Av Sigrun Espe,
Leder i Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond.
Verdensmagasinet X, 15. juni 2009

Vest-Sahara ligger på nordvestkysten av det afrikanske kontinent, sør for Marokko og nord for Mauritania. Begge disse to landene startet okkupasjonen av Vest-Sahara allerede året før kolonimakten Spania trakk seg ut i 1976, til tross for at både FN og domstolen i Haag, i tråd med internasjonal lov, ville ha en folkeavstemming om selvbestemmelse. Mauritania ga fort opp okkupasjonen, men Marokkanske styrker marsjerte mot El Aaiún med både sivile og væpnede styrker. Sivile saharawier ble drevet østover ut i ørkenen, og de som overlevde bosatte seg i flyktningleirer over grensen til Algerie. Omtrent 50 000 ankom leirene i november og desember 1975.

I 16 år, fram til 1991, var Marokko i krig med saharawienes frigjøringsbevegelse, Polisario. Polisario klarte å stå i mot i enkelte deler av østlige Vest-Sahara, og Marokko svarte med å bygge en 2200 km lang minebelagt forsvarsmur, som effektivt kuttet all form kontakt mellom okkuperte områder i vest, og flyktningleirene og de polisariostyrte områdene i øst. I 1991 framforhandlet FN en våpenhvile og startet prosessen med å få til en folkeavstemning om selvstendighet for Vest-Sahara. Denne folkeavstemningen har enda ikke funnet sted, mye takket være de store naturressursene som finnes i Vest-Sahara, og de viktige handelsforbindelsene Marokko har til vestlige land. Frankrike er en av Marokkos viktigste allierte, og de stemte sågar nylig ned et forslag i sikkerhetsrådet om å gi FN-styrken i Vest-Sahara mandat til å overvåke menneskerettighetsovergrep i de okkuperte områdene.

Definisjonsmakt
Marokko har, med alle sine forbindelser og bånd, definisjonsmakten når det gjelder Vest-Sahara. Marokko sitt syn er det som vinner fram internasjonalt, og mange har ikke hørt om Vest-Sahara-konflikten. Det er ikke lett for saharawier å nå ut med informasjon om landet og konflikten, men det er stor forskjell på om man bor i okkupert Vest-Sahara, i flyktningleirene eller i et annet land. I leirene lever folk i teltleirer i et hardt klima, totalt avhengig av internasjonal nødhjelp for å overleve, men de står fritt til å uttrykke sine egne meninger og undervise i egen historie på skolene.

Saharawiske kvinner har en sentral rolle i leirene da det er de som administrerer bistanden som kommer inn, og har alt ansvar for fordeling og distribusjon av hjelp fra FNs matvareprogram. I de okkuperte områdene levere saharawier side om side med marokkanere under et strengt regime med begrensede rettigheter. Som i Marokko er det strenge regler for hva man kan og ikke kan snakke eller skrive om. Vest-Sahara er et tabu, og bare det å ytre seg om konflikten er nok til å bli behandlet som en terrorist, bli torturert og kastet i fengsel.

Frykt for konsekvenser av å være åpne om sin bakgrunn og sine ønsker om et fritt Vest-Sahara fører til at saharawiske barn vokser opp uten å kjenne sin egen bakgrunn. Vinneren av Studentenes Fredspris 2009, Elkouria Amidane, ble mobbet av lærere og medelever på grunn av sin dialekt og sine klær, men hun forstod ikke hvorfor; Amidane visste ikke at hun var saharawi. Familien fortidde sin bakgrunn og identitet fordi de var redde for at barna skulle lide.

Historien til Amidane viser at det saharawiske folket i okkupert Marokko virkelig ikke har makt til å definere sin egen historie. I kampen for å oppnå dette, er studenter og akademikere en viktig nøkkel. For å bygge opp et land og ta tilbake sin egen historie er et utdannet folk en nødvendighet. Akademisk frihet og friheten til å ytre sine egne meninger er et minimumskrav for å kunne endre og utvikle et samfunn, og for å tilegne seg og gjøre krav på egen kunnskap. Kunnskap om historie er makt, og mangel på kunnskap gjør at man ikke kjenner sine rettigheter, og dermed ikke kan kreve dem.

Norske svin på skogen
Saharawiske studenter og menneskerettsforkjempere jobber for å få slutt på okkupasjonen som strider mot internasjonal lov, og Norge har noen svin på skogen i denne sammenhengen. Flere norske bedrifter har de siste årene inngått avtaler med Marokko om utvinnig av, eksport av eller søk etter naturressurser i okkupert Vest-Sahara. Landet er rikt på fosfat og fisk, og i tillegg er det muligheter for at det fins olje utenfor kysten. Det å samarbeide med Marokko om dette ressurstyveriet er direkte med på å finansiere og legitimere okkupasjonen. Om de norske seismikkselskapene som har lett etter olje utenfor kysten av Vest-Sahara skulle treffe blink, er det så godt som sikkert at Marokko aldri vil gå med å gi slipp på rettighetene til dette.

Okkupasjonen har allerede vart i 34 år, og det saharawiske folk har lidd nok. Norske bedrifter kan ikke være med på å legitimere og muliggjøre denne okkupasjonen. Det saharawiske folk må få sin folkeavstemning, og de må endelig få retten til sitt eget land og sin egen historie. Saharawiske barn må få lære om sin kulturelle bakgrunn på skolen, og familier må ikke se det som nødvendig å skjule sin egen bakgrunn for å beskytte sine barn. Kolonitiden er over, og det må også Vest-Sahara få føle.