Verdensmagasinet X
Nr. 2 - 2007 (juni)

Men sønnen min nektet å delta. Som straff ble han utvist fra timen. "Jeg er jo ikke marokkansk, så hvorfor skal jeg synge disse sangene?", spurte han meg da jeg møtte ham etterpå. Først da jeg troppet kjeftende opp på lærerinnens kontor, ble han tatt med i undervisningen igjen. Sønnen min er 11 år. 

I marokkansk-okkuperte Vest-Sahara blir ikke engang barna spart for overgrep. Flere av barneskolene er gjort om til veritable politistasjoner, med kontroller, politifolk som patruljerer skolegården og barn som blir tatt til side for lange forhør. Noen av mine venner som er uavhengighetsforkjempere, har fått sine barn sparket fra skolen og truet av politiet. Politiet forsøker å oppildne de marokkanske barna til å krangle med de saharawiske. 

Ofte blir saharawiske skolebarn også utsatt for tortur. Den 16 år gamle skoleeleven Chtouki Omar ble her om dagen lagt inn på sykehus i El Aaiun med beinbrudd forårsaket av det marokkanske barbariet. 

Det verste overgrepet av dem alle, er likevel at barna blir forsøkt hjernevasket, indoktrinert, stilt på rekke for å hylle det landet som har okkupert vårt land. 

Jeg har selv sett notatene som de saharawiske barna tar med hjem fra skolen. Pensumet er begredelig, fremmed, ødeleggende. Barna pådyttes vårt nabolands løgnaktige forståelse av vårt lands historie.

Ifølge de marokkanske lærebøkene var Vest-Sahara en del av det marokkanske kongedømmet før spanjolene koloniserte oss på 1800-tallet. Ifølge marokkansk historieforfalskning, skal det marokkanske statsapparatet i riktig gamle dager ha strukket seg hele veien ned til Senegalelven, og inkludert ikke bare Vest-Sahara, men også Mauritania lenger sør. Da spanjolene dro fra Vest-Sahara, og marokkanerne kom, skal historiens balanse liksom ha blitt gjenopprettet. Marokko fikk tilbake sitt tapte Sahara som spanjolene hadde tatt fra dem. Gjenerobringen skal ha vært en fredelig marsj, der det ubebodde Sahara ble befolket av lovlydige sivile. 

Det er denne versjonen skoleverket forsøker å dytte inn i hodene på saharawiske og marokkanske barn. 

Samme versjon forsøker Marokko å bombardere oss med i gatene. Tar man en spasertur rundt i Vest-Saharas tettsteder, finner man de samme løgnene. Gigantiske plakater langs veiene forteller hvor stor og velmenende den marokkanske kongen er, som om kongen skulle ha vært kandidat i et forestående valg. Og gatene er oppkalt etter hendelser fra den marokkanske erobringen. På hvert gatehjørne i Vest-Saharas byer veier marokkanske flagg. De har hengt der i over 30 år, men de fortsetter å være like fremmede og ydmykende for oss. 

Problemet med den marokkanske historiefortellingen er at det er en fabrikasjon fra ende til annen. For i Vest-Sahara bodde det folk fra før, som absolutt ikke har ønsket at Vest-Sahara skulle bli en del av Marokko. Og inntoget var langt fra fredelig. Den saharawiske befolkningen ble pepret av bombefly, slik at flertallet av landets befolkning så seg nødt til å forlate hjemlandet. 

Vest-Sahara har heller aldri vært en del av Marokko. Det slo FN-domstolen i Haag fast allerede før det marokkanske inntoget. Okkupasjonen er både brutal, ulovlig og kraftig fordømt av FN. Punktum.

Det er ikke rart at marokkanere flest tror på den marokkanske propagandaen. Dag etter dag har vi måttet leve med at løgnene om vår egen historie florerer i pressen og i klasserommene. Den marokkanske forvridningen av vår historie gjør at mine marokkanske naboer, som har flyttet hit etter 1975, tror at de bor i Marokko. “Det marokkanske Sahara” eller “territoriene i Sør”, kaller lærebøkene, TV-kanalene, politikerne –og naboene mine- landet vårt.

De få journalistene eller aktivistene som våger å påstå noe annet forbys å skrive igjen, eller kastes i fengsel. De få barna som nekter å slutte seg til koret blir kastet på gangen. Kun de som vil leve med løgnene om vårt lands fortid behandles som folk.