De saharawiske flyktningleirene er tett forbundet med hverandre slik at de kan drives på en god og effektiv måte. De har eksistert i rundt 30 år, og har gått fra å være enkle grupper med telt til å ligne på byer, med sykehus, skoler og butikker. Likevel er livet der vanskelig. Sulten og den brennende heten – det kan bli over 50 grader der i perioder av året - er noe av det jeg opplevde som barn som har gjort dypest inntrykk. Jeg føler ikke at forholdene vi lever under er passende for noe menneske. Kreftene det krever bare å overleve i den golde ørkenen er mer enn noen person kan takle.

Som barn levde jeg under slike forhold uten å være meg fullstendig bevisst den harde virkeligheten. Tanken om at jeg var flyktning krysset aldri mitt unge sinn. Jeg trodde alle mennesker levde slik som meg, og at dette var vår felles skjebne. På skolen lærte vi riktignok sanger om kjærlighet til fedrelandet og vilje til å kjempe for det, men jeg forsto ikke den fulle rekkevidden av slike tekster.

Dette forandret seg i 1997. Jeg ble invitert til Spania for å delta på en såkalt “fredsferie” arrangert av en spansk organisasjon som hjelper saharawiske barn. Ferien ga meg mulighet til å se en annen verden, og forstå at det fantes noe mer enn bare ørken og telt. Det var da jeg forsto at livet vi lever i flyktningleirene er et resultat av en grusom okkupasjon. Jeg begynte å virkelig forstå hva uavhengighet og det å være i sitt eget land betyr. Jeg kunne også skjønne rekkevidden av det jeg hadde hørt om en våpenhvile og det å være flyktning.

I leirene deler vi en drøm om en gang å kunne bestemme over vår egen fremtid og bli respektert. Vi er alle sikre på at vi ikke er født til å være flyktninger resten av livet. Det er smertefullt å vokse opp og ikke bare måtte leve med sine egne problemer, men også se dem rundt seg lide av sult og sykdom som er forårsaket av de vanskelige forholdene i leirene. Der jeg bor er det vanlig å se mødre gråte ved sitt nyfødte barn fordi de vet hvor mye barnet vil lide gjennom livet.

Det er også opprørende å se hvordan unge og voksne med evne til å gjøre verden til et bedre sted ikke får mulighet til å jobbe mot et slikt mål fordi vi er glemt i leirene. Jeg håper at disse en dag vil få muligheten til å utnytte sitt potensial.

Jeg er sikker på at et fritt og uavhengig Vest-Sahara vil kunne bygge broer mellom arabiske land og mellom den arabiske og vestlige verden. På den annen side, hvis man tillater sitasjonen å vedvare som i dag vil frustrasjonen og sinnet vi bærer på øke. Saharawiene er modige og bevisste, og vi vil klare å holde ut og stå sammen for å vinne vår frihet til slutt. Men det er trist å vite at de fleste i verden ikke kjenner til vår skjebne og å føle at vi er fullstendig glemt i flyktningleirene.

Håpet mitt er at vi snart vil se en ende på det urene spillet som har ført til denne situasjonen og vinne retten til å leve som et fritt folk i vårt eget land.

Lamira AliAlisalem studerer i dag i Italia. Hun er en av ni saharawiske elever som har blitt valgt ut til å gå på United World Colleges (www.uwc.org), en organisasjon av internasjonale skoler som gir fulle stipender til elever fra hele verden.