Av Øystein Skotheim
AUF i Oslo
Innlegg i Dagsavisen, 4. juli 2011

Jeg skal en gang tjene til livets opphold med pensjonsmidler fra Oljefondet. Det gruer jeg meg til. Jeg gruer meg fordi mine penger har blitt tatt fra et folk uten land. Statens Pensjonsfond Utland investerer i fire selskaper som tjener på plyndringen av de okkuperte områdene av Vest-Sahara.

De innfødte i Vest-Sahara, sahrawiene, lever under svært vanskelige kår under marokkansk okkupasjon. All media nektes adgang til de okkuperte områdene. En rekke rapporter fra Amnesty Internastional og Human Rights Watch vitner om at forholdene i de okkuperte områdene er prekære. Uskyldige mennesker fengsles, tortureres og "forsvinner" uten lov, og ihvertfall uten dom.

Okkupasjonen av Vest-Sahara koster dessuten store summer. Marokkanske myndigheter budsjetterer med omlag 20 prosent til militæret hvert år. Det meste av dette brukes for å opprettholde kontrollen over Vest-Sahara. Oljefondet har tidligere kastet ut selskaper som bidrar til folkerettsbrudd ved å støtte opp under okkupasjon. Men ikke nå. De fire involverte selskapene har i flere tiår har avtaler med marokkanske myndigheter for å kjøpe inn fosfat fra de okkuperte områdene, som de bruker på produksjon av gjødsel. Ett av selskapene, som har importert siden slutten av 80-tallet, har til og med rykket ut og forsvart okkupasjonen ved å si at det bidrar til stabilitet i regionen.

Ledende folkerettsjurister har slått fast at enhver utnyttelse av områdets ressurser, på tvers av folkets ønsker, er folkerettsstridig. Og den norske Regjeringen har fraråder selv enhver næringsvirksomhet i de okkuperte områdene. Det er da ulogisk at Oljefondet gjør akkurat det samme.

I påvente av å bli pensjonist, nages jeg over dilemmaet knyttet til hva det vil være vanskeligst å leve med. Den ene muligheten er å leve fattig – og frasi meg pensjonen fra den norske stat. Den andre muligheten er å motta min pensjon, vitende at mine penger stammer fra overgrep mot et av verdens fattigste og mest undertrykte folk.