Kronikk
Olav Strømø Salomonsen,
Nestleder Tromsø Rød Ungdom
Utropia (Universitetet i Tromsø), 9. november 2010.

Denne uken for nøyaktig 35 år siden, ble Vest-Sahara okkupert av Marokko. Mens sivile saharawiske bosetninger ble bombet med napalm, flyktet den vestsahariske befolkningen ut av landet. I dag bor fremdeles flertallet av saharawiene i flyktningleirer i ørkenen i Algerie og venter på å få reise hjem til et fritt Vest-Sahara.

Situasjonen i de okkuperte områdene er akutt. I løpet av oktober har et titalls tusen saharawier strømmet ut av byene, og ut på en slette i utkanten av hovedstaden. Der har de laget en stille protestleir mot arbeidsløsheten, diskrimineringen, og mot plyndringen av landets naturressurser. For en uke siden skjøt og drepte marokkansk politi en 14 år gammel gutt som skulle slutte seg til protestleiren. Videoer på Youtube viser bander av marokkanske militære som kaster stein etter sivile saharawier.

Det er to tiår siden at saharawienes væpnede motstand ble lagt på hylla, for å forsøke fredsdiplomati i stedet. De har den Internasjonale Domstolen i Haag i ryggen. De er støttet av over 100 FN-resolusjoner. Men til tross for at de har folkeretten på sin side, hjelper det lite når de mektige statene i verden heller vil støtte den marokkanske regjeringen enn saharawienes legitime rettigheter.

Mer enn 500 saharawier har forsvunnet i fengsler i løpet av okkupasjonen. 7 ledende saharawiske menneskerettighetsaktivister har nå sittet i arrest i 13 måneder uten dom. Ytringsfriheten og bevegelsesfriheten begrenses. Marokko nekter å samarbeide med FN for å arrangere en folkeavstemning for saharawiene, men får aldri pepper av land som Norge.

Dessverre vies den fredelige frigjøringskampen ingen oppmerksomhet av myndigheter og medier internasjonalt. Under den rødgrønne regjeringen har aldri norske myndigheter gått ut og kritisert offentlig at Marokko opprettholder sin okkupasjon. Ingen åpen støtte gies til saharawiene fra norsk UD. Mangelen på solidaritet med et fredelig kjempende folk, er en svært uheldig erklæring om at de undertrykte må finne andre måter å kjempe på enn med fredelige protester. Dette kan man ikke godta.

Derfor der det svært gledelig at flere Tromsø-politikere til iTromsø nå i helgen sa at de vil arbeide for Vest-Sahara-saken i byen. Solidaritet med en fredelig kjempende frigjøringsbevegelse kan være nøkkelen for å unngå at saharawiene gjenopptar sine våpen i sin rettmessige frigjøringskamp, og for å hjelpe saharawiene i å få sin selvstendighet.

Det skal ikke være slik at mektige stater kan okkupere andre områder som de vil. Vi nordmenn, og særlig Tromsø, ved inderlig godt hva det betyr å være okkupert. Det er i vår egen interesse at internasjonale kjøreregler følges. Neste gang kan det være vår tur igjen. Da vil internasjonal solidaritet betyr alt i verden for oss.