‘Lakseeventyret’ er det blitt kalt – den enorme veksten av oppdrettsanlegg langs norskekysten som produserer laks til hele verden for milliardbeløp. Ideen om det «eventyrlige» opprettholdes ved å vise til arbeidsplassene og formuene det har skapt i Norge. Bryr bransjen seg da om det gjør befolkningen i noen av verdens fattigste land enda fattigere? 

Da spørsmålet om bærekraften i import av fôrvarer til oppdrettsindustrien var oppe i Stortinget i 2019, uttalte daværende fiskeriminister Harald T. Nesvik at næringen "ikke bidrar til utarming av økosystemer eller truer matsikkerhet i andre land". Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved en slik konklusjon. Norsk oppdrettsnæring risikerer å bidra til å undergrave matsikkerheten i land der vi importerer fiskefôr fra.

Støttekomiteen for Vest-Sahara utgir i dag en rapport som tar opp to hovedtema. Begge angår norske lakseoppdrettsselskaper, og er sjeldent oppe i norske media. 

Last ned rapporten “Rent mel i posen?” her. 

Det første er bærekraft og matsikkerhet i Vest-Afrika, som er ett av områdene der fiskefôrprodusenter kjøper viktig råstoff til norsk fiskefôr. Det andre er hvordan oppdrettsselskapene forholder seg til risikoen for at fiskefôret som norsk laks spiser kan ha opprinnelse i farvannene utenfor okkuperte Vest-Sahara, en handel som vil være i strid med både folkeretten og det norske utenriksdepartementets fraråding. 

Vi har utfordret Norges 40 største oppdrettsselskaper på spørsmål knyttet til bærekraften og åpenheten i leverandørkjeden. 23 av disse selskapene svarte. Flere av selskapene rapporterte at de kjøper fôr som har opprinnelse i Mauritania, og henviser til ulike sertifiseringsordninger for bærekraftig fôrproduksjon. Men disse sertifiseringsordningene har ikke evnet å hindre utarmingen av fiskebestander langs kysten av landene i Vest-Afrika, og de dramatiske konsekvensene dette har for lokalbefolkningen i regionen.

Rapporter fra FN-organisasjonen FAO og fra internasjonale sivile organisasjoner dokumenterer grundig hvordan utnyttelsen av fiskebestander i Vest-Afrika for internasjonal fôrproduksjon kan ha skadelige konsekvenser for matsikkerhet, arbeidsplasser og lokale markeder. Produksjonen av fiskemel og fiskeolje i Mauritania bidrar til å undergrave matsikkerheten i Vest-Afrika som region, til å true arbeidsplassene til kvinner innen foredlingsbransjen, og til negative innvirkninger på miljøet for de som lever i nærheten av fabrikkene. Når norske lakseoppdrettere bruker fôr som inneholder fiskeolje fra Mauritania, betyr dette i ytterste konsekvens at vi prioriterer produksjon av laks for relativt rike forbrukere over både lokal matsikkerhet og lokale jobber i Vest-Afrika. 

Ingen av selskapene som svarte på forespørselen vår har spesifikke retningslinjer på plass for å sikre seg mot at fiskefôret kan ha opprinnelse i okkuperte Vest-Sahara. Territoriet har vært under ulovlig marokkansk okkupasjon siden 1970-tallet og det norske utenriksdepartementet fraråder næringsliv å drive næringsvirksomhet med interesser i det okkuperte landet. Uavhengig av slike retningslinjer påvirker også produksjonen av fiskemel og fiskeolje i Mauritania fiskeressursene i farvannene utenfor okkuperte Vest-Sahara. Det er fordi mange av fiskebestandene migrerer langs den vestafrikanske kysten. Et nylig skifte til bruk av sardiner i fôrproduksjonen i Mauritania kan i løpet av få år utarme bestanden også i Vest-Sahara, og frata det saharawiske folket sine rettmessige ressurser. 

Når man tar i betraktning at fôrproduksjonen i Mauritania har alvorlige konsekvenser for matsikkerheten i hele den vestafrikanske regionen, fratar lokalbefolkningen jobber og ressurser og at sardinbestanden i okkuperte Vest-Sahara i løpet av få år kan utarmes, er det da riktig av norsk oppdrettsnæring å kjøpe fôr som har opprinnelse i Mauritania?