President Mohammed Abdulziz advarer at dersom Polisario ser seg nødt til å gjenoppta væpnet kamp, vil den bli mer voldsom. Klassekampen, 24.12.2007
Les også: De unge flytter ut
Klassekampen 24.12.2007
Peter M. Johansen (tekst og foto)

Ørkenen er svart. Det ser ut som om noen har lagt et dekke av oljegrus utover sletta. Den svarte steinen var havets bunn, lenge før det ble avsatt noen grenser på kartet, lenge før kartet.

Det er som å traske rundt i en tangløs fjære av fossiler, hvor skjellene har krummet ryggen mot en forsteinet tilværelse. Liknelsen passer vel så godt på situasjonen i Vest-Sahara. Det er 17 år siden FN-oppdraget med å holde en folkeavstemning om den tidligere spanske koloniens status, og 34 år siden frigjøringsbevegelsen Polisario startet sin kamp. De kjempet først mot den spanske koloniadministrasjonen, og deretter mot nabolandene Mauretania og Marokko, som begge gjorde krav på området.

Flåten av Toyota Landcruisere med representanter og gjester til Polisarios tolvte kongress i Tifariti legger mil på mil bak seg i rasende tempo. Det er ingen karavanekjøring. Hver bil finner sitt spor for ikke å havne i støvføyka fra bilen foran.

Det går hardt ut over dekkene, som ligger som løypemarkører hele veien. Bilene søker sine egne ruter over sletta, men møtes med jevne mellomrom for å ha opptelling.

Frigjort ødemark
Marokko har satt seg på den beste delen av Vest-Sahara og forskanset seg med 100.000 soldater bak en sandvoll som deler landet ved Atlanterhavet på langs. Vollen går bare 50 kilometer nord for grensa til Algerie i øst og Mauretania i sør, og fem-seks mil nord for Tifariti hvor kongressen blir holdt.

Tifariti blir presentert som den frigjorte delen av Vest-Sahara. Etter drøye åtte timer over uendelige flater av absolutt intet, griper en seg i å tenke at Tifariti er frigjort fordi Marokko ikke har interesse av å rykke helt fram og skape en konfrontasjonsgrense mot Algerie.

Etter å ha krysset grensa noen timer sør for Tindouf, dukker det opp et par hus, et hotell for sjåfører og noen telt.

Tifariti har ikke mer enn tusen «innbyggere», de fleste nomader. En kan tenke seg landskapet om sommeren, når heteslaget står i bakken, varmedisen blandet seg med støvet og steinene vrir seg i smerte.

Tifariti er ikke nevnt i delen om Vest-Sahara i Lonely Planets guide om Marokko. Dette er en lonely planet. Om en trekker en rett linje fra Tifariti til Nilen, krysser den ikke mange meter med vann.

Marokko konsentrerer seg i stedet om å befeste undertrykkingen og annekteringen på den andre siden av vollen.

Saharawinsk intifada
Stillstanden for Vest-Saharas status tærer på. Det er bare poetene på scenen under kongressen som framkaller hengivne, samtykkende smatt med sine deklamasjoner om livets vanskelige kamp. Det kommer en ny forhandlingsrunde i januar. Abdulaziz ser noe positivt i dem.

- Det er klart at de to forrige forhandlingsrundene var skuffende for den marokkanske regjeringen, som forsøkte å bruke dem til å presse på sin nye plan. Forhandlingene har også avvist påstanden om konfliktens bilaterale karakter mellom Algerie og Marokko, og bekreftet overfor det internasjonale samfunnet at de to partene i konflikten, innenfor rammene av FN, er kongedømmet Marokko og Frente Polisario, den eneste og legitime representanten til det saharawinske folket.

Det betyr imidlertid, med største sannsynlighet, at Marokko ikke er innstilt på reelle videre forhandlinger. Polisario-ledelsen har presset fra begge sider. Kongressen går under livsmottoet til Polisarios martyr Messaud Embarek Ahmed Lehsan: Lucha generalizada para imponer la soberania y la independienca total - den generelle kampen er å innføre suverenitet og full uavhengighet.

Det er det som står på dagsordenen. Det folkelige opprøret i det okkuperte området har flerret i stykker Marokkos bilde av underkastelse og kontroll, understreker Abdulaziz. Presidenten dveler lenge ved «den saharawinske intifadaen» i sin rapport. Den vil ligge under vurderingene om samkjøringen av væpnet kamp og fredelig motstand.

Avhengige av bistand
Å holde kongress i Tifariti med over 1700 delegater krever logistikk der hvor det praktiske talt er intet. Det står ingen stormakt bak Polisario - knapt nok «broderlandet» Algerie, som har hatt sine egne enorme problemer gjennom det blodige 1990-tallet og først nå får bluss på gassreservene sine.

Tirsdag for to uker siden ble 60 mennesker drept i en ny selvmordsaksjon i hovedstaden Alger, utført av al-Q’aida al-Islamiyah Maghrab, som får konsekvenser for transporten til og fra Vest-Sahara.

Heller ikke det internasjonale samfunnet er rause. FNs Verdens matvareprogram (WFP) og FNs høykommissariat for flyktninger (UNHCR) har besluttet å redusere bistanden med hele 43 prosent, opplyser Mohammed Abdulziz, generalsekretær i Polisario og president i den arabiske demokratiske republikken Vest-Sahara, SADR på engelsk. Det skjer i en tørketid i de frigjorte områdene.

Likevel har produksjonen økt i de fire årene mellom kongressene, ifølge presidenten. Det er takket være en mer differensiert virksomhet og flere utenlandsfinansierte prosjekter. Inntrykket er likevel at det saharawinske samfunnet er tungt bistandsavhengig, i Vest-Sahara, på utsiden av vollen og ikke minst i flyktningleirene.

- Vi er forsatt totalt avhengig av utenlandsk hjelp, og de tilgjengelige ressursene er ikke fornuftig nok fordelt. Få tiltak har blitt gjort for å involvere arbeidskraften i selvbergingsprosjekter og til å starte opp med inntektsbringende prosjekter, innrømmer Abdulaziz.

Regnskapet han legger fram rommer ingen falske påplussinger. Det går i minus langs hele linja, noe administrasjonen i Vest-Sahara er fullstendig klar over.

Ny væpnet kamp?
Hæren har vært holdt ved like. Det har blitt holdt taktiske øvelser, og rekrutteringen har økt de siste åra. Betalingene til soldatene har blitt økt med 75 prosent.

- Et hovedmotiv har vært hele tida å sikre at beredskapen og mobiliseringen av Sahara-folkets frigjøringshær har blitt styrket. I det henseende har vi gjort flere betydelige tiltak, som ytterligere å utruste de militære regionene, sier Abdulaziz.

Men er det mulig for Polisario å gjenoppta den væpnede kampen?

Med tiden har situasjonen trolig endret seg militært i Marokkos favør. Det fins få, om noen, tegn til sprekker i den marokkanske nasjonalsjåvinismen, selv om det politiske landskapet har endret seg. Terroranklagene mot Polisario vil sitte løst i USAs revolverbelte i det øyeblikket den første aksjonen finner sted.

- Dersom vårt folk blir tvunget til å gjenoppta den, vil krigen definitivt blir mer voldsom og vil ha uberegnelige konsekvenser for sikkerheten og stabiliteten i hele regionen, mener Abdulaziz.

Hvilke konsekvenser vil det få for det sivile opprøret i de okkuperte områdene?

Spørsmålene blir ristet sammen på ørkenstrekningen tilbake til Tindouf mens kongressen fortsatt sitter i lukkede diskusjoner. Det er vanskelig å se over sandvollen som nå ligger på venstre hånd.

«Dersom vårt folk blir tvunget til å gjenoppta den, vil krigen definitivt blir mer voldsom» Mohammed Abdulziz, president i Vest-Sahara

Vest-Sahara

Annektert av Marokko og Mauretania i 1975.

Etter at frigjøringsbevegelsen Polisario kastet ut Mauretania, har Marokko okkupert hele området - i strid med FNs vedtak.

Polisario ledet geriljakrig mot okkupantene, og en våpenhvile ble gjennomført i 1991.

Ifølge avtalen ble det enighet om at en folkeavstemming i 1992 skulle avgjøre selvstendighetsspørsmålet. Denne er ennå ikke gjennomført.

Av en befolkning på vel 500.000 lever 165.000 i dag som flyktninger i Algerie.

14-18. desember ble Polisarios kongress i Tifariti i Vest-Sahara avholdt.

Klassekampen var der.