Raftohuset.no
26. juli 2007
Av Øystein Skotheim

Saharawiske Elkouria Amidane har tunge ting å fortelle. I juni ble hennes bror dømt til 5 års fengsel. For en uke siden ble hennes søster pågrepet av politiet, og slått under et døgns avhør. Selv har hun vært utvist fra skolen, diskriminert og torturert på grunn av hennes etniske tilhørighet og hennes ønske om selvbestemmelse for folket i okkuperte Vest-Sahara. 

Samtlige av hennes nærmeste familiemedlemmer har blitt utsatt for vold fra politiet. Hennes hjem har blitt raidet 15-20 ganger de siste to årene. 

Som den forrige kongen av Marokko uttalte, “Menneskerettighetene stanser ved Vest-Sahara-spørsmålet”. Marokko har ulovlig okkupert landet Vest-Sahara i 32 år. 

Slått i bakken 
Amidane er en av mange saharawiske studenter ved universiteter og høyere læresteder over hele Marokko og Vest-Sahara som har demonstrert mot marokkanske myndigheters behandling av Vest-Saharas befolkning. De krever selvbestemmelse for sitt eget land og en slutt på overgrepene de daglig er ofre for. 

- De fredelige studentdemonstrasjonene blir vanligvis møtt med vold og utvisninger, sier hun, som selv har tapt to undervisningsår bare fordi hun kritiserte den marokkanske kongen i klasserommet. 

- Saharawiske studenter har blitt slått i bakken, forhørt og torturert, før de har blitt idømt lange fengselsstraffer. Marokkanske domstoler kaller demonstrantene kriminelle, sier Amidane. 

Studentene svarer med sultestreik og ytterligere protester, men myndighetene akter ikke å vike en tomme. Vest-Sahara forblir under marokkansk herredømme. 

Tvunget til å signere 
De siste store demonstrasjonene fant sted i mai i år. Sammen med likesinnede studenter deltok hun i en demonstrasjon ved hennes universitet i Marrakech. Politiet oppfattet raskt hva som utspilte seg på universitetsplassen, og ankom området med store styrker. De omringet etter hvert studentene, og blokkerte rømningsveiene. Da mørket falt og det gikk mot kveld grep lovens håndhevere muligheten: uten forvarsel ble tåregass rettet mot de protesterende saharawiene. I kaoset som oppstod flyktet de i alle retninger. Få unnslapp. Flere titalls studenter ble stoppet. Etter konfrontasjonen på universitetsplassen lå flere sårede mennesker tilbake. Myndighetene hadde ikke vist dem nåde. 

Hun var forslått. Hennes beste venninne, Sultana, ble skadd på sitt ene øye, mens en annen venninnes mage var blitt snittet av en kniv. Sultana blødde stort og de måtte til sykehus. Ambulansen ble tilkalt, og jentene trodde de var i trygge hender. Men i ambulansen møtte de ingen behandling, iallfall ikke av medisinsk karakter. En etter en ble de slått på ny. På den samme turen opplevde Amidane sitt hittil største mareritt. Jentene ble seksuelt misbrukt. Dette gjentok seg i politiets avhørsrom, og senere på kvelden i en politibil. Sultanas skader ble etter hvert så alvorlige, at hun mistet synet fullstendig på det ene øyet, og har blitt svaksynt på det andre. 

- Da Sultana lå i sykesengen ble hun tvunget til å signere papirer. Men hun ante jo ikke hva det sto i papirene, sier Amidane. 

- Nå i etterkant har vi skjønt at det var erklæringer Sultana signerte. Erklæringene har fratatt politiet alt ansvar for skadene hun ble påført, og la skylden på de saharawiske medstudentene i stedet, sier hun. 

I juni ble halvblinde Sultana dømt til 8 måneders fengsel. Hun er for tiden til behandling på et sykehus i påvente av å bli frisk nok til å sone sin dom. 

Også hennes egen familie har opplevd undertrykkelse på egen hud. Hennes bror, El Ouali, ble i april dømt til 5 års fengsel i en parodi av en rettssak. Han har nettopp tapt sin ankesak. 

Storesøsteren Aminatu ble pågrepet av politiet utenfor deres hjem i juli i år. 

- Vi visste ikke hvor de tok henne, sier Amidane. 

I 15 timer lette familien rundt på politistasjonene uten å få svar på hvor hun oppholdt seg. Et døgn senere ble Aminatu løslatt, forslått. Da hadde hun måttet svare på hennes forhold til menneskerettighetsarbeid. 

Nye forhandlinger 
Det er nå 32 år siden, i 1975, at marokkanske tropper okkuperte det vestsahariske territoriet. Daværende konge i Marokko, Hassan 2, hadde ett mål for øye; å styrke sin egen posisjon som landets leder, i en tid preget av politisk turbulens. Kong Hassan lyktes langt på vei med å skape ro i egne rekker. I 1991 ble Vest-Saharas frigjøringsbevegelse POLISARIO, og Marokko, enige om at saharawiene skulle få delta i en folkeavstemning som skulle avgjøre landets framtid. Avstemningen skulle finne sted i 1992. Men den har aldri funnet sted. Nå nekter Marokko å avholde den. Og mens Marokko og POLISARIO ikke makter å komme til enighet, fortsetter saharawiene å lide. 

I år har nye forhandlinger mellom partene startet. POLISARIO har allerede vist stor kompromissvilje overfor Marokko, og tillater at også marokkanere som er bosatt i det okkuperte området får stemme ved folkeavstemningen. Selv det er ikke nok for Marokko. Vest-Sahara er marokkansk Sahara. 

Amidane har klart å beholde håpet, og forstanden. Hennes folks tålmodighet kan imidlertid ikke være ubegrenset. Saharawiene og POLISARIO har til nå kjempet utelukkende ikke-voldelig. Mange sier det kanskje nettopp derfor at verdens medier ikke retter søkelyset mot denne konflikten. Nå tørster folket etter internasjonal handlingskraft. 

- Jeg håper Norge kan gjøre enda mer for vårt folk. Det internasjonale samfunn må reagere overfor Marokko og kreve at overgrepene må stanse. Vi krever fred og frihet fra Marokko, nå. Dagens situasjon kan bare ikke fortsette, sier hun.