Stemmer fra Vest-Sahara
I denne portrettserien møter du fem saharawiske kvinner. De engasjerer seg på ulike felt, men alle risikerer liv og helse gjennom sitt daglige virke som politiske aktivister. Støttekomiteen møtte kvinnene på FNs menneskerettighetsråds 25. sesjon i Genève i mars 2014. Bildet ovenfor kan lastes ned her. 

El Ghalia Djimi (Association Sahraouie des Victimes des Violations Graves des Droits Humains - ASVDH)

1. Hva bringer deg til Genève?
Jeg er her for å delta på FNs menneskerettighetsråds 25.sesjon. Dette er min femte tur til Genève og denne gangen er vi en delegasjon med nesten bare kvinner, hvilket gjør meg veldig glad. 

2. Hvordan ble du politisk aktiv?
Jeg ble født i Marokko i 1961 og da jeg var mindre pleide flere saharawier å bo hjemme hos oss i Agadir. På midten av 70-tallet minnes jeg at mange begynte å snakke om den marokkanske bombingen og jeg husker blant annet at jeg så mange tanks i byen. Da jeg spurte om disse tanksene var en del av den grønne marsjen ble jeg bedt om å tie stille og aldri snakke om dette igjen - med mindre jeg ønsket å bli fengslet. Det var på denne tiden at min politiske bevissthet ble vekket. Den marokkanske undertrykkelsen på denne tiden var ekstrem og det var veldig vanskelig for oss å jobbe politisk i Marokko. Men jeg var heldig som hadde en far som tidlig ga meg et pass og fortalte meg at jeg måtte leve det livet jeg ønsket å leve. Derfor dro jeg til Las Palmas for å jobbe for Vest-Sahara-saken. I 1984 ble moren min kidnappet. Myndighetene mente at huset vårt var blitt et samlingspunkt for Polisariosympatisører. Den dagen følte jeg et sterkt politisk kall, og aktivismen ble en del av meg. Jeg flyttet derfor ti El Aaiún i 1986 for å bidra til at det saharawiske folket kunne jobbe samlet mot den marokkanske okkupasjonen.

3. Hva motiverer deg i ditt arbeid?
Det at jeg har tilbrakt flere år i fengsel har vært med på å motivere meg i mitt arbeid. Etter å ha gjennomgått tortur, hvor jeg blant annet ble bitt av hunder og utsatt for et syreangrep, ble jeg bare mer fastbestemt på at jeg måtte holde både min og mine kollegaers motivasjon oppe. Det var særlig tre faktorer som gjorde dette mulig for meg; troen på Gud, troen på saken vår, og moren min.

4. Har du et personlig forbilde?
Mitt største forbilde er min mor som tidlig lærte meg å være en sterk kvinne. Mitt andre forbilde er El Ouali Mustapha Sayed, grunnleggeren av Polisario. 

5. Hva slags forandringer mener du FN kan bidra med i Vest-Sahara? 
Basert på min erfaring kan ikke FN forandre situasjonen i Vest- Sahara med mindre det finnes politisk vilje blant supermaktene til å få denne konflikten på agendaen. 

6. Hvis konflikten endte i morgen – hva ville du gjort?
Jeg hadde fortsatt å jobbe som menneskerettighetsaktivist for å fremme og beskytte det saharawiske folk. Men først hadde jeg tatt en fridag, for som ethvert menneske begynner jeg å bli eldre. Jeg hadde imidlertid ønsket å beholde aktivismen i familien. Jeg har tre døtre, og akkurat nå prøver jeg å finne ut av hvem av dem jeg skal lære opp til å bli en god aktivist.