Dagbladet,
27. februar 2009
Kronikk
Av Thor Richard Isaksen, leder av Studentenes Fredspris 2009 og Ole Danbolt Mjøs, komitémedlem, Studentenes Fredspris 2009.

Studentenes Fredspris går i 2009 til en 23 år gammel kvinnelig student fra Vest-Sahara. Prisen fokuserer på en konflikt Vesten ser ut til å glemme, og på et studentengasjement som altfor sjelden anerkjennes.

Elkouria «Rabab» Amidane er studentaktivist og menneskerettighetsforkjemper. Hun vinner Studentenes Fredspris for sitt arbeid for saharawiske studenter, og for en fredelig løsning på konflikten i Vest-Sahara. Amidane er bare én av mange unge saharawiere som engasjerer seg i denne kampen, som for det meste utkjempes i stillhet.

Årets vinner har alle Norges studenter bak seg, og støtte fra samtlige ungdomspartier. Da fredsprisvinneren var i Norge i 2007, bidro hun til å skape tverrpolitisk enighet blant ungdomspartiene om Vest-Saharas rett til selvstendighet. Gjennom ungdomspartier og studentorganisasjonene har Norges framtidige ledere uttrykt sin støtte til Amidane, men hvor er støtten fra dagens makthavere? Hvorfor er ikke den norske regjeringen på banen?

Vest-Sahara, et område på nordvestkysten av det afrikanske kontinentet, lider under en folkerettsstridig marokkansk okkupasjon. Etter at kolonimakten Spania trakk seg ut av landet i 1976, ble området etter avtale delt mellom Marokko og Mauritania. Avtalen ble inngått i hemmelighet, og både Spania og Mauritania har trukket seg fra den i ettertid. I tillegg har avtalen blitt erklært illegitim og ulovlig av FN.

Motstandsbevegelsen i Vest-Sahara klarte gjennom væpnet kamp å presse ut Mauritania i 1979, men Marokko har fortsatt sin okkupasjon. Den væpnede kampen mot okkupasjonsmakten tok imidlertid slutt i 1991. En våpenhvile ble inngått, i tillegg til en avtale om at FN skulle arrangere en folkeavstemning. Denne skulle avgjøre om Vest-Sahara skulle bli selvstendig, eller innlemmes i Marokko.

Etter nesten tjue år har folkeavstemningen ennå ikke funnet sted. Frem til 2004 ble folkeavstemningen forsinket av uenighet om stemmerettsreglene, men fra 2004 har Marokko blankt avvist å respektere de inngåtte avtalene og å tillate folkeavstemning i Vest-Sahara. Rundt 80 stater har anerkjent Vest-Sahara som egen stat, og ingen stater har formelt anerkjent Marokkos krav på området.

Men norske myndigheter har, sammen med de fleste andre vestlige land, forholdt seg tause. Dette åpner for at norske aktører kan tappe okkuperte Vest-Sahara for ressurser gjennom avtaler med marokkanske myndigheter. Et eksempel er seismikkselskapet Fugro-Geoteam, som ifølge Norwatch så seint som i januar i år involverte seg i oljeleting utenfor kysten av Vest-Sahara, på oppdrag fra marokkanske myndigheter. På tross av at dette er i strid med tilrådning fra norsk UD, er reaksjonene altfor svake mot slik aktivitet.

Saharawiene, lokalbefolkningen i Vest-Sahara, utsettes hver dag for store lidelser mens verdenssamfunnet sitter på gjerdet. Situasjonen er fastlåst, og nær halvparten av befolkningen lever i absolutt nød som flyktninger. Siden 1980 har Vest-Sahara vært splittet av en 2200 km lang minebelagt forsvarsmur bygd av Marokko. Vestsiden, et ressursrikt område under marokkansk kontroll, inneholder alle store byer og bosetninger. Østsiden er rake motsetningen; et ressursfattig og delvis minebelagt ørkenlandskap der 170 000 flyktninger er hindret kontakt med saharawiene på vestsiden.

Marokkanske myndigheter har ikke opprettet universiteter eller andre høyere utdanningsinstitusjoner i Vest-Sahara, så de få saharawiske ungdommene som får studere, må reise til Marokko. Der opplever de nye overgrep og diskriminering. Marokkanske myndigheter slår hardt ned på politisk engasjement, og terskelen for å bli kastet ut av skolen er lav. Dette fører til at få saharawiske studenter våger å engasjere seg. Fredsprisvinner Amidane ble eksempelvis kastet ut av skolen for å ha kritisert den marokkanske kongen. Dagens former for studentaktivisme er ikke de samme som sekstiåttegenerasjonen brukte.

Amidane benytter seg av nye metoder og jobber målrettet for å dokumentere og synliggjøre overgrep gjennom blant annet video. Internettbaserte informasjonskanaler som YouTube representerer nye muligheter, et nytt sett med virkemidler og et mye større publikum. Dette betyr også at risikoen for aktivistene øker betraktelig. Denne nye distribusjonsformen kan beskrives som et tveegget sverd, hvor både gevinsten og risikoen er høynet for alle involverte parter. Under en demonstrasjon ved Universitetet i Marrakech i 2008, angrep marokkansk politi både marokkanske og saharawiske studenter med tåregass og vold. Amidane filmet det som hendte og spredte det på internett. I ettertid har hun fått anonyme telefontrusler der hun blir truet med bruk av vold eller kidnapping dersom hun beveger seg utendørs.

Til tross for sine fredelige metoder, har Amidane i likhet med mange andre menneskerettighetsforkjempere i Vest-Sahara, opplevd overgrep og tortur. Både som ung, som student og som kvinne møter hun diskriminering. Desto viktigere, og mer imponerende, er hennes kamp. Hun fortsetter å legge press på marokkanske myndigheter, og det er dette motet som gjør at hun i år vinner studentenes fredspris. Gjennom å motta Studentenes Fredspris får ikke Amidane bare en pengesum og et fysisk symbol på prisen. Hun får også støtte og en lovnad om oppfølging i åra som kommer.

Studentenes Fredspris er ikke en pris som sikrer en middelaldrende fredsekspert en plass i historiebøkene. Det er en pris som går til de som kjenner kampen for fred og rettferdighet rett på kroppen, til de som kjemper med livet som innsats for en bedre framtid. I ti år har Studentenes Fredspris fokusert på skjebnen til modige studenter som Amidane. I dag kommer hun til Den Internasjonale Studentfestivalen i Trondheim (ISFiT) for å møte hyllesten fra et samlet Student-Norge.