Broren var ute for å se en Barcelona-kamp, og skulle komme hjem like etterpå. Det gjorde han aldri, og det knyttes fortsatt stor usikkerhet til hva som skjedde. 

- Det verste er å ikke få vite noen ting. De tok fra oss vår bror og sønn. Vi krevde å få ham obdusert, men myndighetene nektet.

Hun forteller om hvordan livet tok en bratt sving etter hendelsen med broren. Alt forandret seg over natten. Det var høsten 2010, noen måneder etter Gdeim Izik-protestene i Vest-Sahara. 

Både hun og søsknene mistet jobbene sine. Noen måneder etter drapet på broren ble faren syk, og senere død, av kreft. 

- Vi tok med far fra sykehus til sykehus i desperasjon. Ingen sykehus, verken offentlig eller privat, ville behandle han. De sa det var fordi han var faren til Said Dambar. 

Broren har blitt et symbol på grov urettferdighet mot saharawier.
Familiens hus har blitt en samlingsplass for andre saharawier som har mistet familiemedlemmer og som kjemper mot okkupasjon og urettferdighet. En fast dag i måneden er familiens hus fullt av saharawier. Hver gang forsøker marokkanske myndigheter å blokkere veiene inn til huset. 

Matou har de siste 40 månedene kjempet for å få vite sannheten rundt brorens dødsfall. Nå reiser hun rundt i Norge for å fortelle sin historie. Hun vil nå flest mulig.

- Jeg har brutt stillheten. Dagen min bror døde ble jeg en menneskerettighetsaktivist, sier Matou. Hun er nå medlem i menneskerettighetsorganisasjonen CODESA, ledet av Aminatou Haidar.

- Jeg så at min bror lå død på sykehuset. Marokko nektet først at han var død. Siden har de nektet å fortelle hvordan han døde. Vi ville ikke begrave han før vi fikk vite sannheten gjennom en obduksjonsrapport. Vi vet fortsatt ikke om han er gravlagt - eller hvor. 

Se video og hør Matou fortelle om da politiet stormet hjemmet hennes i filmen La Badil, 7min 30 sek. ut i filmen: