Skrevet av Marte Enerud Risbø.
Unge Venstre,
20. mars 2008

Vis meg passene! En politibetjent kommer mot meg i bussen og roper på fransk. Siden dette er den tredje checkpointen på rad begynner vi å bli vant til det. Han har raskt plukket seg ut de eneste hvite menneskene på hele bussen: Mina Løken, Marin Løken, Eli M. Langdalen og Marte Enerud Risbø. Han tar passene, og vi venter i en halv time på at de skal skrive av alt som står der. Vi hadde nå begynt på vår egentlige reise.

Vest-Sahara behandles av FN som Afrikas siste uløste kolonispørsmål og har fra 1975 vært ulovlig okkupert av Marokko. Saharawiene, som befolkningen heter, fikk aldri et fritt hjemland da kolonimakten Spania forlot Vest-Sahara. I stedet ble området okkupert av nabolandet i nord.

Og vi merket godt at vi ikke akkurat skulle på en handletur til Sverige. Etter en 25 timers sammenhengende busstur, sørover fra den marokkanske feriebyen Marrakech, var vi framme i Dakhla. Dakhla er en industri- og fiskerby sør i Vest-Sahara. Vi kjørte forbi slummen, hvor Marokko sender folk til og så gir de mat, og det var skikkelig forferdelig å se på.

Vi hadde reist til denne utposten av Vest-Sahara for å se på aktivitetene til Sjøvik, en norsk fiskebedrift fra Møre og Romsdal. Selskapet arbeider i de okkuperte områdene i strid med saharawienes ønsker, men med de marokkanske myndighetenes velsignelse. Sjøvik betaler det marokkanske fiskeridepartementet for å fiske i de okkuperte områdene, og sysselsetter hundrevis av ulovlige bosettere i landet. Det norske Utenriksdepartementet ber dem holde seg ute, men det nekter de å gjøre. Dette selskapet ville vi se med våre egne øyne. Men Sjøvik ville ikke møte oss. De sa det var lite aktivitet der nå. Og fiskebåtene var ute på sjøen.

Saharawiene har retten på sin side når de ber om et selvstendig Vest-Sahara. Mer enn hundre resolusjoner fra FN krever at saharawiene skal få bestemme over sitt lands fremtid. Aktivistene som med fredelige midler kjemper for sitt lands uavhengighet blir hardt behandlet. Nesten alle saharawiene vi møtte hadde vært i fengsel, og de fleste hadde blitt torturert. De fortalte om omfanget av tortur, undertrykking og kontrollering av deres folk. Om at Marokko sender ned busser med fattigere marokkanere og gir de mat, slik at saharawiene nå er en minoritet i deres eget land. Og om at mer enn 500 saharawier fortsatt er forsvunnet i løpet av okkupasjonen. Men selv om de fortalte disse dystre historiene så de positivt på livet. De hadde et stort håp å kunne få tilbake sitt land, selv om det så håpløst ut, og alle var villig til å ofre sine liv for det.

Politiet vrimlet over alt. Det er flere politi- og sikkerhetsstyrker i Vest-Sahara enn det i dag er saharawier. Overalt hvor vi gikk, tittet politiet oss over skuldrene. De er på hotellet når du skal sjekke inn, de er på havna når du skal se på de utenlandske selskapene der, og de stanser bussene på veien. Denne turen var en ordentlig tankevekker. Jeg håper alle de andre som skal dra ned dit får oppleve like mye som vi gjorde.


Foto (f.v.): Eli Langdalen, Mina Løken, Martin Løken og Marte Enerud Risbø