Intet nytt fra Vest-Sahara

Mens volden mot saharawier under okkupasjon eskalerer forblir Norge taus i FNs sikkerhetsråd  

Av advokatfullmektig Tone Sørfonn Moe og professor Mads Andenæs, advokater i FN-organene for to Saharawiske menneskerettighetsforkjempere, søstrene Sultana og Luara Khaya  

Tones telefon ringte tidlig om morgenen den 12. mai. Den saharawiske menneskerettighetsforkjemperen Sultana Khaya ringte sin norske advokat og var oppløst i gråt.  

«De kom rundt klokken seks. Over femti marokkanske politimenn. De tok seg inn i huset via taket. Vi prøvde å løpe. Vi ropte om hjelp. Men de dro oss tilbake, inn i huset. De holdt meg nede. Jeg lå på magen. Mens noen politimenn sparket, bandt andre hendene mine. De spredde beina mine og sparket meg i skrittet i flere minutter. Skoen penetrerte meg. Jeg blødde. Luara ble presset ned på gulvet i stuen. Politimennene tok stangen vi bruker til å bære Vest-Sahara-flagget med og penetrerte henne i anus.»  

Da var det bare to dager siden forrige raid mot huset, utført av maskerte menn kledd i sivilt.

«Det er den marokkanske kongen som er ansvarlig for dette,” sier Sultana.  

Fem dager senere, på Norges nasjonaldag, sendte den samme marokkanske kongen gratulasjoner til vår konge og dronning, og lovpriste det gode forholdet mellom våre land. For det er jo godt dette forholdet - så lenge spørsmål om det okkuperte nabolandet Vest-Sahara holdes utenfor.  

Land som krever svar av Marokko får merke det. Da Spania lot Vest-Saharas president få COVID-19 behandling opplevde de at grensene ble oversvømt av migranter fra Marokko.  Marokkansk grensekontroll tok tilsynelatende en spontan, kollektiv ferie.  

Vest-Sahara er et ikke-selvstyrt territorium som frem til 1975 var en spansk koloni. Siden den gang har Marokko okkupert størsteparten av territoriet. FN rapporterer om omfattende overgrep mot lokalbefolkningen, saharawiene.

Som advokater for saharawiske kvinner som lever under okkupasjon, vet vi at seksuell vold ikke er noe nytt.  Seksuell vold - mot begge kjønn - har en egen undertone av sadisme, i en giftig cocktail av fysisk og psykisk vold og sosial undertrykking.  

Som del av Sultana og Luaras internasjonale rettslige team -  sammen med et knippe amerikanske advokater - har vi bedt FN ta grep. FNs menneskerettsorganer har nå gått offentlig og uttrykt sterk bekymring for marokkanske myndigheters overgrep mot søstrene Khaya. Amnesty International og Front Line Defenders har også fordømt overgrepene, og de samme appellene er rettet mot Norge.  

Enn så lenge har det vært øredøvende stille. Og det til tross for at Norge sitter i FNs sikkerhetsråd.  

Sultana og Luara har vært i husarrest siden november 2020. Husarresten startet etter den 29 år lange våpenhvilen mellom Marokko og Vest-Sahara ble brutt på 13. november 2020. Husarresten av den kjente menneskerettighetsaktivisten og hennes familie har vært omtalt av både Front Line Defenders, Human Rights Watch, Amnesty International, og nå sist av FNs spesialrapportører. Det mangler ikke på støtte fra FN og sivilsamfunnet, kun fra de statene som faktisk kan gjøre en forskjell.  

Etter den skjebnesvangre natten til 12. mai har de to søstrene om mulig blitt etterlatt enda mer forsvarsløse. Politiet ødela nemlig alle vinduer og dører på veien inn, og det kommer daglige trusler om nye overgrep fra det marokkanske vaktholdet. De tør ikke sove i frykt for hva som kan skje når mørket kommer, der de er omringet av marokkansk politi som nekter dem å forlate huset.  

Imens har den FN-ledede fredsprosessen kjørt seg fast i sanden. Siden våpenhvilen trådte i kraft i 1991 har Marokko nektet å gjennomføre fredsplanen de hadde skrevet under på. På samme tid toer Norge sine hender i FNs sikkerhetsråd. Det henvises til FNs fredsprosess som nå har pågått, uten noen resultater, i over 29 år.  

For oss er det dermed intet nytt fra Vest-Sahara.