Kronikk i Nationen, 13. sept 2014

Av Olaf Godli, generalsekretær, Norsk Bonde- og Småbrukarlag
og Erik Hagen, daglig leder, Støttekomiteen for Vest-Sahara

I løpet av noen generasjoner vil etterspørselen etter mineralsk fosforgjødsel overgå produksjonen. Hvordan skal vi da dyrke fram mat?

Grunnstoffet fosfor er en avgjørende bestanddel i gjødsel og mat. Planter trenger fosfor for å vokse. For hver avling bonden høster, forsvinner det fosfor fra jordsmonnet. Om neste avling skal bli like god, må åkeren gjødsles. Storskalajordbruket, som utgjør motorene for den globale matproduksjonen, er i dag bygget på tilførsel av mineralgjødsel. Men fosforet i denne mineralgjødselen stammer fra fosfatgruver og disse reservene vil en gang i framtiden gå tomme. Matproduksjonen slik den ser ut i dag lever på lånt tid.

Sett i lys av hvor avgjørende fosfor er for verdens matvareproduksjon, er det bemerkelsesverdig at det er et såpass lite kjent tema i Norge. Ikke et eneste parti har vedtatt posisjoner om spørsmålet og forskningsmiljøene er små. Myndighetene konfronteres aldri: Ved kun én anledning har en opposisjonspolitiker trukket fram spørsmålet i Stortingets spørretime. Det er nå tre år siden.

En rapport utgitt av Støttekomiteen for Vest-Sahara og Norsk Bonde- og Småbrukarlag oppsummerer hvor den internasjonale forskningen i dag står i spørsmålet om reservenes varighet. Flere forskere trekker skremmende konklusjoner. Riktignok er det store sprik i anslagene for hvor lenge reservene vil vare. Overordnet er det slik at gjødselindustrien har et optimistisk syn, og hevder de vil holde i mange hundre år. Flere forskere er imidlertid mer skeptiske, noen snakker om en mulig kollaps allerede om noen tiår. I et historisk perspektiv er begge deler svært kort tid.

På det tidspunktet da etterspørselen vil kunne overgå produksjonen, har verdens befolkning blitt betraktelig større. Samtidig tillegger stadig flere av oss en kjøttrik diett som krever mer av det verdifulle fosforet. For å møte den framtidige fosformangelen må vi begynne å tilpasse oss allerede i dag.

Bare noen få land i verden har i dag drivverdige fosforreserver, og forskningen snakker derfor om fosfor som en global ikke-fornybar ressurs. To land kontrollerer hele 80 prosent av reservene: Marokko og Kina. Marokko er det landet som besitter klart mest av de kjente reservene, og en del av disse befinner seg i Vest-Sahara som Marokko okkuperer. Denne markedsdominansen på tilbudssiden gir fosfor i mineralgjødsel et viktig geopolitisk aspekt. Landene som er avhengig av import av fosfor for å holde matproduksjonen oppe er svært sårbare for forstyrrelser i markedet.

I en framtid med økte gjødselpriser kommer verdens fattige dårlig ut. Har de ikke råd til - eller tilgang på - gjødsel blir det mindre avling å selge på markedet og til å brødfø familien. Mer enn 70 prosent av verdens fattige i utviklingsland bor på landsbygda og er direkte eller indirekte avhengige av landbruk som sitt levebrød. En økning i gjødselprisene vil også påvirke matprisene på markedet i betydelig grad. Attpåtil kan mineralgjødsel levert på gården faktisk koste en bonde i Afrika sør for Sahara 2-6 ganger mer enn det koster en europeisk bonde. Noe av denne forskjellen skyldes mangel på infrastruktur i utviklingslandene, slik som veier
og distribusjonssystemer.

Til tross for at verdens fosforreserver er en så avgjørende del av framtidig global matsikkerhet, virker ikke norske myndigheter å ha et syn på om internasjonal overvåkning og forvaltning av fosfor bør være del av norsk utenriks- eller utviklingspolitikk.

En global nettoreduksjon i uttak av fosfatstein på grunn av rike lands resirkulering vil også spare mer til fremtidige generasjoner. Av hensyn til verdens fattige og kommende generasjoner må vi begynne å ta vare på fosforet vi har i omløp. Dette er teknisk mulig, men vil kreve at det utvikles langt bedre systemer for gjenvinning av fosfor fra avløpene. Dette vil kreve et radikalt skifte i tenkningen rundt ikke-fornybare lagerressurser som ingen politikere ser ut til å ta på alvor i dag.

Men til tross for hvor alvorlig framtid vi går i møte, viser vår rapport at det ikke eksisterer noen overordnet strategi for en bærekraftig forvaltning av fosfor i Norge. Under skrivingen av rapporten har vi kontaktet samtlige norske etater som kan tenkes å arbeide med spørsmålet. Ingen etat gir inntrykk av å ha et overordnet koordinerende ansvar. Det finnes heller ingen overordnete mål for hvor mye fosfor fra avløpsvannet som skal resirkuleres tilbake på jordene, slik man har i Sverige.

Våre to organisasjoner har svært ulike agendaer. Støttekomiteen for Vest-Sahara har i en årrekke studert verdenshandelen med grunnstoffet. Småbrukarlaget er på sin side opptatt av bærekraft og langsiktighet i norsk og internasjonalt landbruk, som motsetning til storskaladrift. Vi deler likevel en felles bekymring av det kommende fosforproblemet.

For å møte den kommende framtiden trenger vi å gå vekk fra driftsformer som har mineralgjødsel som eneste kilde til fosfor. Samtidig må norske myndigheter umiddelbart legge planer for en fremtid med mulig global fosformangel.