I dag ble Øst-Timors president, José Ramos-Horta alvorlig skadet under et attentatforsøk.

Ramos-Horta er en nær venn av Vest-Sahara og det saharawiske folk. I 1996, da Øst-Timor fortsatt var okkupert av Indonesia, vant José Ramos Horta-Nobels fredspris. Under takketalen i Oslo Rådhus, sa han at “the cases of Western Sahara and East Timor are the two most salient failures of decolonisation. In the case of Western Sahara, the United Nations has allowed itself to be a pawn in the machinations of a minor regional power.”

De to statene Øst-Timor og Vest-Sahara har etter flere tiårs kamp mot sine overlegne okkupanter identifisert seg stadig mer med hverandre. I dag har de to små landene, på hver sin side av kloden, tette diplomatiske forbindelser. Men bare ett av dem har hittil kuttet båndene til kolonitiden.

I dag er Ramos-Horta president i et fritt Øst-Timor. Landet ble fritt i mai 2002. På markeringen av Øst-Timors selvstendighet satt Vest-Saharas president, Mohammed Abdelaziz, i fremste rekke blant de inviterte. Men i mange år var det omvendt: Vest-Sahara var med god hjelp fra FN i ferd med å bli uavhengig, og Øst-Timor så på det afrikanske landet som sitt store forbilde.

Fotografiet til høyre viser José Ramos-Horta i de vestsahariske flyktningleirene i Algerie, tatt mens Øst-Timor fortsatt var under indonesisk okkupasjon. Fredsprisvinneren er flankert av representanter fra den norske studentorganisasjonen SAIH.

På punkt etter punkt viser de to landene historie slående likheter:

-Første koloniperiode.
Begge land var under iberisk kolonistyre fram til 1975: Vest-Sahara var spansk, Øst-Timor var portugisisk.

-Rett til selvstendighet. Den internasjonale domstolen i Haag fastslo allerede før okkupasjonen at Marokko ikke hadde krav på Vest-Sahara, og at befolkningen hadde rett til selvbestemmelse for å avgjøre områdets fremtid. Resolusjoner i Sikkerhetsrådet i 1975 og 1976 erkjente østtimoresernes rett til det samme.

-Samtidige. Begge de store nabolandene gjorde territorielle krav på sin mindre nabostat. 6.november 1975, tre uker etter FN-domstolens kjennelse, rykket Marokko inn i Vest-Sahara. 30 dager senere rykket Indonesia inn i Øst-Timor.

-Forslaget om autonomi. Som et forsøk på å tilfredsstille de undertrykte folkene, har begge okkupantene foreslått å tilby dem delvis autonom status, men innenfor okkupantens grenser. Kong Hassan II foreslo dette første gang på 80-tallet. Forslaget om at Vest-Sahara skal bli en autonom del av Marokko, har dukket flere ganger opp siden, ofte støttet av kongedømmets viktige allierte, Frankrike. Det seneste forslaget har blitt lagt fram i 2007. Tilsvarende foreslo Indonesias president Habibi i 1998 å gi autonomistatus til Øst-Timor, samt å frigjøre Xanana Gusmão og andre timoresiske fanger dersom Portugal og FN anerkjente Øst-Timor som indonesisk.

-Forhindret fra sin rett. Begge folkene har blitt forhindret fra å utøve sin legitime rett til selvbestemmelse, ved at okkupanten har benyttet illegitim militær makt.

-Internasjonalt press. I 1990 lyktes FN og Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) å megle fram en fredsplan med Marokko og Vest-Sahara. Marokko måtte godta at det skulle holdes en folkeavstemning for å avgjøre områdets fremtid. FNs organ MINURSO skulle stå for gjennomføringen av avstemningen. I 1999 skjedde det samme i Øst-Timor, i en avtale mellom Portugal, Indonesia og FN. FNs organ UNAMET skulle gjennomføre folkeavstemningen i Øst-Timor. I begge tilfeller ble folkeavstemningene utsatt.

-Oljen. Pr. i dag er Øst-Timor og Vest-Sahara to av verdens aller fattigste land, men begge er i besittelse av det som kan vise seg å være store urørte oljeforekomster utenfor kysten. Oljen utenfor Øst-Timor har allerede i mer enn et tiår blitt utvunnet. Inntektene, derimot, har frem til selvstendigheten ikke tilfalt Øst-Timor selv, men ulovlig blitt delt mellom Indonesia og Australia. Australia var for øvrig det eneste FN-land som lenge anerkjente Indonesias okkupasjon av Øst-Timor.
Også utenfor kysten av Vest-Sahara er det antatt å ligge store mengder oljereserver. Flere internasjonale oljeselskaper har signert avtaler for leting etter den vestsahariske oljen, i strid med lokalbefolkningens ønsker. Dette er gjort til tross for at en eventuell utvinning av oljeressurser vil være i strid med folkeretten. Ingen av de fremtidige oljeinntektene er planlagt å tilfalle saharawiene, men vil være med å finansiere Marokkos okkupasjon. Frankrike er Marokkos sterkeste allierte i okkupasjonen, nøyaktig slik Australia var Indonesias.

Men her slutter likhetene
Folkeavstemningen på Øst-Timor ble til slutt holdt. Et overveldende flertall av Øst-Timors befolkning stemte for selvstendighet. I ukene etter drepte indonesiske militser og militære mer enn tusen sivile østtimoresere, og etterlot landets infrastruktur i ruiner. En FN-administrasjon tok deretter over kontrollen av landet, og overlot Øst-Timor til seg selv fra 20.mai 2002. I tilfellet Vest-Sahara, har folkeavstemningen ennå ikke blitt holdt, etter at Marokko systematisk har forhindret gjennomføringen i over et tiår. De siste årene har Marokko konsekvent nektet for å gjennomføre fredsavtalene, og avslår en folkeavstemning som en løsning på avkoloniseringskonflikten. Marokkos ignorering av det vestsahariske folks rett til selvbestemmelse, er et klart brudd på internasjonal lov.