Innlegg av Hans Morten Haugen, Dr.jur., 1.amanuensis ved Diakon-hjemmet Høgskole
I Adresseavisen, 25. februar 2009.

I et intervju i Adresseavisen 20. februar uttaler representanter for foreningen Marokkanere i Norge («Min») seg om Studentenes Fredspris 2009. I den sammenheng presenterer de feilaktig informasjon om Vest-Sahara.

Argumentasjonen til Min tar utgangspunkt i at Vest-Sahara er en del av Marokko. Dette er feil.

I 1975, mens Vest-Sahara fortsatt var en spansk koloni, presenterte Marokko all dokumentasjon de hadde overfor Den internasjonale domstolen i Haag. Kongedømmet hevdet at Vest-Sahara var en del av Marokko. Domstolen avviste at Vest-Sahara noensinne har vært en del av Marokko. Marokko trosset folkeretten og rykket inn i Vest-Sahara i det som må forstås som en aggresjonshandling. FN fordømte denne handlingen.

Da Marokko utvidet sin okkupasjon sørover i Vest-Sahara i 1979, uttalte FNs Generalforsamling at de «dypt beklager forverringen av situasjonen som har resultert fra den fortsatte okkupasjonen av Vest-Sahara av Marokko» At senere FN-resolusjoner ikke brukte ordlyden «okkupasjon», men snarere «ikke-selvstyrt territorium», forandrer ikke det faktum at Vest-Sahara er okkupert.

FN har siden 60-tallet vedtatt over 100 resolusjoner som bekrefter saharawienes rett til selvbestemmelse. Dette prinsippet er nedfelt i artikkel 1 av FN-pakten og tydeliggjort i FN-resolusjon 1514, som fastslår tidligere kolonifolks rett til selvbestemmelse.

På hjemmesidene til Min står det at deres hovedmål er å arbeide for Marokkos løsning på konflikten - som er å innlemme Vest-Sahara i Marokko. I den anledning er det relevant å minne om at hva Marokko måtte mene i konflikten er irrelevant folkerettslig sett. Etter folkeretten er det saharawiene som gjennom en folkeavstemming skal bestemme Vest-Saharas territorielle løsning: Enten innlemming i Marokko (eventuelt med et visst indre selvstyre) eller full uavhengighet.

Det faktum at Den internasjonale domstolen så tydelig nedfelte prinsippet om saharawienes rett til selvbestemmelse, gjentatt i FN-resolusjonene, har til nå ikke vært tilstrekkelig til å la dette helt sentrale folkerettslige prinsippet slå gjennom. Med andre ord har makten fått råde, og ikke retten.

Foreningen Min mener at Norge gjennom å støtte opp under FN-resolusjonene om selvbestemmelse bidrar til å destabilisere området. Det ville vært et større bidrag for stabilitet i verden om stater unnlater å føre aggresjonskrig mot og okkupere nabostater.