Klassekampen 17.04.2008
Jon Jerstad ulf.myrvold@c2i.net

Hvilke signaler gir dette til frigjøringsbevegelsen Polisario som har overholdt våpenhvile i 16 år i påvente av en folkeavstemning om uavhengighet? Fortsatt er stridsvognene tildekket, men verdenssamfunnets likegyldighet er i ferd med å tvinge fram en eksplosjon.

Historien om Polisario handler om den muslimske frigjøringsbevegelsen som stod imot den marokkanske overmakten i 16 år, inntil Marokko ba om våpenhvile.

Polisario la ned våpnene mot løfter om folkeavstemning om uavhengighet. Etter 16 nye år har ingen folkeavstemning funnet sted, og 160.000 saharawier har bodd i flyktningleirer i de mest brennhete delene av Sahara i 32 år, i nabolandet Algerie.

I fjor besøkte Rabab Amidane (23) Jens Stoltenberg med bønn om støtte for saharawienes fredelige kamp for uavhengighet, og for hennes bror som sitter i marokkansk fengsel under uverdige forhold. Broren er en av dem som nå har sittet i sultestreik siden 10. mars.

I flyktningleirene er matlagrene tomme, og en henvendelse til UD om støtte til matforsyninger har ligget ubesvart i mer enn et halvt år. Vest-Sahara er et politisk nedprioritert område. Polisario får bekreftet at fredslinjen ikke nytter.

I 1975 var omsider kolonitiden i Afrika over. Spania trakk seg ut av Vest-Sahara - den siste av de afrikanske koloniene. Umiddelbart etter gikk 350.000 marokkanere inn i landet - den såkalte «grønne marsjen». Saharawiene, Vest-Saharas urbefolkning protesterte, noe som førte til arrestasjoner og tortur.

Motstandsbevegelsen Polisario rekrutterte cirka 60.000 kvinner og menn, og påførte den marokkanske hæren store tap. For å stenge saharawiene ute bygde Marokko en 2000 kilometer lang mur gjennom ørkenen og plasserte mer enn fem millioner landminer i saharawienes tradisjonelle leveområder. Men den innbitte motstanden fra Polisario opphørte aldri, og i 1991 måtte Marokko be om våpenhvile.

Den internasjonale domstolen i Haag har ikke funnet noen holdepunkter for at Marokko tradisjonelt har hatt herredømme eller fremmet krav i området.

Både FNs hovedforsamling og Sikkerhetsrådet krever at Marokko trekker seg ut av Vest-Sahara. Likevel har ingen europeiske land anerkjent saharawienes råderett over landet. Tvert imot har EU inngått en avtale med Marokko om tilgang til de rike fiskeressursene utenfor kysten. På tross av at Polisario respekterer FNs plan om å holde folkeavstemning, og overholder våpenhvilen, gjør EU avtale med okkupasjonsmakten Marokko. Bare Sverige stemte imot.

Saharawiene står likevel ikke helt alene. Deres råderett er anerkjent av hele Den Afrikanske Union, som består av alle afrikanske land, med unntak av - Marokko.

Hvilket signal sender Vesten til Polisario og militante muslimske frigjøringsbevegelser? Er ikke likegyldigheten en bekreftelse på at væpnet motstand og terrorisme er det eneste som gir internasjonalt engasjement?

I fjor kom boken «International law and the question of Western Sahara,» skrevet av en rekke eksperter på folkerett: «Vest Sahara er den siste kolonien i Afrika. Avkolonialiseringen forblir et spørsmål om folkerett. Derfor vil det å nekte saharawiene retten til selvbestemmelse være en urett som for all ettertid vil plage verdens samvittighet.»

Saharawiene er spesielt opptatt av Norges rolle, fordi vi står utenfor EU. Dersom Norge, som første europeiske land, gir sin støtte til saharawiene, er det stort håp om at flere andre land vil følge etter. Foreløpig har Senterpartiet, Venstre, LO og alle de politiske ungdomsorganisasjonene uttrykt sin støtte til en uavhengig republikk. Men hva med Utviklingsminister Erik Solheim? Vil han ikke bidra til å unngå en ny eksplosjon i Afrikas siste koloni?

Jon Jerstad er filmregissør og Ulf Myrvold er journalist