Last ned hele Flyktningregnskapet 2009 her (3 MB).

FORORD

Man sier ofte at mitt folk, saharawiene, er det folket i verden med størst andel flyktninger. Trettifire år etter at soldater fra Marokko invaderte landet vårt, bor mer enn halvparten av mine landsmenn i flyktningleirer i nabolandet Algerie. Diskriminering og undertrykkelse gjør at stadig flere saharawier flykter fra landet. Tross verdenssamfunnets fordømmelse av okkupasjonen og fordrivelsen, nekter okkupanten å respektere FNs resolusjoner. Svært få regjeringer ønsker å presse Marokko. I mellomtiden øker faren for ny krig og nye flyktningstrømmer.

Jeg bor i hovedstaden i det okkuperte Vest-Sahara, El Aaiun. Det er en travel og tett befolket by. Likevel føles det som om halvparten er borte. Alle saharawier har familiemedlemmer, venner eller naboer som har flyktet, enten til leirene i Algerie eller over havet til Spania eller andre land. I flere bydeler er annethvert hus bebodd av andre enn de opprinnelige eierne, uten at huset noen gang har blitt overdratt eller solgt.

Årsaken er at det har kommet hundretusener av bosettere fra Marokko. De gis forrang til jobber, bolig, skole og andre tjenester, og noen ganger rekrutteres sivile bosettere av det marokkanske politiet til å angripe saharawier som demonstrerer mot undertrykkelsen. I dag er det minst dobbelt så mange marokkanske bosettere som saharawier i landet.

Til tross for at det bare er noen få mil fra mitt hjem til flyktningleirene, er kontakt mellom oss nesten umulig. En over 2000 kilometer lang mur med vakttårn og piggtråd, titusener av marokkanske soldater, en gold og nådeløs ørken og et av verdens største minefelt holder de to delene av vårt folk atskilt.

Ett lyspunkt er familiebesøkene som blir arrangert av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). I én uke får et knippe saharawiske flyktninger fra leirene komme til det okkuperte området, mens en annen gruppe fra det okkuperte området besøker leirene. Det blir stor fest når gamle venner og naboer møtes og utveksler nyheter etter å ha vært atskilt i over 30 år. Barn og foreldre gjenforenes en kort stund under mye latter og tårer. Disse besøkene er alltid bittersøte; preget av bevisstheten om alt man har gått glipp av, opplevelsen av at egne barn og barnebarn kanskje ikke husker en og tanken på at man kanskje treffes for siste gang. Da jeg var i Norge for å motta Studentenes Fredspris i februar 2009, møtte jeg også saharawisk ungdom fra flyktningleirene. For en glede det var!

Deler av FN-systemet, som UNHCR, gjør et prisverdig arbeid blant mine fordrevne landsmenn. Likevel driver de egentlig bare med en forvaltning av miseren skapt av okkupasjonen og fordrivelsen.

Resolusjoner, prinsipper og forpliktelser som er nedfelt i FNs eget charter og avtaler som er høytidelig underskrevet av begge parter etter mange års forhandlinger, blir elegant satt til side i «realpolitikkens» navn.

Jeg er student ved et universitet i det sørlige Marokko. Det finnes ingen høyere læresteder i det okkuperte området. Diskriminering og utfrysning, trakassering og vold fra politiet og deres sivile militser gjør at saharawiske studenter som har fått studieplasser, ofte ikke våger å møte opp til undervisning eller eksamen. Internettkafeer blir overvåket av politiet, og kritiske nettsteder blir sperret. Jeg har selv opplevd å bli fengslet og torturert av marokkansk politi for mine meninger. Lillebroren min, El Ouali, sitter i fengsel som politisk fange, og hjemmet vårt har blitt stormet, ransaket og rasert av politiet minst tjue ganger.

Det verste er likevel følelsen av å være glemt, eller verre; at vi brukes som brikker i et større spill. En rapport fra FNs høykommissær for menneskerettigheter i 2006 slo også fast at det mest grunnleggende menneskerettighetsbruddet i vårt land er at okkupanten nekter å gi oss selvbestemmelse. Verdenssamfunnet bryr seg ikke om å presse Marokko til å oppfylle sine forpliktelser.

Når verdenssamfunnet ikke bryr seg med å holde løftene til oss og følge opp sine forpliktelser, forteller det oss at fredelig motstand, forhandlinger og forpliktende samarbeid er bortkastet. Ikke engang stater som Norge, som selv er avhengige av slikt forpliktende internasjonalt samarbeid og som erklærer at FN er en bærebjelke i deres politikk, har stilt seg i spissen for å forsvare de svakestes rett og FNs renommé. Saharawiene er et folk med ryggen mot veggen, med en voksende bitterhet over brutte løfter og tapt tid, og som i stadig større grad føler at vi ikke har noe å tape.

Denne systematiske neglisjeringen tærer på oss. Både saharawier som lever under okkupasjonen, i flyktningleirene og i den videre diasporaen, er midt i en heftig debatt om det er på tide å gi opp troen på verdenssamfunnets løfter og heller gjenoppta den væpnede kampen. Jeg frykter at dersom ny krig bryter ut, kan håpet om tilbakevending bli slukket for godt.

I Norge får vår sak sterk støtte, men det er behov for større tyngde. Det arbeidet som organisasjoner som Flyktninghjelpen har gjort for å få vår sak kjent og høyere opp på dagsordenen, er svært viktig. Jeg ønsker å takke dere for dette.

Elkouria Amidane