Ovenfor: Et stort antall marokkansk politistyrker ble plassert ut i gatene i El Aaiun i går, 26. juni 2014 for å forhindre en planlagt demonstrasjon. Bildet ovenfor er tatt i går ettermiddag. 

En resolusjon vedtatt av Europarådets Parlamentarikerforsamling i går, «Parliamentary contribution to resolving the Western Sahara Conflict», er gjennomsyret av marokkanske argumenter og skjevheter. 

Selv om den vedtatte Vest-Sahara-resolusjonen har flere gode poenger om menneskerettigheter og om behovet for å finne en løsning på konflikten, er totaliteten så svak, full av hull og til dels feil, at teksten overhode ikke utgjør et «bidrag» til Vest-Sahara-spørsmålet, slik resolusjonen utgir seg for å være. Snarere bidrar den på flere punkter til å gjøre vondt verre for saharawienes rettigheter. 

Støttekomiteen for Vest-Sahara har gått igjennom de mest spektatulære skjevhetene som parlamentarikerne har stemt igjennom. Man kan ledes til å tro at Marokkos plass i forsamlingen kan ha farget resolusjonen til Marokkos fordel. Marokkanske medier har i dag og i går, i etterkant av resolusjonen, skrytt av de marokkanske parlamentarikernes lobby overfor sine europeiske kolleger i forsamlingen. 

Vest-Sahara-saken er en asymmetrisk konflikt. Den ene parten er medlemsstat i FN og med mektige allierte i Sikkerhetsrådet og EU. Det er gjennom Marokkos allierte i Paris, at landet lykkes å vanne ut resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd. Etter at Marokkos parlament fra 2011 har samarbeidet med Europarådets parlamentarikerforsamling er det Støttekomiteens mening at Europas parlamentarikere må være ekstra varsomme, og ikke tillate at institusjonen følger i samme spor som Sikkerhetsrådet har havnet i. Polisario, den andre parten i konflikten, er ikke FN-medlem, og har ikke engang mulighet til å framsette sin posisjon i parlamentet i slike sammenhenger. Den fransk-marokkanske posisjonen har tidvis svært sterkt gjennomslag i Europa-institusjonene. 

Her er blemmene: 

 

1. Menneskerettigheter

1.1 Skjevhet og utelatelse: permanent versus kortvarig menneskerettighetsovervåkning
Resolusjonen unnlot å trekke fram det mest debatterte menneskerettighetsspørsmålet i Vest-Sahara av dem alle: behovet for permanent, uavhengig overvåkning av menneskerettighetene. Dette temaet er grundig diskutert i Sikkerhetsrådet og i Menneskerettighetsrådet de siste årene.

Situasjonen i dag er at partene anklager hverandre for å begå menneskerettighetsovergrep. FNs generalsekretær har på den bakgrunn, de to siste årene, påpekt nødvendigheten av en «uavhengig, selvstendig og vedvarende» observasjon og rapportering på menneskerettighetene i Vest-Sahara og i flyktningleirene (2014, paragraf 100). Det siste ordet er nøkkelen. Vedvarende. Hvis en slik vedvarende overvåkning av menneskerettighetene skal finne sted i territoriet, er MINURSO-operasjonen den mest naturlige aktøren til å gjøre det. De er der uansett - både i territoriet og i flyktningleirene. Men MINURSO er eneste FN-operasjonen opprettet siden 70-tallet som ikke har et slikt menneskerettighetsmandat. Det er Norges posisjon at slik permanent overvåkning i Vest-Sahara må finne sted, og at MINURSO skal tillegges denne rollen. Utenriksminister Børge Brende har gjentatt dette flere ganger. USA, Storbritannia og Polisario har også en slik posisjon.

Alle referanser til vedvarende overvåkning av menneskerettighetene - som ville oppklart «påståtte» overgrep i okkuperte områder og i flyktningleirene - er utelatt fra den vedtatte resolusjonen. Et forslag om at slik overvåkning skulle inkluderes i parlamentarikerforsamlingens resolusjon (Amendment 11) - ble nesten unisont nedstemt. I en europeisk sammenheng har denne holdningen utelukkende vært representert av Frankrike. Når Utenriksminister Brende åpent lover, som første norske utenriksminister noen sinne, å diskutere dette med Frankrike, kan han altså ikke regne med støtte i en resolusjon fra europeiske parlamentarikere. 

Resultatet er altså at Marokko gis kredibilitet i resolusjonen for å invitere Menneskerettighetsrådets spesialrapportører på korte dagsbesøk (paragraf 4.10; når spesialrapportører besøker Marokko, tilbringer de normalt et døgn i Vest-Sahara), samtidig som selve muligheten for permanent overvåkning av menneskerettighetene i flyktningleirene og de okkuperte områdene, som FNs Generalsekretær ber om, ikke trekkes fram med et ord i resolusjonen. Frente Polisario ønsker en slik endring i MINURSO-mandatet velkomment og arbeider internasjonalt for at det skal skje (Dette sentrale poenget er trukket fram i paragraf 37 og 111 fra parlamentarikerforsamlingens Rapporteur). 

Polisario gis ikke en eneste paragraf av støtte for å ville ønske en slik permanent overvåkning og åpenhet om situasjonen i flyktningleirene eller i Vest-Sahara. Samtidig som Marokko gis ros for å tilby en finger, ignoreres Polisario for å ha tilbudt hele hånden.

1.2 Forvirrende
Saharawienes asylland Algerie gruppert sammen med Polisario under anbefalinger. Dermed er det fullstendig umulig å vite om samtlige anbefalinger under paragraf 6 er rettet til Algerie eller til Polisario. 

1.3 Skjevhet: Én part får ros for menneskerettigheter 
Resolusjonen «ønsker velkommen» eller berømmer menneskerettighetstiltak gjort av den marokkanske stat (paragraf 1, 2, 4.9) - men gjør ikke det tilsvarende, i et eneste punkt, overfor Polisario. Dette framstår skjevt. Resolusjonen anmoder Polisario å samarbeide med FNs Menneskerettighetsråds spesialrapportører (paragraf 6.2). Men Polisario har allerede invitert Menneskerettighetsrådet og åpnet for fullt samarbeid med FNs menneskerettighetsorganer gjentatte ganger (Polisarios MR-posisjonsdokument og paragraf 21 og 99 i rapport fra FNs Generalsekretær til Sikkerhetsrådet, 2014). Ikke bare inviterer Polisario Menneskerettighetsrådet til å komme til flyktningleirene, men de ber altså i tillegg om at overvåkning skal være permanent - både i leirene og i de okkuperte områdene. Det som skulle burde være ros til Polisario framstår altså - på grensen til feil - som kritikk som at man ikke gjør noe. Polisarios opprettelse av en Menneskerettighetskomite, som trekkes fram av generalsekretærens konklusjon i 2014 (paragraf 99) er ikke gjengitt i parlamentarikerforsamlingens resolusjon. 

Det skal sies at Menneskerettighetsrådet og rådets spesialrapportører ikke er synonymt. Rapportens krav blir imidlertid forvirrende, da resolusjonen har underlig sammenlumpet anbefalingene til de to ulike aktørene «Polisario Front and Algeria». Algerie har som kjent ikke invitert enkelte av spesialrapportørene, mens Polisario lover fullt samarbeid med alle FNs menneskerettighetsorganer. Totalt taler uklarheten i dokumentet til Marokkos fordel. 

1.4 Dårlig dokumentert ros 
Ved siden av rosen for overordnet arbeid i Marokko, skryter resolusjonen (paragraf 10) av framskrittene Marokko har gjort på menneskerettigheter «i Vest-Sahara». Påstanden om at Marokko har gjort framskritt i forhold til menneskerettigheter er én ting - det nevnes som sagt i de resolusjonens første paragrafer. Men at de har gjort framskritt «i Vest-Sahara» er en helt annen. Påstanden er ikke begrunnet. FNs generalsekretær nevner at Marokko har tatt flere positive skritt for å forbedre rammeverket for menneskerettigheter i Vest-Sahara, slik som styrking av statlige marokkanske menneskerettighetsinstitusjoner, og tilgang for spesialrapportører (paragraf 70, rapport til Sikkerhetsrådet, 2014). Men verken generalsekretæren eller spesialrapportørene analyserer hvorvidt dette har ført til faktisk bedring. Rapporten fra FNs Spesialrapportør mot tortur i 2013 nevner at det er alvorlig torturpraksis i «Marokko» selv om det har bedret seg siden 80-tallet, men nevner ikke om dette gjelder Vest-Sahara (paragraf 13) og at det er uoppfylte løfter om forbedring av fengselsforhold, - men igjen «i Marokko» , ikke «i Vest-Sahara» (paragraf 81). 

Ban Ki-Moons rapport i 2012 slår fast at det er «for tidlig» å si om spesialrapportørmekanismen hadde hatt noen effekt på menneskerettighetssituasjonen på bakken i Vest-Sahara. 

1.5 Overdreven kritikk
Paragraf 6.6. og 6.7 går langt i å ytre bekymring over menneskerettighetssituasjonen i flyktningleirene, i stor grad en ordrett gjengivelse av paragraf 83 i FNs Generalsekretærs rapport til Sikkerhetsrådet i 2014 (paragraf 83). Parlamentarikerforsamlingens resolusjon nevner imidlertid ikke resten av Ban Ki-Moons paragraf 83 – der han påpeker at påstandene om overgrep stammer fra «Moroccan officials and the media». Generalsekretæren bruker tre ganger så mye plass i sin rapport på å slå beina under disse påstandene om overgrep, som han bruker på å referere til bekymringene. Dette er ikke gjengitt i parlamentarikerresolusjonen. 
Det er viktig at det kommes til bunns i anklager om overgrep i leirene, derfor må Polisarios invitasjon til permanent FN-overvåkning i de samme leirene nevnes, berømmes og støttes.

1.6 Skjevhet: husker savnete krigsfanger, glemmer henrettete sivile
Resolusjonen paragraf 6.4 ber Polisario og Algerie om å oppklare skjebnen til marokkanere som har forsvunnet i flyktningleirene - altså marokkanske krigsfanger ifangetatt under kamper i de okkuperte områdene under krigsårene. Disse krigsfangene - som ifølge fredsavtalen av 1991 skulle utveksles som del av arbeidet med folkeavstemningen - var i Polisario-fangenskap, i strid med Genèvekonvensjonene, selv lenge etter våpenhvileavtalen mellom konfliktens to parter. Avtalen var at fangene skulle løslates som en del av rammeavtalen som inkluderte folkeavstemningen. Da Marokko saboterte avstemningen, ble krigsfangenes løslatelse utsatt til 2005. Imidlertid skal marokkanske krigsfanger skal ha forsvunnet under Polisario-fangenskapet - og det er disse sakene resolusjonen nå ber om oppklart. Det er betimelig.
Derimot unnlater parlamentarikerresolusjonen å henvise til de over 500 forsvunne saharawiene, mange av dem sivile, som marokkanske myndigheter ikke har gjort rede for. Åtte av disse ble funnet i en massegrav i fjor, henrettet. 
I FNs generalsekretærs siste rapport til Sikkerhetsrådet i april 2014 er det utelukkende saharawier som forsvant i marokkanske hender som trekkes fram (paragraf 51,52,53) – uten å overhode nevne forsvunne marokkanere under Polisario-varetekt i det hele tatt. Ban Ki-Moon-rapporten i 2013 (paragraf 65) og 2012 (paragraf 54) nevner at ICRC arbeider med «partene» for å få klarhet i de forsvunne, men trekker ikke fram én av partene spesifikt. 

Sett i lys av det siste årets svært mye omtalte massegravfunn, og det ensidige fokuset på det marokkanske ansvaret for slike forsvinninger i Ban Ki-Moons siste rapport, ville det være mer naturlig at parlamentarikernes resolusjon som et absolutt minimum trakk fram forsvunne på begge sider av konflikten, både de titalls(?) marokkanske krigsfangene og de hundretalls sivile saharawiene.

1.7 Misbrukt mulighet til å trekke fram grunnleggende rettighet
Sammenhengen mellom mangelen på respekt for saharawienes rett til selvbestemmelse på den ene siden og Marokkos brudd på øvrige menneskerettigheter på den andre utgjorde konklusjonen i en rapport fra FNs Menneskerettighetsråd 2006: ‘As has been stated in various UN fora, the right to self-determination for the people of Western Sahara must be ensured and implemented without any further delay. […] the delegation concludes that almost all human rights violations and concerns with regard to the people of Western Sahara, whether under the de facto authority of the Government of Morocco or of the Frente Polisario, stem from the non-implementation of this fundamental human right’. 

Et forslag om endring i paragraf 4, der det ble foreslått presisering om kausalsammenhengen mellom mangel på selvbestemmelse og øvrige grunnleggende friheter, ble nedstemt av forsamlingen. 

1.8 Tannløshet
Et lite forslag om at Marokko (amendment 6) må arbeide hurtig for å implementere anbefalingene fra FN ble nedstemt. Hvorfor skal man unnlate å arbeide med menneskerettigheter hurtig? 

1.9 Overdreven tillit til marokkansk rettsvesen
Er det «påståtte» kriminelle handlinger eller kun kriminelle handlinger som behandles av et rettssystem? Alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Parlamentarikerforsamlingen nedstemte et forslag om å introdusere ordet «påståtte» kriminelle i de saker som skal behandles av marokkanske militære domstoler (paragraf 4.9.). 
Dette er betraktelig svakere enn f.eks. FNs spesialrapportør mot tortur i 2013. Spesialrapportøren bruker til og med uttrykket «alleged» om saker etter at militærdomstolen har konkludert med dom (paragraf 66). 
I enkelte tilfeller er det åpenbart at militære domstolene tar feil – som i tilfellet om menneskerettighetsaktivisten Naama Asfari som er blit dømt til 30 år i fengsel for et overgrep han skal ha begått på utsiden av fengselet, mens han selv ble torturert i varetekt. Det er positivt at resolusjonen i paragraf 5.8. krever gjenåpning av sivile rettsprosesser mot sivile saharawier idømt militære dommer.

1.10 Utelatelser
Viktige momenter i siste det siste årets utvikling er ikke tatt med, slik som Marokko-pålagte begrensninger på MINURSOs mulighet til å konsultere sivilsamfunnsgrupper i Vest-Sahara (Rapport fra FNs generalsekretær til Sikkerhetsrådet, april 2014, paragraf 48) og Marokkos militære styrkers brudd på våpenhvilen (første gang i historien, paragraf 38). 

1.11 Ignorering/forvridning av saharawienes fundamentale rettigheter. 
Introduksjonen i resolusjonens paragraf 4, som har til hensikt å beskrive konfliktbildet i Vest-Sahara etablerer følgende: «Western Sahara remains [….] under de facto Moroccan administration, and [..] some of the Saharawi population in the territory and of the refugees in the Tindouf camps in Algeria, who are linked to the Polisario Front, are opposed to this situation”. Få steder kommer det tydeligere fram at resolusjonen undergraver retten til selvbestemmelse som i denne ene setningen. 

a) Setningen framstiller konflikten som at «noen» i den saharawiske befolkningen gjør motstand mot marokkansk «administrasjon» av territoriet. Det riktige ville vært å ta utgangspunkt i at Vest-Saharas folk har rett til selvbestemmelse, og påpeke at territoriets status til tross for denne rettigheten ikke er endelig avklart. Resolusjonen har altså snudd konflikten fullstendig på hodet, slik at konfliktbildet består av noen saharawier med aversjon mot «marokkansk administrasjon». Det ville vært like lite verdifullt bidrag å påstå at «noen mennesker tilknyttet Ukrainas regjering er imot Russlands administrasjon av Krim».
b) Hvordan vet parlamentarikerforsamlingen at det er «noen» og ikke «flertallet» eller «nær samtlige» som avviser Marokkos anneksjon? FNs Spesialutsending Christopher Ross sa i sin brief i 2013 at han under sine besøk til Vest-Sahara blir møtt av folk som både er for og imot selvstendighet, men at det er umulig å fastslå deres relative størrelse. At Marokko forbyr politiske partier, organisasjoner og demonstrasjoner som forsvarer deres legitime rett til selvbestemmelse (jf Marokkos svar til Norge i Menneskerettighetsrådet, 2012), gjør det ennå vanskeligere å fastslå. Fram til en folkeavstemning er avholdt, vil det være umulig å konkludere saharawienes aspirasjoner. Når parlamentarikerforsamlingen reduserer hele Vest-Saharas folks rettigheter, til at «noen mener», virker det som om forsamlingen selv har innhentet en meningsmåling eller utført konsultasjonsprosess, som de selvsagt ikke har gjort. Å forskuttere utfallet av folkeavstemningen slik man gjør her er ikke konstruktivt.
Om man først skal spekulere i saharawienes aspirasjoner, er det av Støttekomiteens oppfatning at formuleringen skulle vært snudd på hodet. Noen saharawier forsvarer Marokkos posisjon – mens det store flertallet krever sin rett til selvbestemmelse. De store demonstrasjonene i Vest-Sahara i 2010 illustrerer det brede omfanget av støtten til selvbestemmelse. 
c) Polisario er anerkjent av FN som saharawienes legitime representant - det er nettopp derfor de to partene Polisario og Marokko er i fredssamtaler. Imidlertid er det ikke nødvendigvis slik at saharawier som krever til rett til selvbestemmelse er «linked to» Polisario, slik resolusjonen hevder. (På samme måte kan man forsvare en hvilken som helst rettighet uten av den grunn å være organisert). Saharawiske menneskerettighetsgrupper i Vest-Sahara er hovedsakelig forsvarere av retten til selvbestemmelse – nettopp fordi det er en rett – ikke fordi de er koblet til Polisario. Å omdefinere spørsmålet om fundamentale rettigheter til et spørsmål om lojalitet til Polisario følger direkte det marokkanske narrativet: at Vest-Saharas folk ikke er et folk med rettigheter, men at de er «separatister» på oppdrag fra utlandet. Denne retorikken er direkte med å underbygge den marokkanske hatkampanjen rettet overfor de saharawiene som forsvarer sine fundamentale menneskerettigheter. Formuleringen er i den forstand direkte skadelig for forkjemperne av saharawienes legitime kamp: Det er straffbart i Vest-Sahara å være tilknyttet Polisario. At Parlamentarikerforsamlingen setter likhetstegn mellom menneskerettighetsforkjempere og Polisario kan i verste fall bidra til å skape økt hat eller legitimere rettsprosesser mot de som kjemper for sine rettigheter, nedfelt i FNs konvensjoner og FN-charteret, og bekreftet av ICJ.
Det skal også nevnes at enkelte føler at interessene deres verken representeres gjennom Marokko eller Polisario (FNs Generalsekretær til Sikkerhetsrådet, april 2014, paragraf 22). 
Se også om kobling mellom Polisario og menneskerettighetsaktivisme i Temanotat fra Landinfo, utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (2012, paragraf 2.2.)

 

2. Forsamlingens vurdering av partenes posisjoner

Parlamentets resolusjon ber Polisario - utelukkende Polisario - om å vise realisme knyttet til sine krav (paragraf 6.5), mens det marokkanske forslaget om å innlemme Vest-Sahara i Marokko omtales som «realistisk». Dersom forutsetningen er at saharawienes rett til selvbestemmelse skal respekteres (jfr paragraf 4.1), bør premisset være snudd. Det er ikke et konstruktivt bidrag til forsvar av folkeretten å legge mer press på parten som er blitt utsatt for en aggresjonshandling, enn på parten som har utøvd aggresjonshandlingen. Det er viktig at man forsvarer grunnleggende folkerettslige prinsipper. Partene i Vest-Sahara-konflikten må presses til å godta en løsning som reelt bidrar til å legge til rette for selvbestemmelse. En løsning som påtvinges Polisario - uten at den respekterer rettighetene til Vest-Saharas folk (og dermed ikke har støtte i folket) - vil verken være bærekraftig eller rettferdig. 

Støttekomiteen for Vest-Sahara kjenner ikke til at Parlamentarikerforsamlingen har vedtatt tilsvarende ubalanserte formuleringer overfor andre stater som begår aggresjonshandlinger overfor naboterritorier, nabostater eller nabofolk. 

Samtidig som forsamlingen ber Polisario være realistiske, nevnes det i introduksjonen av paragraf 4 at løsningen i konflikten må være en «just, lasting and mutually acceptable political solution which will provide for the self-determination of the people of Western Sahara». Dette har vært Sikkerhetsrådets posisjon siden 2007. 

Problemet er at en slik løsning i bunn og grunn ikke eksisterer i dagens situasjon. Ved sine forvridninger og utelatelser i fortellingen om konfliktbildet, graver parlamentarikerforsamlingens resolusjon seg ytterligere ned i det feilslåtte sporet som Sikkerhetsrådet har påbegynt. Marokko vil ikke respektere en løsning som er i tråd med saharawienes selvbestemmelsesrett. Marokko vil utelukkende akseptere en løsning som innebærer at Vest-Sahara er en del av Marokko - selv om Den internasjonale domstolen i Haag har konkludert at dette aldri tidligere har vært tilfelle. 

Folks rett til selvbestemmelse er nedfelt i FN-paktens paragraf 1. Det er også nedfelt i FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter og i Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Mer enn 100 FN-resolusjoner slår spesifikt fast at saharawiene har rett til selvbestemmelse. All tidligere praksis tilsier at folk fra ikke-selvstyrte territorier (kolonier) i verden naturlig nok ha uavhengighet som en av løsningene - det er vanskelig å forstå FNs arbeid med avkolonisering på noen annen måte enn at selvstendighet må være en av de mulige framtidige statusene for koloniserte territorier. Dersom parlamentet i sitt «bidrag» til å løse konflikten mener at man skal gå vekk fra folkeretten og all tidligere praksis, ville det vært nyttig om dette var begrunnet.

MINURSO-operasjonen, som skulle gjennomføre folkeavstemningen i Vest-Sahara, var etablert på basis av den såkalte Framework Agreement i 1991, som er den eneste fredsplanen FN har vedtatt om konflikten, og den eneste planen partene i konflikten har vært enige om. Planen er ikke vedtatt avblåst, og ingen annen plan har erstattet den. MINURSO (FNs operasjon for en folkeavstemning for Vest-Sahara) er fremdeles i territoriet. Likevel: resolusjonen reduserer Polisarios posisjon om folkeavstemning til «Polisario mener» («believes») at folkeavstemningen er eneste løsning (paragraf 4.4.). 

I paragraf 4.5 noterer resolusjonen at det har vært «forhindringer ved å identifisere stemmeberettigete». Dette er svært misvisende. Identifiseringen av de stemmeberettigete ble gjort av MINURSO i løpet av 90-tallet, basert på avtalene inngått mellom Marokko og Polisario i 1991 og 1997. Prosessen er - selv om den ble trenert i en årrekke - konkludert. De stemmeberettigete er allerede identifisert, og listen oppbevares hos FN. Polisario har siden den gang til og med gått med på et løsningsforslag på konflikten som innebærer at de marokkanske bosetterne skal få stemme i Vest-Saharas avstemning, selv om dette ikke var del av de opprinnelige avtalene. Det er altså ikke identifiseringen som er problemet. Det er alternativene ved avstemningen som er problemet. Marokko har siden 2004 nektet å avholde avstemningen - uavhengig av hvem som deltar - ettersom de ikke lenger ville at uavhengighet skulle være en av løsningene. 

I parlamentarikerforsamlingens konkluderende appell til medlemsstatene (paragraf 9.1.) - der man ber om at statene skal finne en «rettferdig og varig løsning på konflikten» - glemmer man attpåtil å påpeke Sikkerhetsrådets avgjørende leddsetning - at en slik løsning skal respektere retten til selvbestemmelse, slik man gjør i paragraf 4. Et forslag om å henvise til Sikkerhetsrådets resolusjon i appellen til medlemsstatene ble nedstemt. 

Resultatet er at man ber stater arbeide i tråd med en posisjon som er svakere enn Sikkerhetsrådets resolusjon. En løsning som ikke respekterer saharawienes rett til selvbestemmelse vil nettopp være verken varig eller rettferdig. 

Parlamentarikerforsamlingens resolusjon kan med andre ord tolkes å komme med løsningsinnspill som er svakere enn de resolusjonene som vedtas av Sikkerhetsrådet hvor Marokkos nærmeste allierte, Frankrike, har vetorett.