Det ikke-selvstyrte territoriet Vest-Sahara er delt i to. En del er under marokkansk okkupasjon, en annen er det ikke. Den ikke-okkuperte delen ligger hovedsakelig i øst, men strekker seg også langs den mauritanske grensen i en tynn korridor ut mot Atlanterhavet. 

Det var i denne korridoren at Marokko i august, på et sted med navn Guergerat, valgte å bryte våpenhvilen med Polisario, ved å sende inn personell. Dette førte til den største militære spenningen mellom partene siden våpenhvilen i 1991. Frigjøringsbevegelsen Polisario sendte styrker til stedet, og i flere måneder har partene bare stått få hundre meter fra hverandre. 

26. februar annonserte Marokko at de trekker seg ut. 

«Det er godt at denne provokasjonen Marokko satte i gang i fjor nå er ute av verden. Nå gjenstår det bare at Marokko aksepterer retur av FN-troppene som de deporterte i fjor, at de godtar å komme tilbake til forhandlingsbordet, at de godtar besøk av FNs spesialutsending til Vest-Sahara og at de godtar folkeavstemningen i territoriet», sier Erik Hagen i Støttekomiteen for Vest-Sahara. 

I fjor nektet Marokko FNs tidligere generalsekretær Ban Ki-Moon å besøke FN-troppene i territoriet. En talsperson for nye generalsekretæren, Antonio Guterres, uttrykte så sent som 25. februar sin «dype bekymring over den økte spenningen». 

Han ba også om at militære styrker skulle trekkes vekk fra Guerguerat. 

24. februar skal Kong Mohammed ha sagt i en telefonsamtale med FNs generalsekretær at de mener Polisarios framgang var provoserende. 

Nå har Marokko likevel trukket sine operasjoner ut, i tråd med Guterres' krav. 

To små ord i teksten fra generalsektetæren vitner også om at situasjonen for de utviste FN-troppene ennå ikke er løst: Spenningen i Guerguerat har blitt overvåket av FN «på dagtid», uttrykker Generalsekretæren. 

Dette er et hint over FN-troppens begrensete operasjonalitet. I fjor kastet Marokko ut størstedelen av den sivile komponenten av Vest-Sahara-operasjonen. Mens Ban Ki-Moon tydelig redegjorde til FNs Sikkerhetsråd at operasjonen nå lå med brukket rygg, og at dette truet våpenhvilen, og til tross for at USA foreslo at Sikkerhetsrådet skulle kreve Marokko å ta tilbake hele FN-troppen umiddelbart, hadde Marokkos allierte Frankrike en annen posisjon. Frankrike insisterte på at Marokko måtte forhandle med Generalsekretæren om returen til Sikkerhetsrådets styrke. Resolusjonen fikk så lite støtte i Sikkerhetsrådet at den bare ble vedtatt med et nødskrik. Fem stater ytret kritikk mot måten resolusjonen var utviklet på. 

Få måneder etter, mens Marokko fortsatt lå i meningsløse samtaler med FN-sekretariatet, sendte de sine folk inn i Guerguerat i august 2016. 

Siden den gang har FN-troppene pendlet flere hundre kilometer hver dag, fra sitt kontor ved Dakhla ned til grensen mot Mauritania. 

"Marokkos evige provokasjoner i Vest-Sahara gjør at de hele tiden tar fokus vekk fra det som er FNs misjon i Vest-Sahara, nemlig å avkolonisere territoriet gjennom en selvbestemmelsesprosess. Marokkos sorti fra Guerguerat bør nå møtes med internasjonal fordømmelse over at de valgte å bryte avtalen i utangspunktet. Det siste året har de flyttet FN-prosessen 10 skritt tilbake, det er avgjørende at de ikke berømmes for å ha flyttet prosessen 9 skritt bakover istedet", sier Hagen. 

Så sent som 21. desember 2016 uttalte EU-domstolen i en dom at Marokko ikke har noe mandat til å oppholde seg i territoriet, med referanse til FN-resolusjoner som fordømmer okkupasjonen.