"Etter 40 år med okkupasjon og menneskerettighetsbrudd er det tid for at verdenssamfunnet får en ende på okkupasjonen", uttaler landsmøtet til Senterungdommen.
Uttalelsen nedenfor ble
vedtatt av Senterungdommens landsmøte 9. november 2014.
Afrikas siste Koloni Mange tror at kolonitiden er over, men det er den dessverre ikke. I 1975 forlot Spania Vest-Sahara etter flere år med okkupasjon, og Saharawiene så frem til at Vest-Sahara endelig skulle bli selvstendig. I stede rullet marokkanske styrker inn i territoriet, stikk i strid med folkeretten og en uttalelse fra Den internasjonale domstolen i Haag. Dette førte til 16 år med væpnet konflikt mellom Vest-Sahara sin frigjøringsbevegelse og Marokkanske styrker. Men i 1991 ble det inngått en våpenhvileavtale som skulle føre til en folkeavstemming om området skulle bli selvstendig eller ikke.
Dette er nå over to tiår siden, men det har enda ikke vært folkeavstemming om uavhenginghet i Vest-Sahara. Marokko har satt seg på bakbeina, og selv om over 100 resolusjoner fra FN har krevd at Vest-Saharas folk må få rett til selvbestemmelse, fortsetter overgrepene mot det saharawiske folket.
Grove brudd på menneskerettighetene som trakassering, tortur, overvåking, og innskrenkning av ytringsfrihet, er eksempler på saharawienes hverdag under marokkansk okkupasjon. Vanligvis har alle FN-operasjoner mandat til å overvåke og rapportere brudd på menneskerettighetene, men MINURSO, som er FN operasjonene i Vest-Sahara, har ikke dette mandatet.
Samtidig med alle bruddene på menneskerettigheter, tappes Vest-Sahara for de mange naturressursene som landet har, som fisk, fosfat, olje og gass. Alt dette utan at saharawiene sitter igjen med noen ting. Grunnen til dette er at all den økonomiske aktiviteten kontrolleres av den marokkanske regjeringen.
Den internasjonale bevisstheten rundt de etiske problemene med investeringer i de okkuperte er økende og flere utenlandske selskaper har trukket seg ut. Norge har frarådet norsk næringsliv å investere i Vest-Sahara. Men selv med den økende besvisstheten på konflikten, fortsetter internasjonale og norske selskaper å operere i de okkuperte områdene. Dette gjelder spesielt selskaper som driver innen skipsfart, olje og gass. Disse selskapene bidrar direkte til å opprettholde den marokkanske okkupasjonen og utnyttelse ressursene som tilhører Vest-Sahara.
Det er ikke kun private selskaper som støtter opp om denne. Det samme gjør EU, som blant annet har inngått en handelsavtale med Marokko som åpner for at Marokko kan eksportere fisk og jordbruksprodukter fra det Vest-Shara. Dette er direkte med å undergrave FNs fredsarbeid og folkeretten.
Etter 40 år med okkupasjon og menneskerettighetsbrudd er det tid for at verdenssamfunnet får en ende på okkupasjonen og Afrikas siste koloni. Norge bør spille en sentral rolle i å påvirke verdensamfunnet og EU, for å få en slutt på okkupasjonen og bruddene på menneskerettighetene.
Derfor krever Senterungdommen at:
Norge engasjerer seg, slik at det kan bli enighet mellom partene og en politisk løsning på konflikten, som gir saharawienes rett til selvbestemmelse og organisasjonsfrihet.
Norge arbeider internasjonalt for at flere land fraråder investeringer i Vest-Sahara.
Norge gjennom EØS-samarbeidet arbeider for at EU skal avslutte handelsavtaler med Marokko, som bryter med folkeretten og støtter opp under okkupasjonen av Vest-Sahara.
Norge krever at mandatet til MINURSO også utvides til å inkludere overvåking av menneskerettigheter.
Norge etter etableringen av folkerettslig grunnlag, skal anerkjenne et selvstyrt Vest-Sahara som uavhengig stat.