Saharawiene drømmer om et fritt Vest-Sahara. 

VG
10. mars 2008
Av Jon Magnus
Se saken i pdf.

De lever i ytterste fattigdom, og har begrenset tilgang til mat, klær og helsetilbud. Nå i vintermånedene går nattetemperaturen ned mot null, mens sommerdagene kan være brennende hete, opp mot 60 grader.
De fleste av dem er sunnimuslimer, og har bare ett eneste ønske - å komme hjem til ett fritt og selvstendig Vest-Sahara...

Glemt konflikt
Sahrawier? Vest-Sahara? Ja, vi snakker om en av verdens glemte konflikter, med et folk som få kjenner navnet på, og et land som knapt noen vet hvor er. Og med konfliktaktører som enda færre kan navngi.

Det offisielle navnet er Den Sahrawiske Arabiske Demokratiske Republikk, eller SADR, og landet ligger ganske riktig i utkanten av Sahara-ørkenen, slik navnet tilsier. Med Marokko i nord, Mauritania i sør og øst, Atlanteren i vest og Algerie i nordøst.

Landet er anerkjent av over 80 nasjoner, og er medlem av Den afrikanske union. Men territoriet er like fullt folkerettslig omstridt, og behandles i dag i FN som Afrikas siste uløste kolonispørsmål, til tross for at over 100 FN-resolusjoner samt Den internasjonale domstolen i Haag slår fast at sahrawiene har folkeretten på sin side.

Sahrawienes skjebne har ligget i hendene på storpolitikken helt siden Afrika ble delt mellom europeiske kolonimakter på 1800-tallet. Spania annekterte området etter Berlin-konferansen i 1884, kalte det «spansk Sahara», og trakk seg ikke ut før i 1975. Men før tilbaketrekningen var et faktum, gikk Marokko inn i nord med store styrker, og okkuperte to tredeler av landet.

Flyktet
Mauritania marsjerte inn i sør og tok den siste tredelen, men trakk seg ut i 1979 etter press fra frigjøringsbevegelsen Polisario, som i mellomtiden hadde fått støtte fra naboen Algerie. Mauritania var knapt ute, før Marokko også tok den siste delen, og naboen i nord kontrollerer nå i praksis hele landet.

Kong Hassan drømte om et slags stor-Marokko, som skulle inkludere det området som Spania var i ferd med å forlate. Han sendte sine soldater inn i ørkenlandet, men styrkene møtte kraftig motstand fra sahrawienes egen motstandsbevegelse, Polisario. Etter hvert som marokkanerne rykket fram, måtte titusener av sivile flykte gjennom noen av Afrikas mest ugjestmilde strøk.

De som overlevde bombeangrepene, slo seg ned i flyktningleirer i Algerie. Bare i løpet av de siste to månedene i 1975 kom over 60000 mennesker seg over grensen til nabolandet i nordøst. I dag bor det om lag 165000 sahrawier i disse leirene, og 25000 i leire i Mauritania.

Marokko og Polisario undertegnet en våpenhvile i 1991. Ifølge avtalen skulle det gjennomføres en folkeavstemning året etter, der Vest-Saharas befolkning selv skulle få bestemme om de ville bli en del av Marokko, eller om de ønsket selvstendighet. Men det ble aldri noe avstemning, og Marokko nekter for at det noensinne var et tema.

Kan ha olje og gass
Vest-Sahara er et rent ørkenland, men har store naturressurser, som fosfat og noen av verdens rikeste fiskeforekomster. Man tror også at landet har rike forekomster av olje og gass. Det er derfor ingen grunn til å tro at Marokko frivillig vil gi slipp på området.

Territoriet Vest-Sahara er i dag et delt land. Marokkanerne har bygget en 2000 kilometer lang mur fra nord til sør, for å hindre de gjenværende sahrawiene i å få kontakt med flyktningene på den andre siden. Vest for muren bor det en halv million mennesker; en kvart million marokkanske bosettere som har fått land av Marokko, 150 000 marokkanske soldater og politifolk og vel 100 000 sahrawier som undertrykkes daglig. Øst for muren, i det Polisario- kontrollerte området mot Mauritania og Algerie, bor det 30 000- 50 000 nomader.

Sahrawienes ulykke er at Marokko er en alliert av Vesten, både med hensyn til terrorbekjempelse, våpensalg, narkotika og innvandring. Dermed uteblir Vestens støtte til det flyktende folket. Da Marokko så sent som i 2007 nok en gang ønsket å «inkludere» Vest-Sahara i Marokko, mente for eksempel USA at det var et «konstruktivt forslag». Det skjedde samtidig med at USA signerte en våpenkontrakt med Marokko på flere titalls milliarder kroner.

Den gamle kolonimakten Spania i nord er heller ikke så opptatt av å støtte sahrawiene. Landet vil av innvandrings- og økonomiske grunner holde seg inne med Marokko, og ha tilgang til fiskeressursene utenfor kysten av Vest-Sahara.

Norges politikk har alltid vært å støtte FN- sporet gjennom en «politisk løsning». Men hittil har det kommet få eller ingen politiske initiativer fra «fredsnasjonen» Norge. Bortsett fra å støtte humanitære bistandsprosjekter i flyktningleirene, og å drive minerydding øst for muren.


Bildetekster: 

OPPVISNING: 165 000 flyktninger lever i tiår etter tiår i ørkenleire i Algerie. Leirene administreres av frigjøringsbevegelsen Polisario, som ofte driver oppvisninger for de mange ulykkelige. 
Foto: RONNY HANSEN / Flyktningehjelpen
LEIRLIV: Sahrawie-flyktningene i leirene i Algerie har ingenting å gjøre, ingen jobb, ingen inntekt. Tiden går med til bønn, matlaging, vannhenting og kortspill. Foto: EIRIK KIRKERUD / Flyktningehjelpen.