Av Sigbjørn Sandberg, Andres Quempupmil og Ebba Boye.
SAIH, 26. august 2008

Haidar er menneskerettighetsforkjemper fra Vest-Sahara, og vunnet flere priser for sitt arbeid. Hun skjønner ikke at norske selskaper kan være aktive i prosjekter i okkuperte Vest-Sahara. 

- Dette er plyndring av det saharawiske folks ressurser, sier Haidar.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara begynte etter at koloniherren Spania trakk seg ut av landet i 1975. En stor del av motivasjonen bak okkupasjonen var fosfatrikdommer i landet. Disse ressurser er nå norsk-eide Gearbulk er i ferd med å frakte ut av landet. Selskapet trosser dermed UD sin fraråding av all form for næringsvirksomhet i området. Etter at tre andre shippingselskaper det siste året har stoppet sin fosfattransport fra Vest-Sahara står fremdeles det bergensbaserte rederiet på sitt og fortsetter engasjementet.

- Gearbulks deltakelse i plyndringen er med på å legitimere den marokkanske okkupasjonen og alle overgrepene vi blir utsatt for. Disse mineralene skulle Vest-Saharas folk bygge sin framtid på, sier Haidar. 

Gearbulk kan ha transportert fosfater ut av Vest-Sahara til en verdi på en milliard kroner. På ett enkelt skip kan de få plass til fosfat til 70 millioner kroner. Til sammenlikning mottar de saharawiske flyktningene bare en brøkdel. Ett enkelt Gearbulk-skip kan være opptil 25 ganger så verdifullt som det norske myndigheter gir i bistand til flyktningene årlig. 

I juni gjennomførte Gearbulk enda en forsendelse fra Vest-Sahara til New Zealand.

Menneskerettighetsbrudd
SAIH møter Haidar i byen El Aaiun i Vest-Sahara. Under møtet forteller hun om hvordan okkupasjonsmakten Marokko brutalt går frem for å hindre protester fra det lokale folket, saharawiene. Storming av hus, fengslinger, tortur og voldtekt har vært vanlige metoder for å forsøke å kue opposisjonen. Haidar er av de som har fått kjenne dette sterkest på kroppen. Hun engasjerte seg tidlig i kampen for et selvstendig Vest-Sahara og ble derfor fengslet allerede da hun var 20 år i 1987. I fire år satt hun fengslet i et hemmelig fengsel. Hun var en av de «forsvunnede», verken slektninger eller venner visste hvor hun befant seg.

I løpet av de fire årene hun satt fengslet var det vanlig at satt hun med bind for øynene, i et lite rom, stuet sammen med mange andre fanger. På varme dager skjedde det ofte at hun og andre fanger ble lagt ut i solen dekket av tepper. 

Elektriske sjokk, kjemiske stoffer som ble lagt på huden, og mangelfull tilgang på mat var andre elementer av den utstrakte torturen som ble en del av hverdagen.

Menneskerettighetsbruddene overfor det lille folket hjemmehørende på fastlandet overfor Kanariøyene er umulig å forestille seg. Haidar beskriver hvordan andre saharawier hun kjenner er blitt utsatt for voldtekter med bruk av flasker og batonger. Noen er blitt kastet ut fra helikoptre i fart, og det er også tilfeller der folk er blitt begravet levende i massegraver. Enda et grotesk eksempel er metoden der et menneske blir festet til to forskjellige kjøretøy som så kjører i hver sin retning. 

Verst var torturen under tiden da Kong Hassan 2 var konge av Marokko. Etter den andre Intifadaen i 2005, har forholdene bedret seg noe. Saharawifolket skjønte at det eneste som kunne bedre situasjonen deres var å rette ansiktene utad og skape internasjonal oppmerksomhet rundt menneskerettighetsbruddene.

Fremdeles er likevel situasjonen uholdbar. Det er ikke mer enn knappe to måneder siden politiet i Marrakech kastet en saharawisk student ut fra fjerde etasje på universitetet på grunn av deltakelse i fredelige protester.

Venn med marokkanere
Alt det saharawiske folket har blitt utsatt for i løpet av den 33 år lange okkupasjonen har likevel ikke ført til et hat mot det marokkanske folket. 

- Det er ikke folket, men det marokkanske systemet som er problemet, forklarer Haidar.

- De fleste saharawiene har ikke noe problem med å skjønne hvorfor de fattige marokkanske bosetterne som kommer inn til Vest-Sahara. De lokkes av lavere skatter og arbeidsplasser i næringslivet her, sier hun.

Folkeavstemningen om Vest-Saharas uavhengighet som den marokkanske staten i 1991 lovde å avholde i Vest-Sahara, har ennå ikke funnet sted. 

- Marokko gjør sitt ytterste for å hale ut tiden. Mens vi venter på at FN får arrangert folkeavstemningen, tjener Marokko milliarder på eksport av vårt fosfat. 

Og det er her Haidars bønn kommer inn; norske selskaper må ikke hjelpe Marokko med plyndringen. Gearbulk må ut av Vest-Sahara nå!