Av Elkouria Amidane,
Vinner av Studentenes Fredspris 2009
Kronikk i Adresseavisen, 25. februar 2009

Vest-Sahara ble i 1975 okkupert etter ordre fra den marokkanske kongen. Tiårene etter har vært preget av overgrep mot sivile marokkanere og saharawier, både overfor de som er kritiske til Marokkos tilstedeværelse i Vest-Sahara, og de som kjemper mot mangelen på menneskerettigheter, demokrati og utvikling i Marokko. Til tross for den marokkanske regjeringens framferd i Vest-Sahara, er det viktig å huske at saharawier generelt har stor sympati for det marokkanske folk. Marokkanere, som saharawier, lider av mange av de samme overgrepene, fra de samme myndighetene.

Et hovedproblem for begge folkene har lenge vært mangelen på ytringsfrihet. En rekke modige marokkanske og saharawiske organisasjoner og enkeltpersoner som prøver å utfordre myndighetene, begrenses i hva de har lov til å si. Jevnlig blir journalister, redaktører, bloggere og politikere dømt til bøter og fengselsstraffer for å ha dekket temaer som er tabu ifølge marokkansk lov. De tre største tabuene er omtale av islam, Vest-Sahara og den eneveldige kongen. Særlig i Vest-Sahara-saken er propagandaen og sensuren omfattende. Stort sett alt som skrives i marokkanske medier og skolebøker om Vest-Sahara er usant. Den marokkanske regjeringen hevder for eksempel at Vest-Sahara alltid har vært marokkansk, til tross for at den Internasjonale Domstolen i Haag avslo disse påstandene allerede i 1975. De konkluderte med at Vest-Sahara aldri hadde vært del av Marokko. Jeg har derfor stor forståelse for at mange marokkanere tror at Vest-Sahara er marokkansk. Men jeg håper at marokkanere i utlandet, slik som her i Trondheim – som bor langt unna den unyanserte marokkanske pressen – etter hvert vil konkludere med at de kan ha blitt ført bak lyset av den marokkanske versjonen av historien og folkeretten.

En marokkansk forening og enkeltmarokkanere i Trondheim kom i et intervju med Adresseavisen i forrige uke med en rekke usannheter om meg, mitt folk og mitt arbeid. Den nevnte foreningen her i Norge har som hovedmål å drive kampanje for den marokkanske regjeringens posisjon i Norge. Jeg tror at hvis man skal kunne skape fred i Vest-Sahara og utvikling i Marokko, er det mer fruktbart å bidra til å legge press på den marokkanske regjeringen, snarere enn å tale deres sak.

Den norsk-marokkanske foreningen avviser videre problemene i Vest-Sahara. En av de som ble intervjuet sier at menneskerettene ikke brytes i Vest-Sahara. Jeg vil påpeke at et stort antall organisasjoner har utrykt sin bekymring for menneskerettighetssituasjonen i Vest-Sahara, der iblant FNs Høykommissær for Menneskerettigheter. I 2006 skrev de at «det saharawiske folk er ikke bare nektet deres rett til selvbestemmelse, men også (...) retten til å uttrykke sine meninger om temaet, til å skape foreninger til forsvar for deres rett, og til å holde møter som kan gjøre synspunktene deres kjent».

Human Rights Watch konkluderte i desember 2006: «For Vest-Sahara har vårt fokus vært å undersøke folks ytrings-, møte-, og foreningsrett hva gjelder saharawienes rett til selvbestemmelse og menneskerettigheter. Vi fant at marokkanske myndigheter undertrykker denne retten, gjennom lovverk som gjør det straffbart å konfrontere Marokkos «territorielle integritet», gjennom vilkårlige arrester, urettferdige rettssaker, begrensinger på foreninger og møter, og gjennom politivold og –plaging som forblir ustraffet».

I januar 2009, skrev organisasjonen Freedom House at de okkuperte områdene av Vest-Sahara er en av de aller mest ufrie landene i verden, på linje med Zimbabwe. Amnesty rapporterer jevnlig om urettferdige rettssaker mot saharawier.

Og marokkanerne i Trondheim mener at slike rapporter er usanne?

Et annet, og stadig tilbakevendende moment, er at den marokkanske ambassadøren i Norge, og nå også denne nye foreningen, påstår at saharawier er marokkanere. Nordmenn skiftet ikke plutselig nasjonalitet under verdenskrigen. På samme måte, forblir jeg saharawi. Jeg er ikke marokkaner. Det er ingen ting galt med marokkanere, men hvilken rett har denne foreningen til å si at vårt land ikke eksisterer, og si at vi er av en annen opprinnelse og identitet enn det vi virkelig er?

Til slutt spør de hvordan man både kan reise ut og inn av Vest-Sahara, og samtidig være overvåket. Hvilke metoder Marokko bruker for overvåkning i utlandet, bør de spørre noen andre om enn meg. Det jeg kan si er at overvåkningen hjemme er mildt sagt omfattende. Tirsdag i forrige uke, dagen før jeg reiste til Norge, sirkulerte politiet utenfor huset mitt. I tillegg avlytter de telefonen min. Som mange andre saharawier, bytter jeg derfor både telefon og telefonnummer med få måneders mellomrom. Ved en anledning ble en marokkansk medstudent under avhør konfrontert med opptak av samtaler jeg hadde hatt med ham på telefonen. Det er også vanlig at folks omgangskrets utsettes for trusler og avhør. For to uker siden ble to av mine venner, begge studenter i tenårene, slått av politiet under avhør, og de ble begge spurt om mitt program her i Norge. Slik overvåkning bryter med de mest grunnleggende menneskerettighetene.

Lederen av den marokkanske foreningen i Norge anklager meg for ikke å arbeide for menneskerettigheter i Algerie. De kan stå fritt til å anklage meg for ting jeg ikke gjør i land som jeg ikke bor i, men beskyldningen er noe absurd. Det jeg vet er at min familie, mine naboer, mine venner, mine medstudenter og meg selv, alle har vært ofre for overgrep etter å ha bedt om oppfyllelsen av vår helt legitime rett til selvbestemmelse. Jeg er glad for at så mange kjenner til vår fredelige kamp, og at dette anerkjennes av priskomiteen til Studentenes Fredspris. Jeg håper også at alle marokkanere i utlandet og i Marokko en dag vil tro på oss, og stole på oss, og at vi en dag kan arbeide for fred og frihet ikke bare i Vest-Sahara, men også i Marokko. Sammen.