Som eneste norske løper kom jeg tilfreds igjennom løpet denne gang.
Sverige stilte med Bengt Assarsson. Den 7. utgave av Sahara Marathon, til støtte for staten Vest-Saharas selvstendighet, og mot Marokko’s okkupasjon, er gjennomført.

Klokken 7.00 sitter jeg på en madrass på gulvet i bussen som kjører løperne til start. Etter et par dager med betente føtter og noe halsbetennelse sitter jeg sidelengs i bussen og ser ut det store lange vinduet. Jeg tenker på at da jeg for to år siden var savnet i sandstorm. Da tanken på at jeg kunne risikert å være tapt for mine barn raste som et glimt igjennom hodet. Et vakkert ørkenområde fremtrer og bilder vandrer som på film i det bussen drar meg gjennom landskapet. Av en eller annen grunn begynner jeg lavmelt å synge gamle sanger jeg en gang var bra på å synge. Det var en slags meditasjon. Jeg tenker at i dag skal jeg ikke tenke en eneste negativ tanke. Alt det fine skal bringe meg igjennom løpet. Selv ikke mennesker jeg ikke liker, skal skjenkes en negativ tanke. Jeg følte en glede ved tilværelsen. Verken halsen eller andre ondter snakket i dag.

Vel fremme går de 30 minuttene til forberedelser svært fort, slik det alltid gjør før dette løpet. 2 minutter før start hører jeg en stemme på svensk, en mann spør om hva jeg forventer av løpet og hvorfor jeg stiller. Jeg blir overrrumlet av plutselig å være på opptak av Svensk TV. De betror meg at det også er en svensk løper som deltar. Det er forfatteren Bengt Assarsson som de gjør en tv-film på. Det er fint. Så er jeg liksom ikke alene fra Norden da.

Deltakerne kom fra 22 nasjoner. I tillegg til Vest-Sahara og Algerie kom langveisfarende fra USA, Singapore og Sør-Afrika. De fleste kom som vanlig med charterfly fra Spania og Italia. Takket være den engasjerte ultraløperen Holger Finkelnagel kom også et fly med løpere fra Tyskland denne gang. De hadde med løpere på alle distanser.

113 løpere stilte til maraton, 86 til halvmaraton, 105 til 10 km og 34 til 5 km. På hjemveien hørte jeg av en ung korpulent dame at hun hadde spasert 10 km på 2 timer. Hun hadde en fin stund i ørkenen alene gjennom løpet. For maratonløperen Lim Nghee Huat fra Singapore var det ønsket om opplevelsen og forholdene i ørkenen som inspirerte til deltakelse. Han ønsket også å støtte de saharawiske flyktningene. Han la til at det var fint å møte nye venner og ikke minst, at løpet var en del av treningsprogrammet for 217 km løpet i Death Vally i USA, som går i juni.

Planene for italienernes reise til det frigjorte område rundt Tifareti ble endret. Dermed nådde vi ikke målområdet for Ultra som tenkt. Oppdatering om Ultra kommer når opplysninger foreligger.

Mitt løp
Jeg hadde jo ikke fullført et maraton siden Nordmarka 2005. Og beste tid har jeg fra debutåret 2004 med tiden 3.55.32. Jeg var usikker på hva jeg ville klare denne gang. Jeg hadde noen bra treninger bak meg, men mengden er nesten bare halvparten av hva jeg en gang hadde foran et løp. Skadene har vært hyppige, men desto svært kortvarige de siste månedene. Etter litt fomling med klokka ved start, måtte jeg dra på for å nå igjen feltet, dermed fikk kom jeg fort opp i tempoet. Langt der fremme fant jeg min nye venn Massimo, som jeg derfra fulgte omtrent gjennom hele løpet.

Jeg passerte 5 km med bare 1 min lengre tid en hva jeg har på Rye-løpet. 10 km passeres på 1,5 min mindre enn hva jeg har på Sentrumsløpet. Jeg er glad, pigg og fokusert. 21 km passeres på 1.33. Jeg har 1.52.45 i Drammen 2003 og 1.45 ved trening på bane 2005.

Her regnet jeg feil, og tenkte 20 km istedenfor 21. Dermed trodde jeg at farten hadde saknet noe, mens den egenlig så vidt hadde økt. To løpere passerte og jeg ble trigget. Om jeg bare holdt farten kunne jeg slå David Johnsons norske rekord på 3:42:45 fra i fjor. Det førte til at jeg økte farten. Det ble tyngre å løpe. Nå begynte stigningen og løsere sand, jeg kom frem til kollene i tur og orden. Her gav jeg det meste av hva jeg hadde. På 24 km hadde jeg 1.59.

Nå kjente jeg en sliten kropp under solen, som hadde begynt å steke. I overgang til løs sand snublet jeg i en stein, så var det gjort, jeg lå der i smertefull krampe. Som fra intet dukket en Jeep frem med mannskap som gav vannmassasje og fylte saltet energidrikk på min flaske. Deretter fullførte Massimo og jeg på tiden 4.48. Mens jeg hadde slitne legger, hadde Massimo et vanvittig gnagsår på oversiden av foten. Etter løpet hadde jeg allikevel glade legger. Påfølgende dager var jeg støl i lårene, men føttene gikk fri. Jeg ser frem til neste år. Legger opp til et ”da stiller jeg sterkere”. Og da må jeg disponere løpet riktig. Allerede nå vet jeg om tre andre nordmenn som tenker å delta i 2008. Etter annonsering håper jeg å få med en god håndfull kvinner og menn.

Se flere bilder og les saken i Kondis 16.03.07 på hjemmesidene til Sportsklubben Rye 25.03.07.

Se også:
21.02.2007: Oddvar Røsten på NRK Frokost-TV
09.03.2005: Bilder NRK Rogaland