Kronikken nedenfor av leder i Unge Venstre, Tord Hustveit, var på trykk i BT 25. juni 2014.

Marokko fortsetter overgrepene

Vår nære allierte Frankrike viser forakt for menneskerettighetene. Mens vi venter på Hollande, vokser neste generasjon opp i flyktningleirene.

Tenk deg at du er ute og protesterer mot et undertrykkende regime. Politiet går til angrep på demonstrantene. På utkanten står FN-styrken og ser på. De griper ikke inn. De varsler ikke omverdenen. Velkommen til Vest-Sahara.

Okkupert av Marokko
Vest-Sahara blir ofte omtalt som Afrikas siste koloni. I utgangspunktet en spansk koloni, men istedenfor uavhengighet da Franco-regimet trakk seg ut i 1975, ble landet okkupert av Marokko. Dette til tross for at den internasjonale domstolen i Haag hadde erklært Marokkos krav som ugyldige. Krigen om landområdet endte med en fredsavtale i 1991 som skulle overvåkes av en FN-styrke. Som en del av fredsavtalen skulle det avholdes en folkeavstemning hvor Vest-Saharas innbyggere, saharawiene, skulle få bestemme sin egen skjebne - uavhengighet eller bli en del av Marokko.

Det ble aldri avholdt noen folkeavstemning. Istedenfor har Marokko tatt seg til rette i det okkuperte området. Halvparten av den saharawiske befolkningen lever i fattigdom i flyktningleirer i Algerie. Samtidig forsyner Marokko seg grovt av Vest-Saharas naturressurser. Landet er rikt på både fosfat og fisk, samt potensielle oljekilder, men det kommer ikke den saharawiske befolkning til gode. Inntektene går til å betale for den marokkanske okkupasjonen.

En skjermende hånd
Konflikten er stillestående og får dessverre lite oppmerksomhet i media. De fleste har fått med seg den israelske skillemuren som går igjennom Vestbredden. Veldig få kjenner til den marokkanske muren som går igjennom Vest-Sahara. Mangelen på kunnskap om konflikten har gitt Marokko et stort handlingsrom til å bryte menneskerettighetene. Det har også gitt Marokkos støttespillere mulighet til å holde en skjermende hånd over okkupasjonen.

Det beste eksempelet er FN-styrken MINURSO, som er sendt for å overvåke fredsavtalen. I mandatet har den ingen mulighet til å gripe inn overfor brudd på menneskerettighetene. Det er ikke unikt for en FN-styrke. Det som gjør MINURSO unik, er at den ikke engang har mandat til å rapportere om brudd på menneskerettighetene. Når fredelige demonstranter eller opposisjonelle blir angrepet av sikkerhetsstyrkene, står mennene i de blå hjelmene hjelpeløst og ser på - uten mulighet til å gripe inn eller til å si ifra til omverdenen. Det er en vakthund uten muligheter til verken å gjø eller bite fra seg.

Hver gang spørsmålet om MINURSO diskuteres i Sikkerhetsrådet, stiller flere land seg positive til at de skal kunne rapportere på menneskerettighetene. De seneste årene har både Storbritannia og USA støttet dette. Men like ofte treneres det av Frankrike. Marokkos viktigste allierte i Paris ønsker ikke overvåking av menneskerettighetsbrudd som en del av mandatet.

Dette har ført konflikten inn i en ond sirkel av stillstand. FN rapporterer ikke om brudd på menneskerettigheter, noe som gjør det lett for Marokko å legge lokk på dem. Den manglende oppmerksomheten gjør at Frankrike fortsatt kan nekte FN å rapportere om brudd på menneskerettighetene.

Fremdeles «Françafrique»
Frankrikes offisielle standpunkt i konflikten er at ingen tjener på status quo, og at de støtter en rettferdig, vatrende og gjensidig politisk løsning som gir «selvbestemmelse for det Vest-Sahariske folket». Å tale med to tunger er ikke et nytt diplomatisk verktøy, men en så stor dissonans mellom handling og ord skal man lete lenge etter i et vestlig demokrati som påstår å kjempe for menneskerettigheter.

Fransk politikk har alltid vært preget av tette forbindelser til sine tidligere kolonier, og spesielt til den politiske eliten som styrer dem. Både den forrige presidenten, Nicolas Sarkozy, og den nåværende, François Hollande, har sagt at «Françafrique», det vil si Frankrikes holdning om de har en rett til å blande seg i den fransktalende delen av Afrika, tilhører fortiden og skal avvikles. Lite har forandret seg på tross av klar tale fra det franske presidentskapet. Vi ser gang på gang at franske næringsinteresser prioriteres foran demokratisering, utviklingsarbeid og menneskerettigheter.

Til støtte for Tunisia
Da den arabiske våren startet i Tunisia i januar 2010, erklærte den daværende franske utenriksministeren Michèle Alliot-Marie at Frankrike gjerne sendte styrker til Tunisia for å støtte diktatoren Ben Ali med å slå ned det folkelige opprøret. Heldigvis reagerte omverdenen sterkt. Den enorme oppmerksomheten den arabiske våren fikk gjorde det umulig for Frankrike å opprettholde støtten til regimet.

Næringsinteresser er viktig for franskmennene, men det er enda viktigere at de ikke taper ansikt overfor omverdenen. Det så vi i Tunisia, hvor Frankrike nå erkjenner at støtten til diktaturet var galt, og forhåpentlig vil vi se det samme med Vest-Sahara om noen år. Skal vi få til det må støtten til Marokkos okkupasjon få en like høy kostnad som støtten til diktaturet i Tunisia. Den eneste måten å få til det er ved å gi konflikten den oppmerksomheten den fortjener og trenger.

Det er Frankrike som sitter med nøkkelen til løsningen på konflikten i Vest-Sahara. Så lenge de fortsetter å legge ned veto mot at FN skal gjøre noe i konflikten, kommer vi ikke videre. Utenriksminister Børge Brende (H) fortjener honnør for å ha vært tydelig i Stortinget tidligere i år. Da uttalte han at han vil ta den franske posisjonen i MINURSO-saken opp med sine franske kolleger. Dette er sterkere tale enn hva vi har sett fra norske myndigheter på mange år. Nå må det følges opp med handling.

Høyt på agendaen
Konflikten i Vest-Sahara har vart lenge. Ifølge FN er det den siste afrikanske kolonien som ikke er tilbakeført til frihet. En hel generasjon er vokst opp i flyktningleirer. Under kummerlige forhold og uten fremtidsutsikter. De har minimalt med utdanning og det er få jobbmuligheter. Alle frihetene vi tar for gitt er fraværende. Det er ikke lov å ytre seg, ha større forsamlinger eller ha politiske meninger. Okkupantene nøler ikke med å bruke vold for å sikre at ingen benytter seg av de rettighetene vi alle er enige om at er grunnleggende for et menneske. Alt dette mens FN-styrken bare står og ser på, uten mandat til gjøre noe.

Det er dessverre ingenting som tyder på at Frankrike og Marokko på egen hånd er interessert i å finne en løsning som tar hensyn til menneskerettighetene og saharawiene. Da er det ekstra viktig at vi taler saharawienes sak. Neste gang det kommer et fransk statsbesøk til Norge, må Vest-Sahara stå høyt på agendaen. Dagens situasjon er uholdbar.