Av Peter M. Johansen
Klassekampen, 15.09.2007
Last ned saken her (pdf).

Gradestokken går fra over 50 grader til nærmere null når det nærmer seg vinter i flyktningeleirene rundt Tindouf i det sørvestlige Algerie. 165.000 flyktninger lever her under ekstremt vanskelige forhold. De dyrker ti prosent av maten, og er totalt avhengig av internasjonal hjelp.

Mange har levd her siden 1975, da saharawiene ble jaget ut av Vest-Sahara.

38,4 millioner på flukt
Ifølge Flyktningehjelpens årlige Flyktningeregnskap er 38,4 millioner mennesker på flukt. Det er 3,3 millioner flere enn året før. 4,5 millioner er på flukt fra Irak. Millioner flykter fra kriger på det afrikanske kontinentet. Lista er lang.

Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, og de medfølgende flyktningene, blir gjerne omtalt som en av verdens glemte konflikter, og flyktningene som glemte flyktninger.
Men lederen for rettighetsenheten i Flyktninghjelpen, Richard Skretteberg, vil at en legger bort begrepet «glemt». Han henter i stedet fram begrepet «neglisjert».

- Det dreier seg om ulike former for neglisjering. Vi kan måle den i forhold til penger, donormidler som går til de ulike konfliktene og flyktningene. Vi kan måle den i forhold til internasjonal tilstedeværelse, og vi kan måle den i forhold til mediadekking og ut fra mangel på politisk vilje, sier Skretteberg.

- Jeg vil hevde at det siste er ofte er det bestemmende. I noen tilfeller inntreffer alle kriteriene; i andre ett eller flere av punktene. De palestinske flyktningene er ikke humanitært neglisjerte. FN er inne i bildet, og det fins mange hjelpeorganisasjoner på plass. Men de er politisk neglisjerte, mener Skretteberg, og viser til palestinernes politiske situasjon i landene der de er flyktninger og til det storpolitiske spørsmålet om palestinernes rett til å vende hjem.

Utfordrer Frankrike
Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner var med å stifte Leger Uten Grenser, som nettopp refset det internasjonale samfunnet for å neglisjere mange konflikter. Nå utfordrer Skretteberg ham på Frankrikes rolle i Vest-Sahara.

- Paris har vært avgjørende for at konflikten om Vest-Sahara ikke har kommet ut av dødvannet, mener Skretteberg og minner om at Den saharawisk-arabiske demokratiske republikken (SADR), som frigjøringsbevegelsen Polisario har utropt, er anerkjent og medlem av Afrikaunionen.

Marokko, som okkuperer Vest-Sahara, er ikke med i Afrikaunionen, og var det heller ikke i forløperen Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU).

FN definerer problemene i Vest-Sahara som et avkoloniseringsspørsmål, basert på FN-resolusjonen fra 1960 om kolonienes rett til uavhengighet. Denne retten ble stadfestet for Vest-Sahara i 1966, da området forsatt var en spansk koloni - med støtte fra Marokko og Mauretania. I 1973 startet Polisario frigjøringskampen, på et tidspunkt hvor Franco-regimet begynte å vakle og opprørene flammet i koloniene til de iberiske fasciststatene Spania og Portugal.

Den internasjonale domstolen i Haag avviste i 1975 Marokkos påståtte rett til Vest-Sahara. Det førte til at kong Hasssan 2. satte i gang «Den grønne marsjen» høsten 1975, for å okkupere og kolonisere området. Marsjen ble fulgt av et militært inntog og massiv fordrivelse av saharawiene i 1975.

- Jeg har intervjuet saharawier som flyktet fra nord til sør, og møtt saharawier på flukt fra Mauretanias styrker fra sør. Til vest ligger havet; de måtte dra øst, til Tindouf i Algerie, forteller Skretteberg.

200 mil lang mur
Polisario drev Mauretania ut av Vest-Sahara, men Marokko tok over. Med amerikanske våpen tvang Marokko frigjøringsbevegelsen Polisario på defensiven. Med israelsk bistand bygde de en mer enn 2000 kilometer lang mur som delte landet i to. Polisario forsvarte seg fram til våpenhvilen i 1991, da FN kom inn for å overvåke og tilrettelegge en folkeavstemning om Vest-Saharas status.

- Saharawiene så dette som en milepæl, både våpenhvilen og at FN kom inn med observatørkorpset Minurso. Det var stor optimisme i leirene. FN stadfestet retten til å bestemme egen framtid.

Planer kom på løpende bånd: Houston-planen fra 1997 ble etterfulgt av to Baker-planer i 2000 og 2003. Planene ble utarbeidet av FN etter forhandlinger mellom Marokko og Polisario, og la føringer for organiseringen av en folkeavstemming om selvstendighetsspørsmålet.

- Men det skjedde ingen ting. Marokko gikk inn i forhandlingene, men sørget for at det ikke kom noen reelle resultater. Sikkerhetsrådet vedtok i 2003 Baker II-planen om at alle marokkanske bosettere før 1999 skulle få lov til å delta [ikke bare de registrerte i folketellingen i 1974, red.anm.]. Polisario godtok vedtaket, men Marokko sa nei.

- Marokko driver en uthalingstaktikk, konstaterer Skretteberg.

Stormakter i ryggen
Verdenskartet som følger med Flyktningsregnskapet avslører neglisjerte flyktninger i alle hjørner: den muslimske folkegruppen bangsamoro i Filippinene og aserbajdsjanske flyktninger, fordrevet fra fjellenklaven Nagorno-Karabagh og grensestrøkene mot Armenia - i landet som i fjor kunne skilte med verdens høyeste økonomiske vekst på grunn av oljeinntektene som også Statoil pumper inn.

Skretteberg mener konflikten om Vest-Sahara har en del likhetstrekk med det himalayiske kongedømmet Bhutan, hvor nepalesere er fordrevet fra. Flyktningene bor nå i leirer i Nepal og er spredt i den nordøstre delen av India (se egen sak).
- Bhutan og Vest-Sahara er ikke bare neglisjerte konflikter, men langvarige neglisjerte konflikter. Og i begge tilfellene er overgriperen omfavnet av hver sin stormakt: Frankrike står bak Marokko, og India viser ikke vilje til å øve press overfor kongedømmet i Bhutan, sier Skretteberg.

Den manglende politiske viljen til å intervenere eller legge press på okkupantmakten fører til økt frustrasjon blant flyktningene. De ser ikke noen framtid.

- En ny generasjon vokser opp uten utsikter for hus og jord, arbeid og utdanning, sier han.

32 konflikter i verden
På 1990-tallet, med blant annet oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia, var det over 50 væpnede konflikter i 38 land i verden. I 2006 ble det registrert 32 væpnede konflikter for tredje år på rad. Disse er fordelt på 23 land. I 2003 ble det registrert 29 konflikter, det laveste tallet på 30 år.

De siste fem årene har dermed vært den fredeligste perioden i hele etterkrigstida målt etter antall konflikter i forhold til verdens folketall og i forhold til antall selvstendige stater, ifølge Instituttet for fredsforskning (Prio) og Senter for borgerkrigsstudier (CSCW) ved Uppsala universitet.

I en fersk rapport har de sett nærmere på konfliktbildet i verden - men utviklingen er langt fra så positiv som den ser ut ved første øyekast:

«Etter en periode med stadig færre konflikter i verden ser det nå ut til at nedgangen har stoppet opp,» skriver de.

Bildet stemmer overens med Flyktninghjelpens regnskap fra 2007, som viser at antallet flyktninger er på vei opp igjen.

Borgerkrigens tid
Mens tiårene etter 2. verdenskrig var preget av mellomstatlige konflikter og kolonikriger, er det nå borgerkrigene som dominerer konfliktbildet. Rapporten fra Prio og CSCW hevder at det ikke er registret militære konflikter mellom selvstendig stater siden 2003 - hvilket innebærer at hverken USAs invasjoner i Irak og Afghanistan eller Israels krig i Libanon blir plassert i denne kategorien.

En rekke konflikter er lavintensive og fyller dermed ikke kravet til væpnet konflikt (minst 25 kamprelaterte dødsfall i året). Verken i 2005 eller 2006 ble det registrert nye væpnede konflikter, som i rapporten er definert som kamphandlinger over spørsmål som ikke tidligere har vært forsøkt løst ved bruk av vold.

Det er første gang siden 2. verdenskrig at det ikke har inntruffet to år på rad, og snittet for utbrudd av nye konflikter er én i året over femårsperioden. Tallet for perioden 1989-93 er 8,6 nye konflikter i året.

At antallet konflikter ikke går ned, betyr derfor at det ikke har lyktes å avslutte dem.

De fleste konfliktene er konsentrert til Asia og den sentrale regionen av Afrika, mens det har stilnet av i Vest-Afrika, Latin-Amerika og Europa. Her fins det imidlertid fortsatt latente konflikter, som den armenskokkuperte enklaven Nagorno-Karabakh og grenseområdene i Aserbajdsjan.

Skuffelsen sprer seg
Vest-Sahara er en av disse uavsluttede konfliktene. På tross av forhandlinger og fredsplaner er det fortsatt langt fram til en endelig løsning.

Men hvorfor kommer spørsmålet om Vest-Sahara opp igjen nå? Hvorfor har det blitt neglisjert?

Området ligger i en viktig region, hvor Europa og Afrika møtes, en område som ligger midt i migrasjonsbølgen fra sub-Sahara, en region med økende islamisme. Konfliktene er latente dersom FN trekker seg ut, mener Skretteberg.

- Etter 1991 har skuffelsen over FN og det internasjonale samfunnet spredd seg. Flyktningene sier: «Før trodde vi på FN, nå er det et navn på et papir.» Slitasjen er overhengende, og frustrasjonen stor. Både kommandanter i frigjøringshæren og vanlige saharawier i leirene snakker stadig oftere om å gjenoppta den væpnede kampen. Men Polisario-ledelsen er en moderat kraft som holder flyktningene sammen og driver en slags nasjonsbygging.

Ifølge Skretteberg er leirene svært godt organiserte, drevet av eksilregjeringen og flyktningene selv. Men entusiasmen forvitrer på grunn av overgriperens uthalingstaktikk. Pengeøkonomien er på vei inn med hjelpeorganisasjonene. Det skaper frustrasjon blant dem som jobber gratis, som lærerne som har gitt alt for en felles framtid.

Tidligere var det 100 prosent alfabetisme i leirene. Det er i ferd med å ødelegges av mangel på lærerutdanning og skolematerial. Det er problemer med å få inn nok mat. Det har oppstått underernæring blant barn på grunn av den ensidige tørrmatkosten.

- Det må være et minimumskrav til det internasjonale samfunnet at hjelpen er forutsigbar, mener Skretteberg.

Afrikas siste koloni
Vest-Saharas eksilregjering avholder lokale valg, driver skoler med gutter og jenter, fremmer kvinnerettigheter og bekjemper fundamentalisme blant studenter som har vært i andre byer. Ifølge Skretteberg føler mange flyktninger at de blir straffet fordi de får til alt dette. De tror ikke det er selve selvstendighetsspørsmålet som er trusselen, men eksemplene de kan vise fram, og kontaktene de har knyttet gjennom årenes løp.

- FN-operasjonen har kostet 45 millioner dollar i året i 16 år. De har fått lite ut av pengene. Saharawiene ber FN leve opp til sitt charter og sine resolusjoner, men kommer ikke med trusler overfor FN-ansatte. Men når den humanitære hjelpen nå går ned, kan det få sikkerhetsmessige konsekvenser, advarer Skretteberg.
EU er splittet i konflikten, og midlene til tillitsbyggende tiltak mellom saharawiene og de marokkanske bosetterne tørker ut.

- FNs observatørkorps må få utvidet mandat, ikke bare å overvåke våpenhvilen, men for å holde overoppsyn med menneskerettighetene i hele området. Det er helt åpenbart at Frankrike er en bremse. Tida er moden for å ta dette opp gjennom bilaterale samtaler med franske myndigheter, og man bør bruke diplomatiske kanaler for å presse Marokko til å følge FNs vedtak. Det vil være en seier for det internasjonale samfunnet i seg selv, sier Skretteberg.

Han mener at USA ikke vil at regionen destabiliseres og åpnes for islamistisk radikalisering.

- Polisario er en garantist mot islamsk fundamentalisme. Dessuten går det ikke å lukke øynene for problemene ved å tenke at Marokko er sterkt og Polisario er svakt. Dersom det internasjonale samfunnet slår inn på Marokkos linje, vil det undergrave retten til selvbestemmelse. Det handler om at Afrikas siste koloni skal bli fri, eller som en saharawier sa til meg: «Jeg er mellom himmel og jord. Jeg er ikke død, men har heller intet liv.»