Du står i matbutikken og holder en boks sardiner eller en vannmelon i hånden. Produktet bærer en fargerik etikett - et sertifikat - som indikerer at varen er produsert «bærekraftig» eller «ansvarlig».

Ikke stol på merket.

Produkter som bærer merkene IFS Food, MarinTrust, Friend of the Sea, GlobalG.A.P. (eller GGN), GMP+, FSSC 22000, BRCGS eller AWS bør ikke kjøpes. Denne rapporten dokumenterer hvordan disse organisasjonene unnlater å svare på spørsmål om helt grunnleggende feil i sine sertifikater, på sine nettsider eller i sine registre. Organisasjonene villed­er også forbrukere om hvor selskapene i deres registre faktisk holder til.

Sertifiseringsordningene og standardene bidrar bevisst til - og tjener på - marokkansk kontroversiell industri i okkupert Vest-Sahara.

Dette kommer fram i en rapport som Støttekomiteen for Vest-Sahara har jobbet med i to år, og som i dag publiseres med vår partner Western Sahara Resource Watch (WSRW). 

Last ned rapporten her. 

Rapporten dokumenterer hvordan et titalls internasjonale standarder og sertifiseringsorganer gjør det mulig for marokkanske selskaper i okkupert Vest-Sahara å få tilgang til europeiske markeder gjennom falske opprinnelsesdeklarasjoner. Produkter fra et territorium som ifølge internasjonale domstoler og FN ikke er en del av Marokko, blir rutinemessig sertifisert, registrert og markedsført som «marokkanske». Det som EU-retten definerer som feilmerking - og som derfor klassifiseres som såkalt matsvindel - er bygget inn i selve sertifiseringssystemet.

Rapporten er del av et mangeårig arbeid: Støttekomiteen har over flere år arbeidet med å kartlegge bærekraft, åpenhet og opprinnelse av fiskefôret i norsk oppdrettssektor. I 2022 dokumenterte vi hvordan de 40 største oppdrettsselskapene alle henviser til at fôret er sertifisert. Året etter fulgte vi opp med en studie av hvordan butikkjedene forholder seg til bærekraft i bransjen. 

Det mest problematiske aspektet er at norsk produksjon av laks har et direkte avtrykk på fiskebestandene - og matsikkerheten i Vest-Afrika - ett av de områdene med svakest matsikkerhet i verden. 

Dagens rapport avdekker svært alvorlige mangler ved hele sertifiseringsuniverset, og at oppdrettssektoren i Norge ikke kan lene seg på sertifikatene alene. Når det gjelder okkuperte Vest-Sahara klarer ikke engang ordningene å plassere de sertifiserte bedriftene i riktig land. Hvordan bransjen tilnærmer seg denne konkrete problemstillingen avdekker fundamentale svakheter. 

I morges anløp lasteskipet Bremen havnen til Skrettings anlegg på Averøy utenfor Kristiansund. Skipet har lastet fiskemel i Bremen i Tyskland, levert av selskapet Köster Marine Proteins (KMP). Dette er den tredje leveransen fra KMP til Skretting AS i 2025 - og den andre bare denne måneden. Selv om Skretting garanterer at lasten ikke kommer fra Vest-Sahara, er KMP dypt involvert i plyndringen av territoriet - og samtidig som sertifikatene KMP smykker seg med ikke kan ettergås. Støttekomiteen skrev til Skretting AS og ba om oppklaringer om sertifiseringene ved selskapets import til Norge. Skrettings morselskap, Skretting Group, forsvarer import av Vest-Sahara-fiskemel til Skretting Turkey med at den er sertifisert. 

Selve sertifiseringsmodellen er enkel: Marokkanske eksportører betaler for sertifikater. Sertifiseringsorganene utsteder dem. Standard-eierne lisensierer dem. Alle får betalt - og når problemer oppstår, peker alle på hverandre. Revisorene skylder på standardene. Standardene skylder på revisorene. Begge er økonomisk avhengige av selskapene de er ment å føre kontroll med.

Ansvarliggjøring er så å si fraværende. Nesten ingen svarer på spørsmål. Ingen av de rundt 60 selskapene som er navngitt i rapporten, svarte da de ble spurt om de er enige med internasjonale domstoler at Vest-Sahara ikke utgjør en del av Marokko. 

Sertifiseringsordninger som hevder å forebygge matsvindel, bruker falsk landinformasjon i sine databaser og sertifikater. Selv ordninger som påstår å plukke opp og garantere mot feilmerking, misleder europeiske butikkjeder om landopprinnelsen, slik at de bryter EUs regelverk for forbrukerrettigheter. Kjedene, importørene og forbrukerne blir systematisk villedet.

Kun to aktører brøt med dette mønsteret i dialogen med Støttekomiteen. Aquaculture Stewardship Council (ASC) besluttet å trekke seg helt ut av Vest-Sahara, og erkjente at sertifisering i territoriet krever aktsomhetsvurderinger de ikke kan gjennomføre. Sertifiseringsorganet LSQA trakk seg også. Alle andre enten forsvarte sin praksis eller forble tause.

Det rettslige rammeverket i Vest-Sahara er klart. Etter folkeretten er det Vest-Saharas folk - ikke Marokko - som har suverene rettigheter over territoriet og dets naturressurser. Ti avgjørelser fra EU-domstolen bekrefter at Vest-Sahara ikke er en del av Marokko, at saharawisk samtykke er påkrevd for økonomisk aktivitet, og at produkter fra territoriet må merkes som sådanne. Sertifiseringsordningene ignorerer disse avgjørelsene der de betyr mest: på selve sertifikatet.

Inntil sertifiseringsordninger slutter å sertifisere okkupert land som om det var suverent marokkansk territorium, bør forbrukere forholde seg til slike merker med stor varsomhet. Dersom et sertifiseringsorgan ikke engang kan oppgi hvor et anlegg geografisk befinner seg, faller alle andre bærekrafts- og ansvarspåstander sammen.

Produkter som bærer merker som GlobalG.A.P., GMP+, MarinTrust, Friend of the Sea, FSSC 22000, BRCGS, IFS Food eller AWS kan ikke uten videre antas å være produsert på en ansvarlig måte. Styr unna. 

Kort sagt: Det som i dag markedsføres som «bærekraft», «sikkerhet» eller «ansvar», er i Vest-Sahara et teater som tilslører okkupasjon, normaliserer folkerettsbrudd og hvitvasker kontroversielle ressurser inn i europeiske forsyningskjeder.

Støttekomiteens undersøkelser i bransjen, og denne rapporten, er finansiert av Norad.