Leserinnlegg, Østlandets Blad, 15. sept 2015

Små jordbruk er framtiden

Jonathan Lindholt, Leder, Spire Ås
Erik Hagen, Daglig leder, Støttekomiteen for Vest-Sahara

Hvis verdens matproduksjon skal fortsette å vokse er vi nødt til å ta i bruk alt jordbruksarealet vårt, forvalte det på en bærekraftig måte og basere det på lokal resirkulering av fosfor. Planter trenger fosfor for å vokse. For hver avling bonden høster, forsvinner det fosfor fra jordsmonnet. Om neste avling skal bli like god, må åkeren gjødsles. Storskalajordbruket, som utgjør motorene for den globale matproduksjonen, er i dag bygget på tilførsel av mineralgjødsel. Men fosforet i denne mineralgjødselen stammer fra fosfatgruver og disse reservene vil en gang i fremtiden gå tomme.

Lever på lånt tid
Matproduksjonen slik den ser ut i dag lever på lånt tid. Sett i lys av hvor avgjørende fosfor er for verdens matvareproduksjon, er det bemerkelsesverdig at det er et såpass lite kjent tema i Norge. Denne uken fikk NMBU besøk av en av verdens største autoriteter på forvaltningen av det gjenværende fosforet i verden. Forsker Dana Cordell trekker skremmende konklusjoner på hvor lenge de nåværende reservene vil vare. De skumleste anslagene plasserer produksjonstoppen allerede om noen få tiår, på et tidspunkt da verdens befolkning er blitt nesten doblet av det den er i dag. Samtidig tillegger stadig flere av oss en kjøttrik diett som krever mer av det verdifulle grunnstoffet. For å møte den fremtidige fosformangelen må vi begynne å tilpasse oss allerede nå. Fosforreservene finnes i bare noen få land i verden. To land kontrollerer hele 80 prosent av reservene: Marokko og Kina. Marokko er det landet som besitter klart mest av de kjente reservene, og en del av disse befinner seg i Vest-Sahara som Marokko okkuperer. Landene som er avhengig av import av fosfor for å holde matproduksjonen oppe er svært sårbare for forstyrrelser i markedet. En eventuell markant økning i gjødsel- og matpriser vil først og fremst gå ut over verdens fattige. Men det vil også ramme oss.

Av hensyn til verdens fattige og kommende generasjoner må vi derfor begynne å ta vare på fosforet vi har i omløp. Dette er teknisk mulig, men vil kreve at det utvikles langt bedre systemer for gjenvinning av fosfor fra avløpene. Dette vil kreve et betydelig skifte i tenkningen rundt ikke-fornybare lagerressurser som ingen politikere ser ut til å ta på alvor i dag. For å møte den kommende krisa trenger vi å gå vekk fra driftsformer som har mineralgjødsel som eneste kilde til fosfor. Vi må legge bedre til rette for småskala landbruk som tar mer hensyn til ressursene vi har tilgjengelig. Samtidig må norske myndigheter legge planer for en fremtid med mulig global fosformangel. Et første skritt er å ta alle jordbruksarealer i drift, og de må drives på en bærekraftig måte med input av lokalt resirkulert fosfor.