Av Asria Mohamed, Bergen
Publisert i Bergens Tidende, 24.12.2012

Jeg er muslim, og jeg gleder meg til jul! Da jeg var 10 år gammel tilbrakte jeg sommeren hos en spansk familie, som en del av et veldig bra prosjekt for barn som kommer fra stedet der jeg er født og oppvokst - flyktningleirene i ørkenen i Algerie. Vertsfamilien min ville overbevise meg om at Jesus ga oss alt.

Den gang svarte jeg at det ikke er riktig, det var Allah som gjorde det. Da var jeg 10 år gammel, nå er jeg blitt 26 år. Jeg har aldri kunnet forstå hvorfor Gud ikke var rettferdig med oss alle. Hvorfor han ga dem et fint liv og sikkerhet, mens jeg fikk sorg og lidelse.

Etter den sommeren dro jeg tilbake til flyktningleirene. Der bodde jeg i et telt og var avhengig av bistand og nødhjelp, uten å ha utsikt til et bedre liv og en bedre fremtid. I teltet bodde jeg med mine syv søsken og min mor. Flyktningleirene er lokalisert i ørkenen i Algerie, mangelen på vann er et stort problem.

Jeg har mange ganger ønsket at jeg kunne ta med meg vann fra Norge til flyktningleirene. På sommeren blir det over 50 grader varmt.

Situasjonen i flyktningleirene er nå alarmerende fordi vi stadig mottar mindre og mindre nødhjelp. 86 % av damene på min alder har anemi. Jeg hadde det også da jeg kom til Norge. Her har jeg fått medisiner, men hva med alle de andre?

1 av 4 barn er underernært, og 93 % er feilernært. Jeg skal ikke bli politisk her, men politikk er forbannelsen over vårt liv. 200. 000 mennesker bor i et av de mest avsidesliggende og ugjestmilde områdene i verden fordi Marokko okkuperer landet vårt.

Jeg kom til Norge i 2010. Jeg integrerte meg i samfunnet med én gang, samtidig som jeg har beholdt identiteten min. Bergen er mitt midlertidige hjem og jeg ser på meg selv som en ekte bergenser.

Men det gjør vondt i hjertet å finne ut at så få vet om vår tragedie. Mangel på mat og god helse kan drepe et menneske, men fornektelse og ignoranse dreper sjelen. I vårt tilfelle dør vi dobbelt og ingen ser ut til å bry seg.

I fjor feiret jeg for første gang jul, med familien til en venn. Han har jobbet som lærer i flyktningleirene der Saharawiene bor. Nå som jeg har fått se et ekte juletre innser jeg hvor mye jeg har gått glipp av som barn. Jeg har fått oppleve fred og stabilitet, det er en sjelden følelse for oss flyktninger.

Det beste av alt var tryggheten av å være i en familieatmosfære, føle den samme kjærligheten som jeg 10 år gammel fikk føle hos den spanske familien. Den følelsen fikk jeg i fjor fra den norske familien jeg feiret jul med.

Det er juletid og du kommer til å få dusinvis av henvendelser og brev fra organisasjoner og mennesker som gjør sitt beste for å få deg til å støtte akkurat deres sak. Jeg skriver dette leserinnlegget fordi du ikke kommer til å få noen brev eller telefoner som ber deg støtte folket mitt i flyktningleirene.

Du kommer ikke til å få se bilder av barn foran teltene som bare trenger oppmuntrende ord for å få håpet opp. Du kommer ikke til å få høre noe i media om disse menneskene som i så lang tid har vært i nød, mens verden har valgt stillhet foran handling.

Jeg er oppdratt til ikke engang å be om hjelp selv om jeg trenger det. Det har med ære å gjøre, men jeg skal ikke be om noe til meg selv. Jeg vil bare komme med et forslag til en julegave som er mer verdifull og spesiell i år. En støtte til de maktesløse flyktningene, mesteparten av dem er kvinner og barn. De kan støttes gjennom den eneste norske organisasjonen som gjør stemmene deres hørt: http://vest-sahara.no/a1x1610. Gaven din kommer til å gjøre en forskjell som gir resultater allerede på kort sikt.

Gaven din vil gi dem håp, og det vil vise dem at noen der ute i den store verden vet om og bryr seg om den vanskelige hverdagen deres. Du trenger ikke være rik for å hjelpe, litt for deg er uendelig mye for oss.

Jeg forteller deg dette i tilfelle du ikke har bestemt deg for om du vil gi til noen som trenger hjelp, eller om du ikke har bestemt deg for hvem. Jeg er født og oppvokst der, jeg vil ikke at de som vokser opp der i dag skal gå gjennom de samme lidelsene som meg. Gaven din vil være meningsfull, den vil utgjøre en forskjell og gi håp.

Akkurat som jeg alltid har vært glad i den spanske familien jeg fikk bo hos, kommer de alltid til å være glad i deg når de vokser opp.

Jeg skal feire jul med en norsk familie, og kommer til å tenke på dem av dere som gir en gave til folket mitt til jul. Man skal ikke føle seg skyldig om man ikke gir noe, en bønn for folket mitt vil jeg også bli glad for.

Jeg er den eneste saharawien som bor i Bergen. Jeg er ikke rik og jeg har ikke et stabilt liv, men jeg hever stemmen for folket mitt. Å jobbe for at de skal få et bedre liv er det som holder meg i live mens jeg er langt, langt vekke fra hjem og familie.