14. november 1975 ble Madridavtalen inngått. Dette var en hemmelig avtale mellom Spania, Marokko og Mauritania, hvor Vest-Saharas framtid ble avgjort, uten at representanter fra Vest-Sahara var tilstede og uten at noen folkeavstemning ble nevnt.

Ifølge avtalen fikk Marokko rett til å okkupere de nordligste to tredjedelene av territoriet, og Mauritania fikk den sørligste tredjedelen. Dette var naturligvis i strid med FNs prinsipper om avkolonisering - og helt mot det saharawiske folkets vilje. Spania fikk beholde 35% av eierskapet i fosfatgruvene, fikk ha to militærbaser i territoriet og fikk beholde rettigheter til å fiske utenfor kysten av Vest-Sahara.

Denne avtalen kom en kort måned etter at Den internasjonale domstolen i Haag hadde kommet med sin Vest-Sahara-uttalelse. Ifølge domstolen hørte Vest-Sahara til folket som bodde der før spanjolene kom. Båndene mellom folkene i Vest-Sahara og kongen av Marokko var ikke av en slik art at de påvirket implementeringen av deklarasjonen om avkolonisering av Vest-Sahara, framfor alt implementeringen av prinsippet om selvbestemmelsesrett gjennom befolkningens frie vilje, understreket domstolen.

Flere FN-resolusjoner mellom 1960 og 1975 slo fast saharawiernes rett til selvbestemmelse. FN hadde siden 1966 oppfordret Spania til å la saharawiene få oppfylt sin selvbestemmelsesrett. I 1974 hadde endelig Spania gått med på det, og holdt en folketelling der 73 497 personer i Vest-Sahara ble funnet stemmeberettiget. Folkeavstemningen ble imidlertid ikke holdt, og har ennå ikke blitt holdt idag, 47 år siden kravet om folkeavstemning først ble satt fram.