Innlegg, BT, 25. januar 2014
Asria Taleb Mohamed, student.

I går satt jeg i et telt i en flyktningleir, men i dag ser jeg ut av vinduet i Norge. Jeg studerer det fantastiske, norske skogslandskapet, og tenker på hvor urettferdig livet er. Kan du se for deg at du den ene dagen er i et av verdens rikeste land, mens du neste dag er tilbake i flyktningleirene der du hører hjemme, i et telt midt ute i ørkenen?
Stor forskjell

Etter å ha bodd i Norge i over tre år fikk jeg i julen endelig mulighet til å reise tilbake til de saharawiske leirene i Tindouf, Algerie. Kvelden jeg ankom var det mørkt, og det lignet på vintermørket i Norge. Forskjellen er at det ikke var noen gatelys, men innimellom kunne jeg skimte teltene i lyset fra billyktene. Husene, bygget av sand, så små ut sammenlignet med hvordan jeg husket dem.

Neste morgen våknet jeg, spent på å se hva som hadde endret seg etter at jeg reiste fra leirene. Men det var ingen endringer. Familien min har fortsatt det samme teltet, de samme rommene bygget av sand, og alt så skittent og støvete ut.
Arroganse

Min yngste søster sa «Vårt hjem er rent og vakkert, det er øynene dine som er blitt vant til det fine livet i Norge». Fleipende spurte hun om jeg syntes hun så skitten ut. «Slutt å sammenligne Norge med flyktningleirene», sa hun. Hun hadde rett. Etter å ha kommet tilbake til leirene skjønner jeg hvordan det å bo i Norge. Levekårene folk flest har der, kan gjøre folk så arrogante som jeg følte meg i teltet sammen med søsteren min.

For i Norge har jeg bodd i vakre hus, og selv om de ikke var mine egne, begynte jeg å fordømme familien min for ikke å holde samme standard. Sannheten er at disse to stedene - Norge, og flyktningleirene i Algerie - ikke kunne vært mer forskjellige om det så var to forskjellige planeter.
Hermetisk fisk

Når det gjelder mat er de saharawiske flyktningene helt avhengige av humanitær bistand. Jeg, som bor i Norge, hvor jeg kan få den beste ferske fisken, fant meg selv sittende sammen med min familie og spise hermetisk fisk gitt av den svenske regjeringen som humanitær hjelp.

Da jeg vokste opp, hadde vi ikke noe fisk, noe som har forårsaket flere ernæringsmessige problemer blant min generasjon. Den hermetiske fisken jeg spiste sammen med min familie blir fordelt blant dem som bor i flyktningleirene - én boks pr person i måneden.

Når jeg har sittet på gulvet rundt det lille bordet og spist fra samme fat som min nevø og niese har jeg alltid ønsket å spise mindre, slik at de kan få mer. Når jeg er i Norge sier jeg ofte, halvveis ironisk, til mine venner og deres barn: «Spis maten deres og tenk på barna i Afrika». De barna er mine nevøer og nieser.
Norsk skipsfart involvert

Alt jeg klarte å tenke på mens jeg satt rundt middagsbordet i flyktningleirene var hvordan norske og skandinaviske selskaper er direkte ansvarlige for å frakte naturressurser ut av de okkuperte områdene i Vest-Sahara - i strid med folkerettene og de saharawiske folkets ønsker.

Få mennesker i Norge kjenner til nøyaktig hvor involvert norsk skipsfart er i å opprettholde den marokkanske okkupasjonen av landet - og opprettholde folkets lidelser. Ved å hjelpe Marokko for å utnytte naturressurser som tilhører Vest-Sahara, er mine nevøer og nieser tvunget til å overleve på humanitær hjelp fra Skandinavia.
Uavhengighet fra okkupasjon

De saharawiske flyktningleirene ble etablert etter at tusenvis av mennesker ble tvunget til å flykte fra hjemlandet sitt på grunn av den marokkanske invasjonen i 1975. Det er mer enn 165.000 mennesker som lever slik min familie gjør. Disse leirene skulle være midlertidige, men nå har det gått 39 år og fortsatt har få mennesker hørt om dem. Jeg er datter av disse leirene, og selv om jeg studerer i Norge bærer jeg historien om mitt folk uansett hvor jeg går.

Jeg tror ikke det å sende mer fisk, klær, eller mat vil løse problemet, selv om det gjør livet enklere for flyktningene. Det vi virkelig trenger hjelp til er å hevde vår rett til uavhengighet fra okkupasjon. Vi ønsker at de norske selskapene som er med på å støtte okkupasjonen slutter å stjele ressurser fra oss, og heller hjelper oss å hevde vår rett.

I går reiste jeg tilbake til Norge for å fortsette studiene. Svært få her kjenner vår situasjon. Det jeg trenger, er foreldre som forteller sine barn om den uretten som begås. Jeg skulle ønske de sa: «les boken din, tenk på barna i Afrika.»