Fra 30. november til 12 desember i år, samles verdens land i Dubai for å diskutere den eksistensielle klimakrisa verden går i møte. COP28 skal adressere hvordan verden kan begrense global oppvarming, finansiere tilpasning, og kompensere land for tap og skade fra klimaendringene. 

De Forente Arabiske Emirater, som i år er vertskap for klimaforhandlingene, påstår at de arbeider for å gjøre COP28 til “de mest tilgjengelige og inkluderende klimaforhandlingene til nå.” 

Samtidig er det en gruppe som ikke får plass “rundt bordet”. 

COP står for “Conference of the Parties”, eller partskonferansen til FNs konvensjon om Klimaendringer (UNFCCC). Kun FNs medlemsland kan være part til konvensjonen, og signere på Parisavtalen. Kun land som har signert Parisavtalen kan sende inn klimaplaner til sekretariatet. 

Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, og blokkeringen av en folkeavstemning for uavhengighet betyr at territoriets avkolonisering aldri har blitt sluttført. Resultatet er at republikken Vest-Sahara ikke enda er anerkjent som en medlemstat i FN. 

Det betyr at Vest-Sahara verken kan bli part i klimakonvensjonen eller Parisavtalen, og dermed i praksis er utestengt fra klimaforhandlingene og de tilhørende finansieringsmekanismene. Dette inkluderer mekanismer etablerte for å hjelpe stater med å redusere utslipp, tilpasse seg klimaendringene, og betale for tap og skade. 

I kontrast er Marokko svært aktive i forhandlingene. De har vært vertskap for COP to ganger, og har tilgang til multilateral klimafinansiering. I følge Climate Funds Update sine hjemmesider har Marokko mottatt mer enn 293 millioner dollar i klimafinansiering. Av dette har ikke saharawiene eller deres myndigheter mottatt en krone. 

Urettferdighetene i FNs klimakonvensjon stopper ikke der. 

Marokkos nasjonalt bestemte bidrag (NDC), som de leverer som oppfølging av Parisavtalen, inkluderer utslippsreduksjonsaktiviteter og mål som avhenger tungt av utviklingen av fornybar energi i okkuperte Vest-Sahara. For at Marokko skal kunne oppfylle egne klimamål, krever det dermed at Marokko intensiverer okkupasjonen, og befester den gjennom nye infrastrukturprosjekter. 

Marokko rapporterer dermed på klimaplaner til klimakonvensjonen som inneholder prosjekter og data fra territoriet de okkuperer. Støttekomiteens internasjonale partner Western Sahara Resource Watch har kontaktet konvensjonens sekretariat for å stille spørsmål om hvorfor de godkjenner Marokkos rapportering på prosjekter som er lokaliserte utenfor de nasjonale grensene, på okkupert territorie. I svaret på henvendelsen sier sekretariatet at de ikke har mandat til å avvise et lands NDC. 

Ved å godkjenne Marokkos rapportering, sender konvensjonen signaler om at okkupasjonen er akseptabel, og bidrar til å legitimere Marokkos kolonialistiske prosjekt i et okkupert territorium uten selvbestemmelse, hvor FN selv er pålagt å tilrettelegge for avkolonisering. 

Om ikke dette var nok, så strider normaliseringen av Marokkos rapportering mot en rekke prinsipper nedfelt i Parisavtalen. Disse skal fremme en rettferdig omstilling bort fra fossil energi, og inkludere presisjon, klarhet, sammenlignbarhet og konsistens, for å nevne noe. 

Den indirekte støtten klimakonvensjonen gir Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara påvirker saharawier direkte, ikke minst for de som lever i flyktningleirene i den ugjestmilde ørkenen i Algerie. 

“De saharawiske flyktningene har blitt fordrevne til områder i ørkenen der klimaendringene påvirker mye mer enn i områdene nærere kysten de har blitt tvunget bort fra på grunn av okkupasjonen", sier Nick Brooks, besøkende stipendiat ved Universitetet i East Anglia, og spesialist på klimaendringer og internasjonal utvikling.

Brooks forklarer at klimaendringene fører til mange flere dager i året i flyktningleirene der temperaturen overstiger 40°C, og der spådommene anslår en kombinasjon av varme og luftfuktighet som mennesker ikke kan overleve hvis global oppvarming overstiger 1,5°C. 

I tillegg forventes økende vannmangel. Flyktningleirenes plassering, sårbare infrastruktur, ressursknapphet og mangel på finansiering, øker sårbarheten til flyktningene. Eksilet har ført til at de fleste saharawier ikke har muligheten til å utøve den tradisjonelle nomadiske livsstilen som normalt har vært tilpasset et utfordrende klima i regionen. 

“Klimakonvensjonen ble etablert for å adressere - og redusere - risikoen som klimaendringene utgjør. Når det kommer til Vest-Sahara, virker konvensjonen mot sin intensjon, og bryter aksepterte prinsipper for klimarettferdighet. I praksis anerkjenner sekretariatet til klimakonvensjonen en militær okkupasjon som har økt sårbarheten til de som har blitt fordrevne av okkupasjonen. Okkupanten blir belønnet, mens ofrene blir nektet en stemme i klimaforhandlingene, samt tilgang til støtte som kan hjelpe dem å håndtere effektene av klimaendringene. Vest-Sahara, og måten de blir behandlet i internasjonal klimastyring og finansarkitektur representert av klimakonvensjonen, er et kroneksempel på klimaurettferdighet på flere nivåer”, sier Brooks. 

“Vi burde i det minste kunne kreve at klimakonvensjonen ikke tillater medlemsland inkluderer aktiviteter som skjer utenfor egne grenser, spesielt i okkuperte territorier, i rapporteringene. COP28 burde utfordre, ikke anerkjenne denne oppførselen. Det er usannsynlig så lenge okkuperte folk blir holdt utenfor forhandlingene. Slik systemet er nå, er det usannsynlig at saharawiene vil oppnå klimarettferdighet", avslutter Brooks. 

Western Sahara Resource Watch og 101 andre internasjonale organisasjoner skrev et åpent brev til FNs klimakonvensjon den 28. november i 2023 om situasjonen. Les det her.