i Vest-Sahara

29. september slo EU-domstolen bena under EUs folkerettsstridige handels- og fiskeriavtaler med Marokko i det okkuperte Vest-Sahara.

12. oktober 2021

Bestill Vest-Sahara-foredrag!

Støttekomiteen for Vest-Sahara holder rundt 200 foredrag i året i Norge. Vil dere at vi skal komme innom?

01. oktober 2021

Kronikk: Intet nytt fra Vest-Sahara

Kronikk, VG, 4. juli 2021, av advokatfullmektig Tone Sørfonn Moe og professor Mads Andenæs.

09. juli 2021

FN-ekspert fordømmer overgrep mot saharawier

Marokko må slutte å gå til angrep på saharawiske menneskerettighetsaktivister og journalister, og la dem få arbeide uten å bli utsatt for gjengjeldelser, uttalte FNs spesialrapportør på menneskerettighetsforkjempere i dag. 

01. juli 2021